Category: Jakt (Page 1 of 5)

Innsamling til Kreftforeningen

Ok – målet er kanskje hårete, men DET skal ikke hindre meg i å prøve.

I anledningen ROSA SLØYFE AKSJONEN har jeg nemlig startet en innsamling – og målet er å samle inn hele 10.000kr til KREFTFORENINGEN.

Nå kunne jeg skrevet en lang forklaring på hvorfor jeg ønsker å støtte nettopp Kreftforeningen, men velger å fatte meg i korthet. Enkelte saker trenger nemlig ingen nærmere forklaring – vi bare VET at den jobben Kreftforeningen gjør kan bety forskjell på liv og død for så utrolig mange, og den betyr enormt mye både for de som er rammet direkte og for de pårørende.

1 av 3 kvinner og menn vil utvikle kreft før de har fylt 75 år. Det kan ramme deg, dine barn, dine nære og kjære.

Jeg har selv opplevd dette blant både familie, venner og bekjente – og vet hvor stor verdi som ligger i den jobben Kreftforeningen gjør.

Hjelp meg å hjelpe andre. Klikk deg inn på linken under og «gi et bidrag» til noen som virkelig trenger det gjennom innsamlingen: «Jakten på friske pupper»

Alle bidrag er av like stor betydning!

For å legge ut en bitteliten gulerot – ønsker jeg å stille med gratis foredrag til de første 2 lag / foreninger / organisasjoner som er villig til å bidra med minimum 3500,- kr (legger huet litt på blokken her altså, men «fuck it» – det er det verdt!).

Tusen takk for alle bidrag så langt 🙂

Et halvt års jakteventyr

Ja, du leste riktig! Fra og med august 2019 til og med februar 2020 er jeg nemlig på mitt livs største eventyr, til nå (sånn, med unntak av det å bli mor for 9 år siden så klart). Det neste halve året skal jeg jakte og fiske meg gjennom store deler av landet, og nyte friluftslivets glade dager både til fots og på ski. Mesteparten alene, men heldigvis får jeg også følge noen uker, av verdens beste jaktkompis, turvenn og datter – Kristine (9år). Og så må jeg ikke glemme min firbente turvenn Ronja (18mndr) da så klart, min første jakthund, en Basset fauve de bretagne.

FOTO: Siv Dolmen/Dine Penger.

Dette eventyret ønsker jeg å dele – og det vil jeg gjøre løpende i sosiale medier, men jeg har også investert et godt forskudd på arv i lyd og video (uendelig stor takk til deg mamma!), for å kunne dele et litt større bilde av det hele med dere i fremtiden. Det har seg nemlig slik, at min lidenskap for jakt, fiske og friluftsliv sitter ganske så dypt inni hjeret, og dette er langt mer enn «et friår» for å leve ut 30-årskrisa. Jeg har et større budskap på lager, som jeg nå ønsker å få frem – i håp om å inspirere, og forhåpentligvis hjelpe flere der ute til å se gleden og gevinsten av et aktivt friluftsliv.

La meg forklare nærmere;

Det hele startet for nærmere 36 år siden, da en bestemt og målbevisst frøken så lyset for første gang på Finnsnes, 2. oktober 1983. Jeg er ganske sikker på at spiren til denne drømmen kom til i mine første leveår på Setermoen, for allerede som 3-åring la jeg ut på mitt første eventyr, alene, på 3-hjulssykkel nedover E6 – på jakt etter is. Det var kanskje også allerede her jeg begynte å misslike det å «gå i kø» når jeg først skulle ut på eventyr, for det ble en sabla lang kø langs hovedvegen den dagen har jeg blitt fortalt…

Vel, denne ekspedisjonen ble til slutt avbrutt av mine foreldre (som var litt blekere enn normalt den dagen), men eventyrlysten vokste videre i meg, og det samme gjorde gleden over å VÆRE i naturen.

Videre gjennom oppveksten fortsatte jeg å oppsøke naturen. Mamma og pappa var flinke til å ta oss med ut på turer, både i telt og under åpen himmel og jeg kan knapt huske en sommer der fiskestangen ikke var en forlengelse av armen. Mine to eldre søstre var ikke like bitt av fiskebasillen men, jeg var pappas faste tur- og fiskevenn, og sammen reiste vi på fisketurer rundt omkring i landet, eller dorget rundt i Oslofjorden ved enhver anledning. Når pappa ikke var hjemme, satt jeg enten pal på brygga med stangen, eller tok GH´n med 9.9 hester´n ut for å fiske, og følelsen av å ha «skaffet maten selv» lærte jeg meg tidlig å like, men – noen jegere har jeg aldri hatt i familien… Ikke kjente jeg noen som drev med jakt heller, så da jeg for tre år siden bestemte meg for å ta jegerpøven var dette et valg jeg tok helt upåvirket fra omverdenen, rett og slett fordi jeg ønsket enda en dimmensjon til det friluftslivet jeg allerede er så glad i, og for å komme enda nærmere på naturen og kunne høste av overskuddet.

Foto: privat. Ett av mange gode minner fra oppveksten, på fisketur med pappa.

Foto: privat. Bukkejakt i Farsund. Kristine vet godt at maten ikke vokser i frysedisken.

ET VENDEPUNKT I LIVET!

For meg har jakta blitt et vendepunkt i livet. Det var nærmest som å «komme hjem», om man kan si det sånn – og jeg vil gjerne utdype dette litt, for at dere skal forstå hvorfor jeg føler så sterkt for nettopp jakt, fiske og friluftsliv som jeg gjør;

For, på et tidspunkt i livet overtok vi huset til mormor og bestefar på Snarøya i Bærum, og det var her jeg skulle vokse opp. For de som kjenner til uttrykket «Blærumsjente» så kan jeg vel si at jeg ikke helt passer den beskrivelsen. Naturen har alltid ligget nærmere mitt hjerte enn interesse for pene kjoler, musefletter, eller neglelakk og shopping. Jeg var hun som alltid var møkkete, klatret i trærne, lagde kruttlappbomber og lekte krig i skogen med gutta, gjerne iført en gammel gassmaske fra 2. vk som jeg tyvlånte fra pappas samleobjekter…eller jaktet på fugler med hjemmelaget pil og bue i Mortenskogen rett ved huset.

Foto: privat. Aldri vært redd for å bli møkkete…

Åh, ja – jeg kan jo legge til at jeg er oberstdatter (stolt en som sådan), og mer enn gjerne var med å skyte på bane, eller på blink i skogen med pappa når anledningen bød seg.

Foto: privat. Jeg sa aldri nei til å være med på skytebanen med pappa.

 

Kort sagt; følte jeg meg vel aldri helt «hjemme» i miljøet der jeg vokste opp og ganske så ofte kunne jeg føle meg både litt annerledes, og ensom. Og det er her poenget bak denne lange introduksjonen ligger:

Etter jeg startet med jakt, fant jeg raskt en tilhørighet. Jeg har de siste tre årene fått flere nye (gode) venner og bekjentskaper enn tilsammen resten av livet. Miljøet jeg har møtt er spekket med fantastiske, rause og imøtekommende mennesker, som alle snakker «samme språk» som meg. JEG ELSKER DET!

Gjennom jakt er det lett å bygge vennskap. Hvorfor? Det har jeg reflektert mye over det siste året, og jeg vil forklare det slik jeg opplever det:

Når man er på jakt deler man øyeblikk og opplevelser sammen, ute i naturen. Man er tilstede, ikke på nett – men rundt bålet, i skogen, eller man hjelper hverandre med vomming, partering, rydding av poster osv. Man er et team, og man samarbeider, skaper tillitt til hverandre – og mestringsfølelse, som jo er noe vi alle har godt av å kjenne på. Man jobber for et felles mål og samtidig gleder alle seg over å se at andre lykkes. Vi heier på hverandre, og uavhengig av om man er på individuell jakt, eller lagjakt – så vil en jeger alltid dele sine opplevelser og erfaringer fra dagen, og på den måten er det lett å prate sammen. Vi bygger raskt historier, vi lytter til hverandre – og for meg er dette den ultimate oppskriften på vennskap.

Foto: privat. Fra villsvinjakta i Sverige.

Dette gjelder jo selvsagt ikke bare jakt, men for alle deler av friluftslivet, og for enhver idrett eller hobby der man måtte finne at sitt hjerte ligger nærmest, men det jeg personlig synes er spesielt fint med jakta er at jeg kan komme som akkurat den jeg er…og det er godt nok. For meg dreier det seg ikke om å være best, gå lengst, være sterkest eller mest mulig ekstrem, men om å VÆRE DER JEG ER, og DET er lett når man er ute i naturen og har tid til å nyte alle de flotte inntrykkene den har å by på, sammen – og alene.

Foto: privat. Fra elgjakta i Hedmark 2017. God stemning rundt kaffebålet.

Så, når jeg nå legger ut på tur er det ikke med mål om å være ekstrem eller oppnå store bragder som jeg kan skryte av i ettertid, men heller om å finne lykken og roen, om jeg kan si det sånn. Naturen er, og har alltid vært det stedet der jeg føler meg hjemme, akseptert og LYKKELIG – og den lykken er noe jeg unner alle å oppleve 🙂

Veien blir til mens man går seg vill…

Hvor går ferden?

Etter 10 dager på bukkejakt i Farsund sammen med min datter går nå ferden videre til reinsjakt på Snøhetta. Her blir jeg værende i 4 uker for å oppleve jakt, fiske og naturen i Dovrefjell, før jeg siden reiser nordover for elg- og rypeakt i Finnmark i to uker, også med min datter. Så, går veien sørover…og akkurat hvor, er det vær, vind og tilfeldighetene som bestemmer.

«Veien blir til mens jeg går meg vill» bruker jeg å si, men – om du bor i nærheten av Setermoen er det nok ikke usansynlig at du på et tidspunkt vil få øye på en 36år ung jente, på jakt etter nye eventyr…og kanskje en is på veien 😉

Jeg vil si som Tonje Blomseth sier så fint: FØLG DRØMMEN, IKKE STRØMMEN!

Har man en drøm, så ikke vent til det er for sent. La meg være ærlig: slike eventyr vil aldri passe inn i et A4 liv – man må helt enkelt «make it happen». Personlig har jeg tatt et halvt års permisjon fra jobb, leid ut leiligheten og avskilter bilen et halvår for å kutte kostnadene. Jeg har aldri vært lengre borte fra min datter enn 12 dager, og gruer meg som rakkern til savnet, men heldigvis får hun vært med meg på deler av eventyret. Heldigvis har jeg en fantastisk eksmann, som er verdens beste pappa for henne – og jeg vet han tar godt vare på henne mens jeg er borte. Jeg har også verdens beste kjæreste, og tre bonusjenter som jeg også kommer til å savne masse, i tillegg til resten av familien. Jeg er uendelig takknemlig for all hjelp jeg har fått og får av alle de rundt meg – som er med på å gjøre dette mulig.

Med meg på turen har jeg også fått fantastiske sponsorer;
Norges jeger- og fiskerforbund, Norges fjellstyresamband og iNatur, som alle er med på å gjøre dette gjenomførbart. Takk for at dere vil være med meg på turen!

Jeg har også noen utstyrsleverandører, og disse vil jeg presentere litt senere.

FØLG GJERNE TUREN PÅ INSTAGRAM OG FACEBOOK DET NESTE HALVÅRET.
SKITT JAKT – SKITT FISKE OG GOD TUR TIL DERE ALLE!

Gåsejakt i Vestfold

Sommeren er på hell og bladene daler ned på panseret. Jeg er i Tønsberg i Vestfold, der jeg har blitt invitert med som gjestejeger. I kveld skal det jaktes grågås!

Dette er relativt krevende jakt, av ulike grunner. Jakt på gjess og ender krever nemlig korte haglehold, blant annet pga. fjærdrakta, men også for å kunne se hvilken art det er.

Greier DU å skille grågåsa fra hvitkinngåsa i flokken som passerer, og vet du konsekvensene ved å felle feil gås?

Flere biler parkerer foran meg langs jordet og ut kommer en gjeng med glade, grønnkledde jegere i ymse kamuflasjedrakter. I motsetning til hjortevilt har nemlig fuglene godt fargesyn, så her gjelder det å gå i ett med omgivelsene. Et stort lass med lokkegjess blir trillet ut på åkeren, og et varselskilt henges opp ut mot veien som passerer oss: «Jakt pågår».

(Foto: privat – ingen gjenbruk uten tillatelse)

Det er ikke første gang laget her har meg seg jegere på opplæringsjakt. «Gåsejakt er dessverre ikke så enkelt å arrangere alene, så vi synes det er fint å kunne ta med noen ferske jegere i blant», får jeg høre – og dette stemmer forsåvidt godt med egne erfaringer. For, om du skal jakte gås kreves det en del forarbeide og gjerne litt utstyr – til en ikke så rent liten sum heller (relativt så klart). Utstyret krever også en del oppbevaringsplass.

Bare denne kvelden plasseres det ut om lag 40 lokkegjess, og her har laget valgt å kjøpe så naturtro lokkefugl som mulig. Gåsa er nemlig ikke lettlurt, så det kan lønne seg å bruke «kvalitetsgås» for å ikke bli tatt på fersken. I tillegg til lokkefugl brukes også lokkelyder. Disse kan du bl.a. finne i appen til NJFF (lokking på gås bør brukes sammen med lokkefugl, ikke alene).

(Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse)

MEN, før du i det hele tatt kan starte må du jo ha et sted å jakte. Da trenger du selvsagt grunneiers tillatelse, og for å finne aktuelle plasser gjelder det å kjenne trekkrutene til gåsa. De slår seg nemlig ikke ned på vilkårlige åkere, så her bør du faktisk investere tid i observering i forkant. Det sier seg da kanskje selv, at det ikke er «bare bare» for en ivrig jeger fra by´n å finne hotspot for gåsejakt sånn uten videre…

Vel, her i Tønsberg har de gjort grundig forarbeide, og alle begynner å bli klare. Selv grunneieren har akkurat vært innom og hilst på. Lokkefuglene er nøysommelig plassert og vi legger oss til rette. Både hansker, caps og maske er på – nå er det bare å vente.

Brått høres en den umiskjennelige lyden av gås. Først to, og så – kort tid etter, kommer en hel skokk flyvende over oss. «Hold ansiktet ned!» hvisker Robert. De første to er såkalte «speidere». Det høres kanskje flåsete ut, men saken er den at gåsa er ganske så skeptisk, og smart. Påtagende ofte er det nemlig slik at det først kommer noen få enslige gjess for å sonderer terrenget, og dersom disse finner grunn til misstanke vil de ikke lande på jordet. Resultatet er at de tar med seg hele flokken videre til tryggere grunn (og det er ikke det jordet du sitter på, så her gjelder det å holde seg godt skjult). Speiderne flyr en runde over åkeren, før de snur mot vinden – og går inn for landing, RETT mot oss. Nå gjelder det bare å få de nærme nok, og selvsagt passe på sikker skyteretning. «NÅ!» roper Robert – og vi spretter opp og løsner skudd. Gås ned!

Robert forter seg tilbake i det flere gås kommer inn mot jordet (Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse)

Robert løper ut og henter den, og i det samme ser vi resten av flokken snu i ytterkanten av åkeren. Han hiver seg ned og skjuler ansiktet igjen. Forsiktig kikker jeg mellom gresset og ut mot åkeren. Her kommer de! PANG! Tre nye faller…

Ut over kvelden løsner det – og det blir flere gås! (Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse).

Ny flokk kommer kort tid etter, men støkkes og flyr videre. Den neste timen er det stille, og det virker en stund som om gåsa har lagt seg for kvelden. Men, så(!) løsner det plutselig. Flere mindre flokker kommer vår vei, og innen kvelden er omme er det totalt felt 21 gås, på 8 jegere.

Lokkefugene samles inn, og vi trekker tilbake til bilene. I bagasjerommet mitt ligger nå 7 gjess. Blandt de – mine 2 første. Jeg er nemlig så heldig at jeg får noen ekstra fra de andre. Nå gleder jeg meg til å komme hjem å ta fatt på arbeidet!

Lokkegås samles inn. (Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse)

Vel hjemme på kjøkkenbordet blir gåsa flådd. Pga. litt lite plass, er det kun brystfiletene jeg tar ut – disse vakumerer jeg, og legger i kjøleskapet til modning. 40 døgngrader.

14stk fileter klare til vakumering og modning. (Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse)

10 dager senere lager jeg mitt første måltid av grågås. En noe egen vir på en oppskrift jeg fant på Apretif.no: Tom´s farserte gåsebryst. Resultatet? Jeg hadde faktisk ikke ventet at gås skulle være SÅ mørt og smakfult, men dette er rett og slett HIMMELSK! Neste på listen nå er speket gåsebryst – og så, må jeg vente en hel sessong igjen før jeg forhåpentligvis kan fylle fryseren med mer av denne fantastiske råvaren.

Kvernet bryst, lever og hjerte (Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse)

Kjøttet ble både saftig og utrolig smakfult! (Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse)

HVA SYNES JEG OM GÅSEJAKT? Lyden, listen, laget, spenningen og ikke minst smaken(!) – gjør at gåsejakt så absolutt vil forbli på min årlige «jaktliste».

HVORDAN KOMME DEG PÅ GÅSEJAKT? Vel, her er det flere veier å gå – avhengig av hvilken situasjon du er i. Bor du som meg, i tettbebygd område uten tilgang til «gåsejorder» i nærheten – kan det lønne seg å ta kontakt med lokallaget ditt (NJFF.NO) og se om de tilbyr opplæringsjakt på gås. Ønsker du, og event. fler å gå sammen og ordne alt selv, trengs så klart grunneiers tillatelse + utstyr – og tid til research. Et annet tips er selvsagt å bruke eks. facebook, der man kan finne flere grupper innen de ulike jaktkategoriene. Meld interesse – og vær frempå!

HUSK at du som jeger selv må ta initiativ! Jobb aktivt for å utvide nettverket ditt, både i SoMe, på skytebanen og i samtale med andre jegere. Ikke sitt hjemme og vent på invitasjoner, men vis at du er interessert og ivrig. Vær konkret på hva du ønsker, og spør direkte om og når du kan være med. Det er et hav av fantastiske medjegere og engasjerte folk i de ulike lokallagene omkring som mer enn gjerne vil dele av sin kunnskap og hjelpe deg ut på jakt – om du bare jobber for det!

SKITT JAKT!

Seljakt i Nordland

Det skrives lite om seljakt i dag sammenlignet med andre jaktbare arter men, sel er en fantastisk ressurs som absolutt tåler dagens lys og mer fokus i mine øyne. Kjøttet er lite tilgjengelig, med mindre man jakter det selv eller kjenner noen som gjør det. Årsaken er nok at det er få som jakter sel i dag, til tross for en solid bestand og trygg forvaltning. Selkjøtt regnes av mange i dag som en delikatesse, men det er få som vet hvordan man tilbereder det.

«Evig eies kun et dårlig rykte» sies det, men fordommer er ofte basert på mangelfull kunnskap og gamle rykter. Med i dragsuget forsvinner også viktig kunnskap om ivaretakelsen av denne fantastisk råvaren, med mindre man tar grep og tør å prate høyt om det. Seljakt skal ikke sammenlignes med fangstens dårlige rykte fra gammelt av. Det stilles like strenge krav til sikker og human jakt som for andre arter, det er god matauk og det er dessuten viktig å opprettholde en levedyktig bestand på et nivå som gjør at den ikke er til skade for fiskerinæringen.

Fra en fersk jeger´s perspektiv – her er min opplevelse av seljakta i Nordland:

Torsdag: Solen skinner over Helgelandskysten og båten glir rolig gjennom vannet mens vi speider etter steinkobbe gjennom kikkerten, Arne, Leif-Ove og jeg. Det er sjeldent man finner sel på land. Som regel er alt man ser det lille hodet som stikker opp i havoverflaten når den skal trekke luft. Dette er en krevende jakt, med et svært lite treffpunkt (hjernen – ca 60mm ved sideskudd) som krever presisjonsskyting. Den foregår i hovedsak liggende med annlegg, fra skjær eller holmer, så det gjelder å trå varsomt på glatta og ha klær som tåler skarpe skjell og kanter.

KOBBE(!) hviskes det plutselig.

Leif-Ove snur båten og vi kjører tilbake mot en nærliggende holme. Jeg får et glimt av den gjennom kikkerten, der den ligger på et lite «fløskjær». Pulsen øker. Vi går i land på baksiden av holmen. Det er så godt som vindstille. Ulempen med at den ligger på skjær er at selen både lukter og ser svært godt, og på havet er det lite kuppert terreng og dårlig med vegetasjon å skjule seg bak. Arne og jeg kryper langs bakken, inntil det ikke er mulig å komme nærmere uten å bli oppdaget. Jeg legger meg i posisjon og sikter inn, mens Arne tar frem avstandsmåleren. 133m…Avtrekket skjer på rolig utpust. Et perfekt skudd! Nå gjelder det å komme seg ut i båten og få den om bord.

Første steinkobbe. (Foto: privat, gjenbruk kun ved tillatelse)

Seljakt krever presisjonsskyting. Avstand 133m, treffpunkt 60mm. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Vel tilbake på brygga setter vi straks i gang med arbeidet. Det er viktig å skjære vekk alt spekk fra kjøttet så raskt som mulig, for å unngå usmak. Å flå, eller å «spekke» selskinn, er også en tidkrevende jobb, særlig når man er fersk. Kort fortalt så må man først flå skinnet fra selen, deretter må man skjære vekk mest mulig av spekket uten å ødelegge hårsekkene, eller skjære hull i skinnet. Leif-Ove viser hvordan det skal gjøres, og jeg følger nøye med før jeg prøver meg. Etter endt arbeid blir det skylt, før vi legger det med skinnsiden opp (pelsen ned) og strør godt med salt over. Dette er for å trekke ut mest mulig av fuktigheten før garving. En komplett skalle skal også bli med hjem. Den skal kokes, blekes og blant annet brukes til undervisning.

Arne og Leif-Ove strekker skinnet før det skal skal saltes. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Det er mye spekk som skal skjæres bort fra skinnet. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Kjøttet renskjæres og vakumpakkes. ((Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Solen brenner i det den er på vei ned bak horisonten, og snødekte topper speiler seg i stille hav og pastell. Vi avslutter dagen med en fisketur og jeg føler meg mildt sagt priveligert som får oppleve så mye vakker natur.

Hvem trenger syden, når vi bor i verdens vakreste land?

«Født for å jakte, tvunget til å jobbe». Arne har vært aktiv i forbundet i mange år og er en erfaren og dyktig jeger. Jeg kunne virkelig ikke ha vært mer heldig med «guidene». (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Leif-Ove har vokst opp på Sør-Solvær og kjenner farvannet godt. Han er en erfaren og dyktig jeger, og sammen med Arne tror jeg lett de kunne vunnet NM i tørre vitser. Jeg har ikke ledd så mye på lenge som på denne turen. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse

Fredag: En god natts søvn følges opp med en solid frokost, før vi setter kursen mot havet og kveita. Men, denne helgen var kveita lite villig, selv om Arne vist nok hadde napp av en skikkelig sværing… Det blåser litt mer i dag, noe som er bra for fiske, men ikke så gunstig for seljakta. Stenger byttes ut med kulegevær og kikkert før vi på ny legger ut mellom holmer og skjær. Vinden løyer. Arne og jeg går i land på et skjær og legger oss på hver vår side, mens Leif-Ove kjører litt rundt for å speide.

Jakt på sjøen setter spesielle krav til sikkerhet, særlig mtp. fare for rikosjett. Den potensielle rekkevidden for en avfyrt kule setter store krav til jegeren når det gjelder å undersøke fare for å treffe andre båter som kanskje driver fiske bak skjær og holmer, hus og hytter m.m.

Leif-Ove melder om kobbe bak skjæret til høyre. Når man ligger på tang er det viktig med godt anlegg og kjekt med liggeunderlag. (Foto: Stine Hagtvedt – gjenbruk kun ved tillatelse)

«KOBBE!» hører vi over jaktradioen. Leif-Ove har oppdaget en like bakom skjæret vi har foran oss, ca 300m unna. Vi venter spent, lenge, men selen har andre planer og kommer ikke vår vei. Å bedømme avstand på sjøen er forøvrig svært vanskelig og avstandsmåler er nesten et must.

Vi flytter oss til nytt sted, en større holme. Etter få sekunder oppdager jeg 2 steinkobber i vannet, på hvert sin plass, rundt 350m unna. Vi bråstopper og kryper ned for å ikke være i silhuett. Selen dukker under og vi forter oss å løpe mot en bedre posisjon og legger oss ned på bakken. Den ene dukker opp på ny, denne gangen litt nærmere.

Ser du selen? I videoen kan du se hvor langt unna det faktisk er. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Det er umulig å vite hvor eller når den dukker opp igjen, og vi vurderer å flytte oss til et annet skjær som er litt nærmere. Men, så dukker den plutselig opp igjen – 116m! Dette er en helt annen situasjon enn dagen før. Nå er det ikke bare selen som er i bevegelse, men havet også. Lysreflekser fra vannet og selv små bølger krever sitt, og jeg har ikke lang tid på meg før den går under igjen. Det gjelder å bevare roen. Skuddet går – treff!

Gutta har fått den opp i båten. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Gutta springer til båten og kjører fort ut for å hente den. Om selen flyter eller synker, avhenger av om man treffer luftrøret eller ikke. Synker den på 200 meters dyp er det ikke særlig sansynlig å få den opp. Er det grunt nok kan man enten få fisket den opp eller dykke ned å hente den. Jeg sitter igjen på holmen og følger med, skjelven som et aspeløv. Den flyter, og de får dratt den inn til land og opp i båten. Jeg puster lettet ut! Denne gangen går det raskere å flå og spekke. Kjøttet renskjæres, vakumpakkes og fryses sammen med gårsdagens fangst og skinnet saltes.

(Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Hadde jeg kunnet, hadde jeg flyttet hit tvert! For et fantastisk sted. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Skinnet saltes for å trekke ut mest mulig fukt. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

2 sel på 2 dager, er langt mer enn jeg turte håpe på. Det er ikke slik som mange kanskje tror, at selen ligger stille i hopetall på skjær og holmer og er lett å komme inn på. Tvert imot. De er vanskelige å få øye på, har gode sanser, det er krevende forhold, og alt i alt er dette en annerledes, men veldig spennende jakt som jeg ser frem til å bli med på igjen!

Lørdagen blir det selvfiska torsk til middag. Gutta fisker sei til agn for kveiteline, men kveita har andre ting å ta seg til, og biter ikke på denne helgen. På ettermiddagen blir det nok en spennende jakt, denne gangen erstatter jeg kulegeværet med kamera, i det Arne sniker seg innpå. Hvordan det gikk, kan du se i videoen helt til slutt.

Leif-Ove og Arne setter kveiteline. Det var nok enda gytetid for kveita – og fangsten uteble. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Mat må man ha… (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Selvfisket torsk til middag. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse

Havets stovilt

For å delta på seljakt må man ha avlagt skyteprøve for storviltjegere. Man må også søke om tillatelse fra fylkeskommunen i det området man skal jakte i og passe på å holde seg oppdatert om gjenværende kvoter, og selvsagt levere fangstrapport løpende. I dag er det Fiskerimyndighetene som har det totale forvaltningsansvaret for kystsel og som årlig fastsetter kvoter, jakttider for de ulike artene og regler for gjennomføringen av jakten.

Jakttider

Havert
For havert kan det i områdene sør for Stad gis jakttillatelse i perioden 1. februar – 30. september og i områdene nord for Stad i perioden 2. januar – 15. september.

Steinkobbe
For steinkobbe kan jakttillatelse gis i perioden 2. januar – 30. april og 1. august – 30. september.

Ringsel og grønnlandssel
For ringsel og grønlandssel kan tillatelse bare gis i perioden 2. januar – 30. september.

Seljakt er definitivt noe jeg gjerne gjør igjen i fremtiden. Det er spennende, annerledes og ikke minst veldig god mat. Tusen takk til Arne og Leif-Ove for all gjestfrihet, god veiledning, overlegent godt humør, latterlig god humor, og en av de vakreste reisene jeg har hatt noen sinne. Vi sees igjen!

SKITT JAKT!

Om jaktjenter og hårete mål

De siste fem årene har antallet kvinnelige jegere økt med hele 21%. Gruppen er den med størst årlig økning og det foregår nå storsatsning for å verve enda flere jenter til jakta.

I fjor presenterte blant annet kvinneutvalget i NJFF sin strategiplan for kvinnesatsingen fremover og de kliner til – med et mål om å så godt som doble antall kvinnelige medlemmer innen 2025. Leder av NJFF´s kvinneutvalg, Helene Bertelsen svarte følgende til Jakt & Fiske i et intervju om kjempesatsingen:

Det skal jo tross alt være en satsing, og da må man være litt ambisiøs

Her kan du lese hele artikkelen: Tidenes kvinnesatsing i NJFF

Med prosjektet «Jakten på Norge» reiser jeg nå rundt til landets 19 fylker og prøver ulike former for jakt. Samtidig ønsker jeg å lære mer om hvordan satsingen er i distriktene, og finne ut om det er lokale forskjeller i kvinnesatsing eller jaktmiljøer som kan knyttes opp mot det varierende antallet kvinnelige jegere i distriktene.

Til nå har jeg jaktet i 8 ulike fylker og pratet med både kvinnelige og mannlige jegere i alle aldere. Jeg er på langt nær ferdig med å danne meg et komplett inntrykk men, at det er forskjeller er det ingen tvil om. Kvinnesatsing må etter min mening tilpasses det enkelte området. Det sier seg kanskje selv at antall innbyggere, tetthet, geografisk område og tilgang på jaktomtåder har en viktig innvirkning. Det samme gjelder fordelingen av kjønn og snittalder.

Hva skal til for å formidle jaktopplevelse til «byjenta» i tettbebygde områder, utenfor noe som kan kalles jaktterreng? Hun som ikke har vokst opp med jakt i familien eller i bygda. Hun som aldri har blitt invitert med på drivjakt som en sosial aktivitet med familien i helgen, slik jeg opplevde i Halsa…

Hva skal til for å inkludere den jaktnysgjerrige dama i bygda? Hun som har vokst opp med jakt utenfor døra men, som ikke er velkommen i det gode selskap fordi mannfolka i bygda tviholder på en myte om at jakt er forbeholdt mannfolk….

Jeg følger spent med på utviklingen!

En liten oppfordring:
Med SoMe har mulighetene for å nå ut til målgrupper endret seg drastisk. Personlig følger jeg mange superinspirerende jaktprofiler på instagram. Eks. @villrypa , @maja_odden , @villmarksvesla , @emiliesanness og mange mange flere (skulle gjerne nevnt alle men, da hadde innlegget helt enkelt blitt for langt). Det å dele og formidle jakt på en positiv og ærlig måte er med på å inspirere flere jenter til å starte med jakt. SÅ – jeg vil oppfordre alle kvinnelige jegere til å bidra med sine magiske øyeblikk og naturopplevelser i sosiale medier. Dette er  også med på å normalisere bildet av jenter som jakter uten å nødvendigvis flagge med den store «kvinne-banneren» og DET er bra!

Har du hørt om Atemis? I følge gresk mytologi var hun jaktens, skogens og dyrenes gudinne. Hennes romerske motstykke var Diana - jaktens gudinne, assosiert med ville dyr og skogen. At jakt har vært en manns domene siden tidenes morgen er kanskje en sannhet med modifikasjoner?

SKITT JAKT JENTER!

Rakfisk, pølser, røyking og speking – hekta på gamle tradisjoner!

Hjemmelaget bratwurst glir ned på høykant sammen med søt sennep, mens mor henger spekepølsene i tørkeskap. Den nye innrettningen, hygrometeret, viser en relativ luftfuktighet på 63% og temperaturen ligger på ca 15 grader. Nå er det bare å vente til «gjøken galer» sier jeg til min datter. «Nei mamma, vi må sjekke de under veis – det sa jo mannen på kurset».

Stemmer det! Når våre første selvlagde spekepølser skal tørkes er det viktig å følge jevnlig med. At en 7-åring skal huske tabeller for krydder- og saltinnhold, temperaturer og luftfuktighet er ikke noen selvfølge men, jeg kan love dere at produksjonen i praksis var akkurat like morro for den minste, som for de voksene kursdeltakeren på Jakt- og fiskesenteret i Flå denne helgen.

Raking:

Jeg husker godt første gangen jeg kjente lukten av rakfisk og med skrekk lurte på om min mor skulle servere råtten ørret til sine gjester. Lukten var stram men, jeg oppdaget straks at smaken var himmelsk og helt siden den gang har jeg gledet meg til den årlige rakfiskmiddagen med mamma.

Nå som vi har tatt kurs i «raking» med selveste Nils Noraker, fra Noraker Gård – er det store forventninger til den årlige tradisjonen.

I år skal jeg jaggu rake egen ørret! (om den biter….)

Rakfisk er en gammel mattradisjon som kan spores helt tilbake til middelalderen. I vår tid er den nok mest forbundet med jul, gjerne akkompagnert av en god akevitt men, det er relativt få som raker selv i vår tid. Hvorfor? Tja, – kanskje skyldes det en blanding av både tidsklemma og bekymringer for å trå feil. Når tradisjoner ikke går i arv, mister vi også verdifull kunnskap, blir usikre og redde for at produktet skal bli dårlig.

Fermentering eller gjæring er nok ikke prosesser «folk flest» i dag har så god peiling på, med mindre man jobber med f.eks. produksjon av mat og drikke. Brygger du eget øl eller er over snittet opptatt av vin? – Ja, da kan du antakelig mer om dette en naboen.

Prøver du ikke, lærer du heller ikke, så her er det bare å komme seg ut på fiske og sette i gang med raking!

Det er ikke enkelt å forstå alt på teoretisk del om raking men, tydeligvis fikk hun med seg at vi pratet om fisk og hun gleder seg til å være med å lage. (Tegnet av: Kristine Hagtvedt Viddal, 7år)

PØLSEPRODUKSJON:

«Dette har jeg aldri gjort før, så det greier jeg helt sikkert». (Foto: Stine Hagtvedt. Gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Ok – jeg har gått bananas! Etter kurset i pølseproduksjon med pølsemakermester Roger Østebø har jeg blitt totalt hekta. Jeg har bestilt både kvern, tarmer, krydder og pølsestopper og kan knapt vente med å komme i gang. Ikke bare jeg men, min datter også – som med enorm konsentrasjon og fokus stod en hel dag og lagde alt ifra Bratwurst til løkpølser, krydderpølser og spekepølser sammen med alle de voksene. Hun kvernet, menget, stappet, dreide og produserte som bare rakker´n. Aldri har jeg sett henne SÅ bestemt og fokusert før, hun var knallflink (rent objektivt sett så klart…). DETTE VAR MORRO og dessuten smakte det fantastisk godt!

Her kan jeg love at den kommende 8-årsdagen vil by på noe litt utenom den vanlige wiener´n i lompe. Her skal alle barna få være med å lage egne pølser, som selsvsagt skal spises etterpå. Høres det vanskelig ut?

Dette er noe de fleste faktisk kan klare, med litt trening. Man kan naturligvis ikke forvente at barn skal ha kontroll på saltinnhold og krydder men, sammen med en voksen er dette en fantastisk morsom aktivitet og jeg kan garantere både mestringsfølelse og en helt ny forståelse av «hvor maten kommer fra».

Spekepølser, bratwurst, løkpølser og krydderpølser – pølsemakermester Roger Østebø (h) har sjukt god dreis på dette og er en god læremester. (Foto: Stine Hagtvedt. Gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Spekepølsene henger i skap og når vi nærmer oss påsken blir det spennende å smake på resultatet. I år blir julegavene selvlagde…

Røyking & speking:

Helgens siste kursdag fikk vi lære om blant annet om kaldrøyking, tørrsalting, «vakumsalting», lakesalting og ulike smakstilsetninger. Kursholder Karsten Siegel driver blant annet med produksjon av økologisk spekemat ved Ask gård på Jevnaker og er en meget dyktig fagmann. Jeg må si jeg har forståelse for bonden som forsøker å ta mikkel rev av dage i Hakkebakkeskogen, for en god skinke er ikke gjort på en dag…

Vi lærer om røyking. Det er noe begrenset plass i min lille leilighet men, det finnes mange smarte løsninger – så her skal det så absolutt røykes både pølser, skinker, lår og fisk utover året! (Foto: Stine Hagtvedt)

Ingen skal si at frøkna ikke tok notater. Kursholder Karsten Siegel hadde med egen speket svinenakke med «wow-effekt». Det skal jeg straks prøve på hjemme. Du kan helt enkelt kjøpe svinenakke i butikken og speke den selv. Husk å trekke fra allerede tilsatt saltinnhold når du skal salte. (Foto: Stine Hagtvedt)

I gamle dager lagde man all spekemat hjemme på gården. Spekemat har enormt lang holdbarhet og er fantastisk godt. I vår tid er det desverre få som tar seg tid til å lage dette selv. Vi kjøper eksklusive spekeskinker, klager over drøye priser og er skeptiske til enhver form for konserveringsmidler – uten å egentlig vite noe særlig om hvordan maten blir til. Press fra forbrukere om stadig lavere priser og «fornying» fører til at industrien må benytte nye metoder i produksjonen. «Raskere, rimeligere og faktisk penere mat» krever vi, men dette henger jo ikke helt på greip når man har lært hvordan det hele går til.

Så – om du nå heller tar deg tid til å lære gamle kunster og tradisjoner vet du nøyaktig hva det inneholder, du kan smakssette etter eget ønske og det koster heller ikke skjorta. Du vet, den som venter på noe godt….og tro meg, det er verdt ventingen!

Hjemmelaget Beef Jerky – jeg ante ikke hvor enkelt det faktisk er å lage. Det blir digg å ha med på tur! (Foto: Stine Hagtvedt)

Jeg tenker at jegere og fiskere har og alltid har hatt en viktig rolle når det kommer til å ivareta interessen for, og kunnskapen om gamle mattradisjoner. Opplevelsen av å kunne følge råvarene helt til bors er unik og jo flere kunster du kan, desto større mestring vil du føle.

Informasjon om kommende kurs finner du på Jakt- og Fiskesenteret.

VELBEKOMME!

Her er en personlig hilsen i gjesteboken til Jakt- og Fiskesenteret fra kursets yngste deltaker og undertegnede, takk for en flott og lærerik helg! (Kurs / konkurranse… «Same same but different» som vi sier på godt norsk) – Kristine, 7år.

Jaktbekledning for jenter/ kvinner

Hei alle sammen.

Jeg jobber med en sak om jaktbekledning for jenter/kvinner. I Skandinavia er utvalget mildt sagt sparsomt i butikk. Det er et litt større utvalg på nett, men mange ønsker naturlig nok å prøve før de kjøper, eller foretrekker å handle i butikk av flere grunner.

Nå vil jeg vite hva vi kvinnelige jegere tenker om denne saken og jeg trenger DIN HJELP.

I dette skjemaet har jeg samlet noen få, enkle spørsmål og til slutt en mulighet for fritekstsvar, der dere kan skrive egne tanker og meninger rundt emnet. Undersøkelsen er anonym.

Her er link til skjemaet: Jaktbekledning for jenter / kvinner

Del gjerne i sosiale medier eller tips folk du kjenner.

Statistikk og svar fra undersøkelsen vil jeg ta med meg videre i en utvidet sak, sammen med svar fra undersøkelser mot produsenter av jaktklær samt butikker / kjeder, så jo flere svar jo bedre!

Tusen takk for hjelpen!

Andejakt i Østfold

Torsdag 30. november: Klokken er 0415 i det vi kjører hjemmefra med retning Fredrikstad. Her venter Rolf Svendsen som skal ta oss med på andejakt. Vester er på, hagler og lokkeender er om bord. Nå kaster vi loss og putrer ut mot Østfolds skjærgård i svarteste mørke, mens snøen daler ned…

Det er viktig å komme seg på post mens det enda er mørkt.

Rolf er godt kjent i farvannet og vet akkurat hvor vi skal. Han manøvrerer trygt mellom grunner og skjær. Kristine (7år) smiler under den varme buffen og holder på lua så den ikke blåser av der vi suser bortover vannet. I det vi nærmer oss det utpekte skjæret oppdager vi til vår overaskelse at vi ikke er alene på vannet. To ivrige jegere har kommet oss i forkjøpet og kapret «vårt skjær» denne morningen (klokken 0615). Vi glir forbi. «Ja, ja!» så har jeg lært at det gjelder å være fryktelig tidlig ute om man skal sikre seg gla´posten på andejakta.

Nytt skjær, nye muligheter. Lokkeendene er satt ut og det slår meg plutselig at jeg nå er inne på det kanskje mest fryktede kapittelet på jegerprøven, nemlig artskunnskap, ender! (skummel musikk…)

Rolf er en erfaren jeger og styreleder i Borge JFF. Legg merke til «jakt boksen» han har med. En smart sak når man jakter ved vann.(Foto: Anine Gutubakken Byles, gjenbruk ikke tillatt)

«De er jo like alle sammen, jeg stryker garantert om jeg får masse gakkgakk spørsmål på prøven!».

Nei, dette greier du! De er faktisk ganske ulike når man ser nærmere på de. Utfordringen kommer først når du skal gjenkjenne flokken som flyr rett mot deg i full fart, fra undersiden. Da er det kjekt å ha lest seg opp i forkant (I did!).

Så sitter vi her da, på et skjær i Østfold og venter på morgentrekket.

Selv med solid sitteunderlag og sovepose blir det fort kaldt for små tær på post. (Foto: Anine Gutubakken Byles, gjenbruk ikke tillatt)

Det lysner og plutselig hører vi den karakteristiske hvinende lyden til kvinanda. Nå kommer de…en middels flokk i godt driv og jeg gjør meg klar men, de er skeptiske og lander et godt stykke unna. Rolf fyrer et «letteskudd» med .22´en etter en stund. Så flyr de, i feil retning. Kort tid etter jomer gjenklangen av to skudd fra skjæret der vi egentlig skulle sittet. Nå sukker både jeg og min datter, lettere oppgitt.

Jeg kunne fortsatt historien og skildret omgivelsene og stillheten. For stille var det, uvanlig stille! Etter 5 timer sendte vi Rolf ut som «fuglehund» med båt, men skjærgården var så godt som blottet for fjærkledde resten av denne dagen. Ikke en fugl å se eller høre!

En uvanlig stille dag. Rolf kjørte rundt i skjærgården for å lete, men ikke en fugl å hverken se eller høre. (Foto: Anine Gutubakken Byles, gjenbruk ikke tillatt)

Ingen tid å ta av hørselvern når små tær er kalde. (Foto: Anine Gutubakken Byles, gjenbruk ikke tillatt)

På vei tilbake varmes kalde små tær på magen min. I dag var det ikke like stas å være med mamma på jakt.

Men, aldri så galt at det ikke er godt for noe. Vel i land tar vi turen innom Rolf og hans kone. Med oss hjem får vi både stokkand og ærfugl, samt en «hemmelig oppskrift». Kristine får også med seg et lite rådyrgevir på plate og noen felte småtagger. Et meget godt plaser på såret for en litt trøtt 7-åring, som endelig har fått varmen igjen. Hun vil ha det med på skolen. Vise frem for klassen og fortelle de andre om rådyr, feiing og felling. Noen vil kanskje kalle meg rar, men når jeg hører dette blir jeg tvers igjennom stolt og faktisk litt blank i øynene. Alle timene vi har sammen, ute i skogen, på turer og jakt, hun lærer…

Tross manglende fangst gleder jeg meg skikkelig til å prøve andejakt på ny i 2018. Jaktformen er spennende og mye mer krevende enn man først tror. Dessuten, nå har jeg jo god tid til å pugge enda flere ender før sesongen.

Oppskriften skal straks testes også. Så får vi se hvor lenge jeg greier å holde den hemmelig…

JAKTEN PÅ NORGE FORTSETTER I 2018

VOFF! Familieøkning

Lynne: Sta, Kjærlig, Omgjengelig, Tilpasningsdyktig, Modig, Selskapelig

De som kjenner meg flirer…. «som hund, så eier» får jeg høre. Vel, jeg kan innrømme jeg er sånn passe sta til tider, på en positiv måte. Gir sjeldent opp når jeg har bestemt meg for noe. Resten passer vel det også, for til tross for at jeg trives best i skog og fjell uten spor og lyd av andre folk – så næres jeg av det sosiale også.

Det sies også at den har et «rolig og hengivende vesen»… Vel, noen ulikheter må man jo ha for akkurat der er jeg nok mer lik en fuglehund, gira!

Basset fauve de bretagne, eller «Fauve» som den gjerne kalles, er den mest kompakte av bassetrasene. Det er en svært populær jakthund i Frankrike og den benyttes blant annet til jakt på villsvin, hjort, rådyr, rev og hare – og er dessuten en utmerket sporhund.

Nå blir rådyrene gode, turene enda triveligere og mye arbeid skal legges i en god jakthund og det som forhåpentligvis også vil bli en fremtidig godkjent ettersøkshund.

Dette blir en følgesvenn i mange, mange år som vil få plenty dressur, kurs, mosjon og kjærlighet. Familieforøkelsen vil finne sted nærmere sommeren og mens vi venter er det nok av tid til forberedelser og til å GLEDE SEG!

Et nytt liv venter…

Her er et lite prakteksemplar av rasen. Högmossens Devin, aka Jølle er 3 år og Norsk / Svensk Viltsporchampion og Norsk / Svensk Jaktchampion. Jeg har sett Jølle i action og han er mildt sagt rå(!) og dessuten veldig kosete når jobben er ferdig.

Velkommen til jaktfestival med HOOKED.no

VELKOMMEN TIL JAKTFESTIVAL MED HOOKED.no

Jeg er stolt av å være en av foredragsholderne på det som kommer til å bli en sjukt fet jakthelg, spekket med alt ifra gode foredrag, skyteshow, lokke- og slaktekurs og ikke minst live-band, DJ´s og lidenskapelige jaktinteresserte.

Billettsalget er ikke åpnet enda, men om du følger HOOKED.no på facebook kan du følge med på når de åpner for billettsalg.

 

Page 1 of 5

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén