Category: Jakt (Page 4 of 5)

På jakt med The New York Times – ‘Just See How I Shoot.’

I vinter var jeg på rådyrjakt med The New York Times sammen med Anne-Mette Kirkemo, Line Lillebø Osfoss og informasjonssjefen i NJFF – Espen M. Farstad. Med oss på jakten hadde vi journalist Stephen Castle og ingen ringere enn en av verdens mest inflytelsesrike fotografer, Lynsey Addario.

De ønsket å lage en artikkel om den økende anndelen kvinnelige jegere i Norge og i dag kan du lese resultatet her (klikk på linken under):

‘Just See How I Shoot.’ In Norway, Women Are Joining the Hunt.

 

HOLMESTRAND, Norway — Shotgun at her side, Stine Hagtveldt Viddal stops at a bare patch of ground in this valley, which is thick with pine trees, pointing to the spot where she helped hunt and then skin a roe deer a few weeks ago. Taking out her phone, she shows a photo of herself holding the animal’s heart in the palm of her hand, then another of the meal she made from it later that day.

 

Vel, hjertet har jeg skrevet om tidligere i innlegget Et hjerte til din valentin.
Og, har du ikke smakt rådyrhjerte enda kan jeg anbefale det på det varmeste 🙂

 

 

 

Revejakt og barndomsminner

Jeg har en oppfordring til NJFF og alle fylkes- og lokallag…

Da jeg var liten løp jeg ofte rundt i skogen og lekte jeger, cowboy, indianer, eller forskjellige dyr. Særlig rødrev. Jeg tror at dersom du hadde spurt en av de jeg vokste opp med om hva de assosierer med meg fra den tiden, så vil de svare nettopp det, reven(!). Jeg digget reven, og tidvis spant min livlige fantasi så godt i gang at jeg vel trodde jeg var en rev der jeg listet meg rundt i skogen, med pil og bue, på jakt etter fugler og mus. Reven er en skikkelig god jeger, den er selvstendig, tilpasningsdyktig og dessuten var tegnefilmens Robin Hood en rev. En livsglad og godhjertet rev med pil og bue og fjærhatt på huet. Ikke rart jeg digget reven synes nå jeg. Min datter vil kanskje påstå jeg fortsatt er like besatt?… 😉

Men, reven er også et skadedyr. Det er en høy bestand av rødrev i Norge og den vil utgjøre en trussel mot andre arter dersom man ikke regulerer bestanden. Typiske byttedyr for reven er smågnagere, egg, fugler, hare og rådyr. Reven er en generalistpredator og spiser i grunn alt den har tilgjengelig der den bor. Den tilpasser seg sine leveområder og alt i fra avfall, kadavere, høns og lam med mer går ned på høykant når det er tilgjengelig.

Langt over halvparten av reirene til lirypa, storfugl og skogsfuglen røves av Mikkel Rev og bestanden har sunket betydelig for særlig lirypa. Bestanden varierer fra år til år, men nedgangen er uansett et faktum.

Så, hvorfor jaktes det nå mindre rev enn før?

Som førstegangsjeger er vel ikke revejakt det første man tenker på ettersom den ikke er spiselig, men kanskje burde man øke dette fokuset for nettopp denne gruppen, slik at vi sammen kan ha en sunn regulering av revebestanden? Jeg tror at flere vil jakte rev dersom man får god informasjon og kunnskap om ”hvorfor” allerede fra jegerprøvekurset.

Jeg skal snart ut på min første revejakt og gleder meg til å fylle på med mer kunnskap rundt denne vakre, men i overkant glupske småviltjegeren.

WHAT DOES THE FOX SAY?

Jo, den sier som så…

«Jeg har en oppfordring til NJFF og alle fylkes- og lokallag»
Ta med førstegangsjegere på revejakt. Øk fokuset – forenkle informasjonen og dermed kunnskapen om ”hvorfor”. Vis at revejakt er både fornuftig, spennende og lærerikt.

NJFF har et eget revehefte for deg som vil lese og lære mer om jakt og fangst av rødrev. Jakttid for rødreven er 15- juli – 15. april i hele landet.

SKITT JAKT!
Ringdingdingdingdingdingdingdingding….

 

 

 

 

Med vommen i hånda

Hva gjør man når viltet er felt og man står der alene i skogen? Jo, man vommer. Utvomming, som det heter – bør skje så raskt som mulig for å hindre spredning av bakterier. Før man legger ut på jakt alene bør man helst ha gjort litt research på dette så man vet hvordan man skal håndtere viltet riktig. Det er stor forskjell fra teori til praksis og dersom man er ømfintelig for lukt, blod og den indre anatomien bør man kanskje holde seg til lagjakt slik at andre kan gjøre den nødvendige jobben. Jeg synes det er viktig at den som ønsker å begynne med jakt har et realistisk bilde på hva man kan vente seg – når man står der med vommen i hånda.

Det finnes mange gode sider med detaljert beskrivelse av utvomming, så jeg skal ikke skrive i detalj her, men jeg ønsker å vise realistiske bilder, for det er jo tross alt slik det ER. Vom er vom! Hygiene og respekt for viltet synes jeg er viktig. Jeg har med meg helt vanlige rene oppvaskhansker, EKA Swingblade (med bukåpner), strips og antiback våtservietter når jeg drar på jakt nå.

     Denne bukken var avlivet av viltnemda pga. skader ved påkjørsel. Den var litt oppblåst ettersom det gikk noen timer før jeg fikk vommet den, men organene var stort sett intakte. Praksis er beste måte å lære på. Her fikk jeg god veiledning av en dyktig og erfaren fagmann.

Lytt til erfarene folk – da lærer man seg gode rutiner.

  

  

Her vommer jeg rådyret med den hensikt å lage så lite åpning som mulig for forhindre for mye rusk og rask. Skal man for eksempel overnatte ute er det greit å gjøre det sånn, også fordi man unngår for rask nedkjøling av kjøttet ved å bevare skinnet på. For en som elsker teltlivet er dette fin kunnskap.

Hjerte og lunger også ute. Har du lest mitt innlegg «Et hjerte til din valentin«?

Det finnes minst et titals måter å vomme hjortevilt på. Det vil si, det kan virke som hver og en har sin egen metode, noe som kan være litt forvirrende. I tillegg er det også spesielle krav til utvomming dersom man for eksempel skal selge kjøttet. Jeg skal ikke skrive om det her, men jeg vil anbefale Hjortefall sitt innlegg om Utvomming av hjortevilt. Som sagt, – praksis er beste vei for å lære, så dersom noen på laget feller dyr, vær gjerne frempå og spør om du kan få lov til å være med på utvommingen og den videre prosessen.

 

Lykke til 🙂

 

 

Flå rype på 1-2-3

Det finnes flere måter å flå en fugl på, men her er nå hvordan jeg gjorde det med rypene i Finnmark. Dette kan hvem som helst klare på 1-2-3.

1: Trekk fjær og skinn til siden.
2: Skjær ut brystfiletene – følg beinet
3: Tilbred!

Foto: Stine Hagtvedt Viddal

Skal du koke saus på skroget løsner du dette enkelt ved å klippe i festene og dra det lett opp. Det er også godt å bruke hjerte og krås. NAM!

Foto: Stine Hagtvedt Viddal

Det kan være greit å stå ved vasken slik at man kan skylle vekk fjær. Man trenger ikke bruke makt, dette glir lett opp:

God middag 🙂

 

 

 

Rypejakt i Finnmark

Snehvite ryper trykker mot bakken. De ligger stille og venter, usynlige. Vi er to, de er minst hundre. Undertegnede på truger legger 30 meter bak meg før en hvitkledd hare skvetter opp fra intet – pang(!). Haren nærmest geiper i det den løper forbi, godt og vel 30 meter unna. Ved enden av krattet stanser vi for å stake ut neste kurs. Det tar ikke mer enn halvminuttet før bakken letter 50 meter foran meg og tilsynelatende flyr rett i fanget på min venninne, som er på sin første rypejakt. «SKYT!» Men, den store hvite skyen har skiftet retning og seiler avgårde over det snødekte landskapet mot tryggere grunn. Det var minst 15 i dette kullet. And so the story goes on.. Vi var ute i litt over 2 timer og må ha sett godt og vel over hundre ryper til sammen. De spratt opp og suste rundt som spøkelseskladder på god avstand. 1-0 til Finnmarksrypene!

Heldigvis var vertskapet godt forberedt. Det ble både rypemiddag, storbål og SPA denne lørdagen. Makan til gjestfrihet og hyggelig selskap skal man lete lenge etter.

Hadde jeg kunnet, ville jeg flyttet til Finnmark på flekken. Jeg hadde kjøpt meg hus og sjå ved sjøen, scooter, fiskebåt og livnært meg av fiske og jakt (det er lov til å drømme sant?).

 

 

Rypa vendte tilbake

I mange år har jeg hatt lyst til å reise tilbake dit jeg «kommer fra». Nærmere bestemt Troms, der jeg ble født (Finnsnes). Mine første barndomsår bodde jeg i St. Hansbakken på Setermoen før vi flyttet sørover. Ryktet sa at det var bra med ryper nordpå i høst, så jeg satte kursen mot Senja og Altevann etter tips fra de lokale foreningene der oppe.

Det ble to dager med vakker natur og mye gåing i variert vær. På Senja så jeg faktisk ikke et eneste spor etter fugl, foruten to ravn, men – solregn, duskevær og regnbue gav fint skue til matpausen. Senja er helt enkelt majestetisk. Ved Altevann fant jeg noe spor. Håpet steg jo høyere jeg kom og da jeg var omtrent 50m fra toppen møtte jeg på to andre jegere med hund. Det tok omtrent 20 sekunder fra jeg gjorde meg til kjenne før bikja fikk opp fugl og de fyrte av to salutter med påfølgende jubel. «Sukk»… I snøføyken og ekkoet fra skuddene vendte nok de resterende rypene tilbake til tryggere topper, for det hørtes ingen flere skudd ved Altevann den dagen.

Foto: Stine Hagtvedt Viddal

Å gå sånn, alene uten hund er vel ikke den enkleste jakten har jeg innsett, men vakkert er det uansett. På turen mot Senja stoppet jeg i mørket og la meg på ryggen der en halvtimes tid for å se på det fantastiske nordlyset. Bare det, gjorde alt verdt turen.

Senja – I´ll be back!

Et hjerte til din valentin

Nei, jeg har ikke gått helt rosa på den store valentinsdagen, men på en dag som dette der det er hjerter over alt, kom jeg til å tenke på min første middag av rådyr.

Det tok ikke mange ukene før jeg ble med som gjestejeger på rådyrjakt igjen. Denne gangen ble det utrolig spennende. Full los! Den kom nærmere og nærmere og  jeg satt der, dønn stille og klar med hagla. Plutselig var bukken der, rundt 50 meter foran meg. Den forsvant videre innover i feil retning og over en kul. Losen fortsatte, 3 – 2 – 1…PANG! Bukken falt for neste post. Gratulasjonene gikk umiddelbart over radioen. Dette var morro! Så kom spørsmålet; «Vil du vomme bukken Stine?». Om jeg ville! Denne sjangsen grep jeg med stor takknemmelighet og som en ekstra bonus oppi alt denne dagen var jeg også så heldig å få med meg rådyrhjertet hjem.

Hadde dette vært i dag skulle jeg utvilsomt servert et hjerte til min valentin, for dette var utrolig godt 🙂

#DENFØLELSEN av å ha vært med på jakten, vommet dyret, fått hjertet i hånden, tatt det med hjem og laget et fantastisk måltid av det bare timer etter bukken falt... Den følelsen, er RÅ!

 

 

Snikende jeger

30. september pakket jeg for telttur og dro mot Aurskog for min første snikjakt. Jeg hadde kjøpt sesongkort på rådyr hos iNatur og fått meg ettersøksavtale. Storviltprøven tok jeg uken før. Det var observert både rådyr og en del ulv i terrenget.

«De går nedover der borte og opp den skråningen…»

I det jeg kjørte inn mot skogsveien passerte jeg et jorde med masse rådyr. De kikket skeptiske på meg der de stod og gumlet i seg spirer. «Dette lover bra» tenkte jeg. Den kvelden satt jeg en stund foran bålet og kikket på filmer om utvomming av hjortevilt. Mangt skal man lære og vomming er jo en viktig del av kunnskapen, særlig når man jakter alene. Tenk så fint det hadde vært å få sett dette på jegerprøvekurset i praksis.

0500 – opp å hoppe! Terrenget var ukjent, jeg var alene og helt uerfaren, men da tenkte jeg igjen som Pippi – «det har jeg aldri gjort før, så det greier jeg helt sikkert». Før jeg dro hadde jeg lest meg opp på snikjakt og kjente meg egentlig greit forberedt, men det er en litt spesiell følelse første gang man går ut i skogen alene med jaktvåpen og skarpt. Det er noe annet enn skytebanen. Ute i terrenget ferdes jo også turgåere og andre ikke-jegere. «Hva vil de tenke om de møter på meg?». Dette burde alle jegere ha i bakhodet når de er der ute i skogen.

Etter en time traff jeg på en fotograf. Vi tok en bålkaffe og slo av en prat. Han kunne både fortelle og vise meg at det hadde passert flere rådyr der for akkurat en halvtime siden. «De går nedover der borte og opp den skråningen…» forklarte han. Her var det bare å markere på kartet! Den ettermiddagen gikk jeg tilbake til samme stedet og fant meg en god plass å ligge. Tiden gikk sakte, men plutselig var det bevegelse i det høye gresset og jeg kikket opp. Der så jeg rumpa til rådyret, ca 50m fra meg – i feil retning. Den var akkurat utenfor terrenget og dessuten var det heller ikke sikker bakgrunn. «Argh»! #Denfølelsen når noe er så nære. Jeg lå muse stille og ventet på at den skulle komme nærmere, men den visste bedre enn som så og forsvant til slutt ut av syne. Det ble pytt i panne og en kald en ved bålet den kvelden.

Søndag – ett år eldre. Jeg våknet til strålende sol, en time senere enn planlagt. Det er tross alt lov å sove lenger når man har bursdag. Igjen gikk jeg tilbake til samme område. Den dagen snek jeg meg rundt i store deler av terrenget. Forsøkte å tenkte på vær, vind, skyteretning og dyretråkk. Det er mye man skal tenke på når man går sånn, og etter en lang dag hadde jeg fått mye mosjon og frisk luft, men ingen rådyr. Allikevel var jeg strålende fornøyd med min bursdagstilværelse og hadde blitt mer kjent med terrenget.

Dessuten fikk jeg bursdagssang av gråbein den helgen – det er ikke alle forunt å sitte i teltet og høre ulven hyle.

Jeg var flere ganger på snikjakt i høst, og kommer til å forsøke på ny i år. Men, min mening når det gjelder nettopp rådyrjakten er at lagjakt er min definitive favoritt. TBC…

 

 

 

 

Rumpa til rådyret er hvit

Eller rettere sagt, halespeilet. Når rådyret blir skremt bretter den ut halespeilet som et signal om fare. Så, denne dagen droppet jeg brudekjolen og dro på meg noe som gikk litt mer i ett med omgivelsene og årstiden.

“Hva var det!?”
Jeg innså plutselig at det ikke var min egen pust jeg hørte…

Da jeg spurte hva som var viktig å huske på i forkant av min første rådyrjakt, fikk jeg følgende instrukser: “Kle deg varmt, sitt stille og hold munn”. Så, jeg kledde meg varmt, men det å sitte stille og å holde munn er vanskelig på direktesendt TV. Jeg hadde nemlig blitt invitert med ut på rådyrjakt med NJFF og God Morgen Norge på TV2. Jeg var med som førstegangsjeger på rådyrjakt og vi startet ved bålet en tidlig morgen den 28.september. Litt rart var det jo, å skulle gjøre så mange nye ting på en dag uten å kjenne noen noe særlig fra før, men jeg tenkte som Pippi:

“Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert!”

Etter en liten prat rundt bordet med Espen Michael Farstad (informasjonssjef NJFF) og meg selv, gikk vi videre inn i skogens morgenstund. Jeg var med Anne-Mette Kirkemo (NJFF Buskerud) på post. Med oss var også fotografen og reporteren fra God Morgen Norge. Anne-Mette, som både er en erfaren jeger, jakthundinstruktør og ettersøksinstruktør, fortalte blant annet litt rundt jaktformen med drivende hund og den økende interessen for jakt blant jenter i Norge. Dagens små helter var to drevere som heter Spirit og Bajas.

Los etter 10 minutter!

Jeg satt der, klar med halga og ventet på stillheten. For i realiteten er det jo ikke så innmari lurt å sitte 4 stykker på post, hvorav en pratsom reporter og en fotograf som måtte være i bevegelse. Da er det vanskelig både å sitte stille og å være stille, men det VAR jo en mulighet for at dyrene kunne drives og støkkes til noen av de andre postene.

Stille…

Losen stoppet. Det var ingen rådyr som ville stille på reportasje dessverre. Skogen virket tom for dyr, men dagen hadde så vidt begynt, og solen som nå var på vei opp skapte uansett en morgen jeg aldri vil glemme. Skogen – som jeg jo elsker, men også menneskene denne dagen gjorde inntrykk på meg. Til vanlig har jeg stort sett vært alene i skogen, men dette var noe jeg gjerne ville oppleve mer av. LAGJAKT.

God Morgen Norge takket for seg – og igjen stod vi, og stillheten. Nå startet den virkelige jakten.

Temperaturen målte 20 varme denne dagen, så etter å ha gått et stykke bratt oppover i ull og varme klær, sekk på ryggen og hagla i hånden var det godt å komme frem på post. Denne gangen alene. Jeg rigget meg til, svett og varm som fy, satt helt stille og holdt munn slik jeg hadde fått beskjed om. Nå var alt stille. Skogen hørtes ut som skog igjen. Over radioen kunne jeg høre at det var los et stykke lenger ned og at jeg måtte være klar – “når som helst kan det skje” sa de. Jeg pustet irriterende høyt inni mitt eget hode der jeg satt.

Pusten – bare pusten hørte jeg nå! Den ble høyere og høyere og gikk plutselig over til mer prusting. Litt pesing også faktisk før den plutselig gikk over i et BRAK(!).

“Hva var det!?”jeg innså plutselig at det ikke var min egen pust jeg hørte.

Ut fra trærne, 7 meter til min høyre side steg nå en elgku frem i solen. Pulsen steg betydelig! Igjen kom et stort BRAK og jeg kunne se busker og trær bevege seg bak henne. Der kom skogens konge i egen person. Han kom stigende majestetisk ut i solen, med øynene på kryss, nærmest siklende mens han prustet og peste som besatt. Her snakker vi STOR ELG med fjøl og mange takker på høstens store damejakt. De stanset der begge to i et halvt minutt og kikket på meg, før de gikk rolig videre. Hun først, han prustende etter.

Jeg var i ekstase. Elg har jeg sett mange ganger, men aldri så nære eller fra et sånt perspektiv. Man er ganske liten der man sitter, når kongen selv skuler ned på deg bare noen få meter unna. Det var hverken soloppgang eller nedgang, det var nå midt på dagen og der satt jeg med hamrende hjerte og følte meg som verdens heldigste jente. Livet lever!

Det var ingen rådyr på min post denne dagen og de som passerte andre poster holdt seg på trygg avstand. Allikevel, denne dagen gav meg mer enn jeg hadde turt å håpe på og fra og med da – var jeg hekta på rådyrjakt.

Så, hva synes jeg nå om lagjakt?

Vel min venn, det er noe som ikke kan beskrives med ord. Det må oppleves 😉

TBC…

Utdrag fra Miljødirektoratets sider om “Løs, på drevet halsende hund”:

“Det er tillatt å bruke løs, på drevet halsende hund under jakt på følgende viltarter: hjort, rådyr, gaupe, rødrev og hare, eller felling av gaupe. Under jakt på hjort og rådyr med løs på drevet halsende hunder kan ikke boghøyden på hunden overstige 41 cm. Det er ikke tillat å benytte løs på drevet halsende hund under jakt innefor ordinær båndtangsperioden. Dette gjelder primært under den første delen av rødrevjakta. Det er heller ikke tillatt å bruke løs hund under jakt på voksen råbukk i perioden fra 10. august til og med 24. september. Det er imidlertid tillatt under den ordinære rådyrjakta fra og med 25. september og inntil jakttidens slutt.”

Et jorde et sted, masse duer like ved.

Det var en varm ettermiddag i september og bare det å få sitte sånn og se utover åkeren i høstsolen var for meg et deilig pusterom i hverdagen. Vakkert var det! Treskern gikk og duene var i starten skeptiske, men etter en times tid startet de å sirkle rundt. Tiden forsvinner i mitt hode i sånne stunder, jeg bare er der. Men så, dalte duene nysgjerrige ned mot jordet…

Jeg ønsket å komme i gang med jakten så fort som mulig. For meg handler jakten som nevnt om naturopplevelser og mat. Ett av mine ønsker er å kunne lære min datter at maten vi har på bordet faktisk kommer fra naturen og ikke fra frysedisken, så akkurat hva jeg skulle jakte på var ikke gitt fra første stund. Alt var av interesse.

Under kurset hadde jeg særlig spørsmål rundt dette med lagjakt. For, om man er alene og ikke kjenner noen som kan gi deg innpass i et eksisterende jaktlag, hvordan går man frem for å starte opp med nettopp dette? Jeg fikk vite at man kunne melde seg på diverse jaktopplæringskurs gjennom lokallagene. Blant annet elgjaktkurs for kvinner. Flott!, men – problemet med dette er jo at det først og fremst er ganske kostbart og i tillegg blir man en flokk med damer som tydeligvis krever et eget opplæringskurs…

Vel, smaken er som baken, den er delt og nettopp der fant jeg rette “halvdel av skinka” for min del.

“Hvorfor trenger jenter eget opplæringskurs?” tenkte jeg (jeg er av arten «klare selv» og dessuten, her stiller jo kjønn likt!). Nå skal det sies, at det ikke er noen tvang i å melde seg på akkurat dette gitte kurset. Jeg kunne så klart ha meldt meg på et ordinært jaktopplæringskurs for begge kjønn. Det er faktisk et bredt og godt kurstilbud dersom man ønsker og har råd til dette, men her hang jeg meg opp i dette med kvinnekurs da, og siden det var slik veien til min første jakt startet ønsker jeg å ta med dette (mer om det i et senere innlegg). Kurs var altså ikke aktuelt for meg.

Det ble delt informasjon i sosiale medier rundt disse kursene for kvinner, og ivrig som jeg var fyrte jeg litt på pluggene og kommenterte hva jeg mente om dette, så vel som andre innlegg. Resultatet var at jeg ble kontaktet av NJFF som lurte på om jeg kunne være interessert i å melde meg på et sånt kurs, for så å være med på et intervju i etterkant. “Takk, men nei takk” svarte jeg vel på det. Jeg ville på jakt jeg,- ikke stå i flokk og lytte til mer teori. Det er bare ikke slik jeg fungerer. Ikke hadde jeg råd heller. Nå grep jeg anledningen til å spørre i vei. Man stiller jo sikker mange rare spørsmål som ny, men jeg tenkte “hvem er vel bedre skikket til å svare enn de som jobber med det”.

Spør man ikke får man heller ikke svar…

Jeg fikk svar skal du vite og resultatet av gravingen min var at jeg ble invitert med som gjestejeger på duejakt.

To dager senere, på et jorde et sted…med masse duer like ved:

Jeg fikk låne nødvendig utstyr og vi rigget oss til med kamuflasjenett i utkanten av åkeren. Etter å ha satt ut lokkeduer satte vi oss godt til rette og ventet. Det var en varm ettermiddag i september og bare det å få sitte sånn og se utover åkeren i høstsolen var for meg et deilig pusterom i hverdagen. Vakkert er det! Treskern gikk og duene var i starten skeptiske, men etter en times tid startet de å sirkle rundt. Tiden forsvinner i mitt hode i sånne stunder, jeg bare er der. Men så, dalte duene nysgjerrige ned mot jordet og vi spratt opp.PANG! En due ned… To timer til gikk og to duer til falt. Jeg hadde fått min første jaktopplevelse, skutt mine første duer og opplevelsen jeg satt igjen med var fantastisk.

Påfølgende helg lagde jeg selvskutt middag. Duebryst med sopp, bacon og rosenkål (landmat.no), med fløtesaus kokt på kraft fra skrog og avskjær fra duene. NAM!

For en opplevelse og for et måltid!

Jeg vil absolutt oppfordre alle førstegangsjegere som har lignende utgangspunkt som meg til å prøve duejakt som sin debut. Det er en forholdsvis rolig og oversiktlig «første jaktopplevelse» og ikke minst, maten er fantastisk. Like så, vil jeg oppfordre alle jegere der ute til å invitere med førstegangsjegere som gjester. Tenk, halvparten av de som tar jegerprøven kommer seg aldri ut på jakt. Jeg har stor tro på at man sammen kan bidra til å øke det antallet i positiv retning og sørge for gode opplevelser sammen.

Så, «hva med lagjakten…droppet du den da eller?»

Neida, så absolutt ikke. Faktisk, så tok det ikke lange tiden før jeg fikk være med på min første rådyrjakt (postjakt). Da sammen med NJFF og God Morgen Norge på TV2. Mer om det i neste innlegg.

Og sånn var det:

Godt kamuflert i utkanten av åkeren.

Lokkeduer på plass.

Undertegnede, korrekt antrukket for anledningen.

Fangsten.

Fornøyd førstegangsjeger.

Duebryst med sopp, bacon og rosenkål.

TBC…

 

 

Page 4 of 5

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén