Første fall for egen hund

Jeg står der skjelvende og hører Ronja komme mot meg i full los. Det ryker av løpet i det jeg knekker hagla, og plutselig strømmer det på med minner. Alle timene jeg har hatt i skogen i disse 3 årene som jeger raser plutselig gjennom hodet som lysbilder.

Og så, tar følelsene fullstendig av.

JAAAAAA! roper jeg, og løper Ronja i møte på fallet. Stolte tårer renner i strie strømmer nedover kinnet, og jeg roper igjen; JAAA! Jeg setter meg ned på knærne og stryker fingrene gjennom pelsen på det vakre rådyret, mens jeg roser hunden min ustanselig. Hun er tydelig stolt. Det er vi begge – stolte som påfugler.

Der og da falt alle brikkene på plass. Jeg hadde felt rådyr for min aller første jakthund, for første gang. Alle timene i skogen, all trening, alle opplevelsene til nå – ble samlet i ett intenst øyeblikk. Jeg var mildt sagt euforisk.

[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=r4IY9VBZ0CY[/embedyt]


Det er nå 3 år siden jeg tok jegerprøven, og gudene skal vite jeg har hatt mange timer i skogen siden da. Spesielt på rådyrjakt.

Min første rådyrjakt fant sted 27. September 2016. Jeg var førstegangsjeger, og var invitert med av NJFF og God Morgen Norge på TV2 – til en reportasje om nettopp rådyrjakt og den positive utviklingen av kvinnelige jegere i Norge. Den dagen kommer jeg nok aldri til å glemme. Den dagen endret nemlig livet mitt…

Klokken var vel rundt 6 da vi møttes den morgenen. Jegerne, fotografen, reporteren med den hvite lua, og jeg – en rimelig nervøs og veldig spent førstegangsjeger. Hva hadde jeg i vente?

Etter et lite intervju foran bålet var det så tid for jakt. Jeg skulle være med Anne Mette Kirkemo (fylkessekretær i Buskerud JFF) på post, og med oss hadde vi fotografen, og reporteren Knut. Det tok ikke lange tiden fra hunden ble sluppet til det ble los. Men, selv for en helt blank førstegangsjeger ble det raskt åpenbart at det var liten sannsynlighet for at losen skulle komme vår vei. Det er nemlig ingen fordel å ha med seg en fotograf som til stadighet må flytte på seg, og en skikkelig skravlesyk reporter når man sitter på post. Men, lyden av losen gav meg like fult gåsehud fra første boff. Jeg var hypnotisert!

Gjengen på post.

En ganske så spent førstegangsjeger…

Da sendingen var over og TV2 hadde forlatt skogen tok vi fatt på en ny runde, og denne gangen fikk jeg sitte alene. Jeg husker jeg satt musestille i min egen kropp og bare ventet på å høre musikk i skogen igjen, men den lyden jeg straks skulle få høre var hverken fra los eller rådyr. Det knaket plutselig i tetta bak meg, etterfulgt av en slags pesing og prusting. Det kom nærmere, og jeg satt der stiv som en statue med puls i 120. Ut av tetta, bare 7 meter fra meg braste det plutselig ut en flott elgku. Hun stoppet opp og kikket på meg, mens lyden av prustingen kom stadig nærmere.

Gåsehuden reiste seg raskt på hele kroppen – i det kongen selv steg frem bak kua. Jeg husker jeg følte meg enormt….liten, der jeg satt på en tue og kikket opp på disse majestetiske dyrene. De stod der noen sekunder og så på meg, men det var tydelig at oksen hadde klare planer for hva som skulle skje videre den dagen, og de to prustet seg straks videre innover i skogen. FOR ET ØYEBLIKK!

Selv om det ikke ble noe rådyr dro jeg allikevel hjem med sekken full av opplevelser, og på toppen av det hele skulle det vise seg at jeg også hadde truffet blink på en helt annen arena denne dagen, nemlig kjærligheten.

Den snakkesalige reporteren med den hvite lua, Knut Torgersruud Jr. – svarte JA(!) – da jeg fridde til han nå i høst.

Han sa JA, 24.10.19! Foto: privat

(Ryktene sier visst at det kommer til å bli et helt vilt bryllup….)


Det ble mange timer med rådyrjakt videre den høsten, både på smygjakt i Aurskog og som gjestejeger i Vestfold. Jeg var også på skogsfugljakt, duejakt og revejakt. Men, lyden av rådyrlos hadde hypnotisert meg fra første sekund og to år senere kom dermed Ronja Jr. inn i livet mitt, som min aller første jakthund.

Ronja, er en Basset fauve de bretagne og en drivende hund som jeg ønsket å bruke til både rådyrjakt og blodspor. Å skulle trene jakthund var nytt for meg, så her var det bare å starte i det små med dressur og trening, søke råd og erfaring – og ikke minst; komme seg ut i skogen.

1,5 år senere feller jeg rådyr for min aller første jakthund på Frosta i Trøndelag, kun 2 timer etter at Arne Jørstad hadde felt første dyret for henne.

IKKE NOK MED DET…

Uken etter fikk pulsen atter kjørt seg, da jeg meldte oss opp til blodspor- og fersksporprøven. Gjett hva –> VI GREIDE DET, og Ronja er med det nå også offentlig godkjent ettersøkshund.

Å få oppleve så mange gode resultater av all trening og samarbeid med sin firbeinte jaktvenn på en uke er rett og slett så RÅTT, at jeg knapt finner ord for det, annet enn at jeg er ekstremt takknemlig.

Sammen er vi dynamitt! 🙂

På disse 3 årene har jeg hatt en enorm reise, og ryggsekken er nå så proppet av fantastiske jakt- og naturopplevelser at jeg knapt greier å forstå alt jeg har vært så heldig å få være med på.

Livet som jeger har uten tvil vært en enorm berikelse for meg, og jeg kan knapt vente på alle opplevelsene som bare ligger der ute og venter. Om du går med en liten drøm å ta jegerprøven har jeg et klart og tydelig budskap: GJØR DET, GJØR DET, GJENNOMFØR DET!

#JAKTGLEDE

Et halvt års jakteventyr

Ja, du leste riktig! Fra og med august 2019 til og med februar 2020 er jeg nemlig på mitt livs største eventyr, til nå (sånn, med unntak av det å bli mor for 9 år siden så klart). Det neste halve året skal jeg jakte og fiske meg gjennom store deler av landet, og nyte friluftslivets glade dager både til fots og på ski. Mesteparten alene, men heldigvis får jeg også følge noen uker, av verdens beste jaktkompis, turvenn og datter – Kristine (9år). Og så må jeg ikke glemme min firbente turvenn Ronja (18mndr) da så klart, min første jakthund, en Basset fauve de bretagne.

FOTO: Siv Dolmen/Dine Penger.

Dette eventyret ønsker jeg å dele – og det vil jeg gjøre løpende i sosiale medier, men jeg har også investert et godt forskudd på arv i lyd og video (uendelig stor takk til deg mamma!), for å kunne dele et litt større bilde av det hele med dere i fremtiden. Det har seg nemlig slik, at min lidenskap for jakt, fiske og friluftsliv sitter ganske så dypt inni hjeret, og dette er langt mer enn «et friår» for å leve ut 30-årskrisa. Jeg har et større budskap på lager, som jeg nå ønsker å få frem – i håp om å inspirere, og forhåpentligvis hjelpe flere der ute til å se gleden og gevinsten av et aktivt friluftsliv.

La meg forklare nærmere;

Det hele startet for nærmere 36 år siden, da en bestemt og målbevisst frøken så lyset for første gang på Finnsnes, 2. oktober 1983. Jeg er ganske sikker på at spiren til denne drømmen kom til i mine første leveår på Setermoen, for allerede som 3-åring la jeg ut på mitt første eventyr, alene, på 3-hjulssykkel nedover E6 – på jakt etter is. Det var kanskje også allerede her jeg begynte å misslike det å «gå i kø» når jeg først skulle ut på eventyr, for det ble en sabla lang kø langs hovedvegen den dagen har jeg blitt fortalt…

Vel, denne ekspedisjonen ble til slutt avbrutt av mine foreldre (som var litt blekere enn normalt den dagen), men eventyrlysten vokste videre i meg, og det samme gjorde gleden over å VÆRE i naturen.

Videre gjennom oppveksten fortsatte jeg å oppsøke naturen. Mamma og pappa var flinke til å ta oss med ut på turer, både i telt og under åpen himmel og jeg kan knapt huske en sommer der fiskestangen ikke var en forlengelse av armen. Mine to eldre søstre var ikke like bitt av fiskebasillen men, jeg var pappas faste tur- og fiskevenn, og sammen reiste vi på fisketurer rundt omkring i landet, eller dorget rundt i Oslofjorden ved enhver anledning. Når pappa ikke var hjemme, satt jeg enten pal på brygga med stangen, eller tok GH´n med 9.9 hester´n ut for å fiske, og følelsen av å ha «skaffet maten selv» lærte jeg meg tidlig å like, men – noen jegere har jeg aldri hatt i familien… Ikke kjente jeg noen som drev med jakt heller, så da jeg for tre år siden bestemte meg for å ta jegerpøven var dette et valg jeg tok helt upåvirket fra omverdenen, rett og slett fordi jeg ønsket enda en dimmensjon til det friluftslivet jeg allerede er så glad i, og for å komme enda nærmere på naturen og kunne høste av overskuddet.

Foto: privat. Ett av mange gode minner fra oppveksten, på fisketur med pappa.

Foto: privat. Bukkejakt i Farsund. Kristine vet godt at maten ikke vokser i frysedisken.

ET VENDEPUNKT I LIVET!

For meg har jakta blitt et vendepunkt i livet. Det var nærmest som å «komme hjem», om man kan si det sånn – og jeg vil gjerne utdype dette litt, for at dere skal forstå hvorfor jeg føler så sterkt for nettopp jakt, fiske og friluftsliv som jeg gjør;

For, på et tidspunkt i livet overtok vi huset til mormor og bestefar på Snarøya i Bærum, og det var her jeg skulle vokse opp. For de som kjenner til uttrykket «Blærumsjente» så kan jeg vel si at jeg ikke helt passer den beskrivelsen. Naturen har alltid ligget nærmere mitt hjerte enn interesse for pene kjoler, musefletter, eller neglelakk og shopping. Jeg var hun som alltid var møkkete, klatret i trærne, lagde kruttlappbomber og lekte krig i skogen med gutta, gjerne iført en gammel gassmaske fra 2. vk som jeg tyvlånte fra pappas samleobjekter…eller jaktet på fugler med hjemmelaget pil og bue i Mortenskogen rett ved huset.

Foto: privat. Aldri vært redd for å bli møkkete…

Åh, ja – jeg kan jo legge til at jeg er oberstdatter (stolt en som sådan), og mer enn gjerne var med å skyte på bane, eller på blink i skogen med pappa når anledningen bød seg.

Foto: privat. Jeg sa aldri nei til å være med på skytebanen med pappa.

 

Kort sagt; følte jeg meg vel aldri helt «hjemme» i miljøet der jeg vokste opp og ganske så ofte kunne jeg føle meg både litt annerledes, og ensom. Og det er her poenget bak denne lange introduksjonen ligger:

Etter jeg startet med jakt, fant jeg raskt en tilhørighet. Jeg har de siste tre årene fått flere nye (gode) venner og bekjentskaper enn tilsammen resten av livet. Miljøet jeg har møtt er spekket med fantastiske, rause og imøtekommende mennesker, som alle snakker «samme språk» som meg. JEG ELSKER DET!

Gjennom jakt er det lett å bygge vennskap. Hvorfor? Det har jeg reflektert mye over det siste året, og jeg vil forklare det slik jeg opplever det:

Når man er på jakt deler man øyeblikk og opplevelser sammen, ute i naturen. Man er tilstede, ikke på nett – men rundt bålet, i skogen, eller man hjelper hverandre med vomming, partering, rydding av poster osv. Man er et team, og man samarbeider, skaper tillitt til hverandre – og mestringsfølelse, som jo er noe vi alle har godt av å kjenne på. Man jobber for et felles mål og samtidig gleder alle seg over å se at andre lykkes. Vi heier på hverandre, og uavhengig av om man er på individuell jakt, eller lagjakt – så vil en jeger alltid dele sine opplevelser og erfaringer fra dagen, og på den måten er det lett å prate sammen. Vi bygger raskt historier, vi lytter til hverandre – og for meg er dette den ultimate oppskriften på vennskap.

Foto: privat. Fra villsvinjakta i Sverige.

Dette gjelder jo selvsagt ikke bare jakt, men for alle deler av friluftslivet, og for enhver idrett eller hobby der man måtte finne at sitt hjerte ligger nærmest, men det jeg personlig synes er spesielt fint med jakta er at jeg kan komme som akkurat den jeg er…og det er godt nok. For meg dreier det seg ikke om å være best, gå lengst, være sterkest eller mest mulig ekstrem, men om å VÆRE DER JEG ER, og DET er lett når man er ute i naturen og har tid til å nyte alle de flotte inntrykkene den har å by på, sammen – og alene.

Foto: privat. Fra elgjakta i Hedmark 2017. God stemning rundt kaffebålet.

Så, når jeg nå legger ut på tur er det ikke med mål om å være ekstrem eller oppnå store bragder som jeg kan skryte av i ettertid, men heller om å finne lykken og roen, om jeg kan si det sånn. Naturen er, og har alltid vært det stedet der jeg føler meg hjemme, akseptert og LYKKELIG – og den lykken er noe jeg unner alle å oppleve 🙂

Veien blir til mens man går seg vill…

Hvor går ferden?

Etter 10 dager på bukkejakt i Farsund sammen med min datter går nå ferden videre til reinsjakt på Snøhetta. Her blir jeg værende i 4 uker for å oppleve jakt, fiske og naturen i Dovrefjell, før jeg siden reiser nordover for elg- og rypeakt i Finnmark i to uker, også med min datter. Så, går veien sørover…og akkurat hvor, er det vær, vind og tilfeldighetene som bestemmer.

«Veien blir til mens jeg går meg vill» bruker jeg å si, men – om du bor i nærheten av Setermoen er det nok ikke usansynlig at du på et tidspunkt vil få øye på en 36år ung jente, på jakt etter nye eventyr…og kanskje en is på veien 😉

Jeg vil si som Tonje Blomseth sier så fint: FØLG DRØMMEN, IKKE STRØMMEN!

Har man en drøm, så ikke vent til det er for sent. La meg være ærlig: slike eventyr vil aldri passe inn i et A4 liv – man må helt enkelt «make it happen». Personlig har jeg tatt et halvt års permisjon fra jobb og avskilter bilen et halvår for å kutte kostnadene. Jeg har aldri vært lengre borte fra min datter enn 12 dager, og gruer meg som rakkern til savnet, men heldigvis får hun vært med meg på deler av eventyret. Heldigvis har jeg en fantastisk eksmann, som er verdens beste pappa for henne – og jeg vet han tar godt vare på henne mens jeg er borte. Jeg har også verdens beste kjæreste, og tre bonusjenter som jeg også kommer til å savne masse, i tillegg til resten av familien. Jeg er uendelig takknemlig for all hjelp jeg har fått og får av alle de rundt meg – som er med på å gjøre dette mulig.

Med meg på turen har jeg også fått fantastiske sponsorer;
Norges jeger- og fiskerforbund, Norges fjellstyresamband og iNatur, som alle er med på å gjøre dette gjenomførbart. Takk for at dere vil være med meg på turen!

Jeg har også noen utstyrsleverandører, og disse vil jeg presentere litt senere.

FØLG GJERNE TUREN PÅ INSTAGRAM OG FACEBOOK DET NESTE HALVÅRET.
SKITT JAKT – SKITT FISKE OG GOD TUR TIL DERE ALLE!

Gåsejakt i Vestfold

Sommeren er på hell og bladene daler ned på panseret. Jeg er i Tønsberg i Vestfold, der jeg har blitt invitert med som gjestejeger. I kveld skal det jaktes grågås!

Dette er relativt krevende jakt, av ulike grunner. Jakt på gjess og ender krever nemlig korte haglehold, blant annet pga. fjærdrakta, men også for å kunne se hvilken art det er.

Greier DU å skille grågåsa fra hvitkinngåsa i flokken som passerer, og vet du konsekvensene ved å felle feil gås?

Flere biler parkerer foran meg langs jordet og ut kommer en gjeng med glade, grønnkledde jegere i ymse kamuflasjedrakter. I motsetning til hjortevilt har nemlig fuglene godt fargesyn, så her gjelder det å gå i ett med omgivelsene. Et stort lass med lokkegjess blir trillet ut på åkeren, og et varselskilt henges opp ut mot veien som passerer oss: «Jakt pågår».

(Foto: privat – ingen gjenbruk uten tillatelse)

Det er ikke første gang laget her har meg seg jegere på opplæringsjakt. «Gåsejakt er dessverre ikke så enkelt å arrangere alene, så vi synes det er fint å kunne ta med noen ferske jegere i blant», får jeg høre – og dette stemmer forsåvidt godt med egne erfaringer. For, om du skal jakte gås kreves det en del forarbeide og gjerne litt utstyr – til en ikke så rent liten sum heller (relativt så klart). Utstyret krever også en del oppbevaringsplass.

Bare denne kvelden plasseres det ut om lag 40 lokkegjess, og her har laget valgt å kjøpe så naturtro lokkefugl som mulig. Gåsa er nemlig ikke lettlurt, så det kan lønne seg å bruke «kvalitetsgås» for å ikke bli tatt på fersken. I tillegg til lokkefugl brukes også lokkelyder. Disse kan du bl.a. finne i appen til NJFF (lokking på gås bør brukes sammen med lokkefugl, ikke alene).

(Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse)

MEN, før du i det hele tatt kan starte må du jo ha et sted å jakte. Da trenger du selvsagt grunneiers tillatelse, og for å finne aktuelle plasser gjelder det å kjenne trekkrutene til gåsa. De slår seg nemlig ikke ned på vilkårlige åkere, så her bør du faktisk investere tid i observering i forkant. Det sier seg da kanskje selv, at det ikke er «bare bare» for en ivrig jeger fra by´n å finne hotspot for gåsejakt sånn uten videre…

Vel, her i Tønsberg har de gjort grundig forarbeide, og alle begynner å bli klare. Selv grunneieren har akkurat vært innom og hilst på. Lokkefuglene er nøysommelig plassert og vi legger oss til rette. Både hansker, caps og maske er på – nå er det bare å vente.

Brått høres en den umiskjennelige lyden av gås. Først to, og så – kort tid etter, kommer en hel skokk flyvende over oss. «Hold ansiktet ned!» hvisker Robert. De første to er såkalte «speidere». Det høres kanskje flåsete ut, men saken er den at gåsa er ganske så skeptisk, og smart. Påtagende ofte er det nemlig slik at det først kommer noen få enslige gjess for å sonderer terrenget, og dersom disse finner grunn til misstanke vil de ikke lande på jordet. Resultatet er at de tar med seg hele flokken videre til tryggere grunn (og det er ikke det jordet du sitter på, så her gjelder det å holde seg godt skjult). Speiderne flyr en runde over åkeren, før de snur mot vinden – og går inn for landing, RETT mot oss. Nå gjelder det bare å få de nærme nok, og selvsagt passe på sikker skyteretning. «NÅ!» roper Robert – og vi spretter opp og løsner skudd. Gås ned!

Robert forter seg tilbake i det flere gås kommer inn mot jordet (Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse)

Robert løper ut og henter den, og i det samme ser vi resten av flokken snu i ytterkanten av åkeren. Han hiver seg ned og skjuler ansiktet igjen. Forsiktig kikker jeg mellom gresset og ut mot åkeren. Her kommer de! PANG! Tre nye faller…

Ut over kvelden løsner det – og det blir flere gås! (Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse).

Ny flokk kommer kort tid etter, men støkkes og flyr videre. Den neste timen er det stille, og det virker en stund som om gåsa har lagt seg for kvelden. Men, så(!) løsner det plutselig. Flere mindre flokker kommer vår vei, og innen kvelden er omme er det totalt felt 21 gås, på 8 jegere.

Lokkefugene samles inn, og vi trekker tilbake til bilene. I bagasjerommet mitt ligger nå 7 gjess. Blandt de – mine 2 første. Jeg er nemlig så heldig at jeg får noen ekstra fra de andre. Nå gleder jeg meg til å komme hjem å ta fatt på arbeidet!

Lokkegås samles inn. (Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse)

Vel hjemme på kjøkkenbordet blir gåsa flådd. Pga. litt lite plass, er det kun brystfiletene jeg tar ut – disse vakumerer jeg, og legger i kjøleskapet til modning. 40 døgngrader.

14stk fileter klare til vakumering og modning. (Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse)

10 dager senere lager jeg mitt første måltid av grågås. En noe egen vir på en oppskrift jeg fant på Apretif.no: Tom´s farserte gåsebryst. Resultatet? Jeg hadde faktisk ikke ventet at gås skulle være SÅ mørt og smakfult, men dette er rett og slett HIMMELSK! Neste på listen nå er speket gåsebryst – og så, må jeg vente en hel sessong igjen før jeg forhåpentligvis kan fylle fryseren med mer av denne fantastiske råvaren.

Kvernet bryst, lever og hjerte (Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse)

Kjøttet ble både saftig og utrolig smakfult! (Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse)

HVA SYNES JEG OM GÅSEJAKT? Lyden, listen, laget, spenningen og ikke minst smaken(!) – gjør at gåsejakt så absolutt vil forbli på min årlige «jaktliste».

HVORDAN KOMME DEG PÅ GÅSEJAKT? Vel, her er det flere veier å gå – avhengig av hvilken situasjon du er i. Bor du som meg, i tettbebygd område uten tilgang til «gåsejorder» i nærheten – kan det lønne seg å ta kontakt med lokallaget ditt (NJFF.NO) og se om de tilbyr opplæringsjakt på gås. Ønsker du, og event. fler å gå sammen og ordne alt selv, trengs så klart grunneiers tillatelse + utstyr – og tid til research. Et annet tips er selvsagt å bruke eks. facebook, der man kan finne flere grupper innen de ulike jaktkategoriene. Meld interesse – og vær frempå!

HUSK at du som jeger selv må ta initiativ! Jobb aktivt for å utvide nettverket ditt, både i SoMe, på skytebanen og i samtale med andre jegere. Ikke sitt hjemme og vent på invitasjoner, men vis at du er interessert og ivrig. Vær konkret på hva du ønsker, og spør direkte om og når du kan være med. Det er et hav av fantastiske medjegere og engasjerte folk i de ulike lokallagene omkring som mer enn gjerne vil dele av sin kunnskap og hjelpe deg ut på jakt – om du bare jobber for det!

SKITT JAKT!

Kaliber og ammunisjon for «vanlig dødlige»

Mange ferske jegere gruer seg til første gang de skal handle både våpen og ammunisjon. Hyllene er fylt til randen og utvalget er mildt sagt bredt og variert. Det samme er alle meningene om «rett og galt» der ute. Er det rart man blir forvirret?

Under jegerprøven går man gjennom «Våpen og våpenlovgivning» i samling 2, og «Skyting med hagle og rifle» i samling 4. Man har en praktisk innføring der alle får prøve seg med både rifle og hagle, og noen får også mulighet til å prøve flere forskjellige kaliber denne dagen. Det blir vist frem ulike prosjektiler, og instruktøren forteller kort om de vanligste kalibrene for jakt, om «ekspansjon, mantla og mantra», eller hva det nå het igjen..?

SÅ ER DAGEN KOMMET: du skal kjøpe ditt første jaktvåpen, hurra! Full av forventning og forvirring entrer du butikken. Du vet du skal ha både hagle og rifle, men kan ingen ting om hverken kuler eller krutt. Alle tall, skalaer og krav til det ene og andre gjør deg igrunn litt svimmel. Nå er det avgjørende at du får god veiledning…

Hva skal du velge, og hvorfor? Endelig din tur! Stolt forteller du at du nettopp har tatt jegerprøven og at du gleder deg til å kjøpe ditt første egne jaktvåpen. Nå trenger du bare hjelp til å velge det rette for deg og ditt bruk. Mannen i butikken (for det er som oftest en mann…) tar et dypt åndedrag, før han åpner munnen og starter å prate:

Τι είδους διαμέτρημα έχετε, πρέπει πρώτα να το ξέρετε. Αν ψάχνετε για το elk δεν πρέπει ποτέ να χρησιμοποιήσετε τέτοια πυρομαχικά, που δεν επιτρέπονται.…..

Hjelp, han snakker GRESK!

Noen som kjenner seg igjen? Jeg skal være den første til å rekke opp hånden og inrømme at jeg ble kjempe forvirret og usikker første gang jeg skulle handle både våpen og tilhørende ammunisjon, og fortsatt er det mye jeg ikke kan – og masse jeg lurer på. Kanskje hadde jeg uflaks – for fyren jeg pratet med var ikke særlig sympatisk, og hadde lite forståelse for min tydelige uvitenhet. I min verden finnes det ikke dumme spørsmål, særlig når man er helt fersk i noe. Man spør jo fordi man ønsker å lære, og det er ikke sånn at vi alle er født med ski på beina og en harddisk som er ferdig programmert for å forstå denne verden av «kuler og krutt».

Derfor tok jeg turen innom MAGNE LANDRØ i Lillestrøm og pratet med Ole Gustav Huser, for å se om jeg kunne få det hele oversatt til godt norsk. Her møtte jeg i det hele tatt en ganske så trivelig gjeng, som alle hadde respekt for at jeg tross alt; fortsatt er ganske så fersk i gamet. «Vi har alle vært ferskinger en gang»!

Om jeg ble noe klokere eller ikke? LYTT DA VEL:

[podcast src=»https://html5-player.libsyn.com/embed/episode/id/7027621/height/360/width/450/theme/standard/autonext/no/thumbnail/yes/autoplay/no/preload/no/no_addthis/no/direction/forward/» height=»360″ width=»450″ placement=»top» theme=»standard»]

Download

 

Tusen takk til Magne Landrø for god hjelp!

Lokkejakt på rev og bukk med Tor Ola Dehli

Tor Ola Dehli er mannen som innførte lokkejakt på rev til Norge. Han holder jevnlig kurs og foredrag, driver nettbutikken STORFANGST.NO og lever av jakt og fiske.

Det er få som kan skilte med å ha innført en helt ny jaktmetode, men det kan altså Tor Ola. Etter et møte med svenske Ulf Lindroth ble han så facinert av lokkejakt på rev, at han tok det hele med seg til Norge. I Nord Amerika har de drevet med dette siden tidenes morgen, men i Norden ble ikke dette praktisert før Lindroth og Dehli kom på banen. I dag er dette en spennende og morsom jaktmetode som mange utøver, og den kan være riktig så effektiv, så lenge man gjør det riktig(!).

For, hvordan lokker man egentlig på rev? Hvilke typer lokk bruker man, og når? Hvor lenge og hvor frekvent? Bruker man tenner, og hvor langt inn på fløyta blåser man? Hvordan skal man plassere seg ift. vinden?

Tor Ola demonstrerer lokking på rev med «Trøndermusa».

Et godt utvalg av ulike lokker. Hør flere i podden.

BUKKEJAKT: Det er ikke bare rev Tor Ola lokker på. Han lokker naturligvis også på bukk, og uansett om du skal lokke på det ene, andre, eller både og – denne episoden bør du ikke gå glipp av!

Jeg garanterer en lærerik og underholdende episode, med flere eksempler på ulike lokkelyder, teknikk og viktige tips som kan spare deg for mange nybegynnerfeil.

Og – det aller viktigste budskapet for lokkejakt på rev er:

IKKE LOKK PÅ REV UNDER DÅRLIGE FORHOLD!

…hvorfor får du høre i podden.

Fra landlig idyll på Gran i Hadeland, her er Tor Ola Dehli om lokkejakt på rev og bukk (ps: sjekk min instagram for video):

[podcast src=»https://html5-player.libsyn.com/embed/episode/id/6757409/height/360/width/450/theme/standard/autonext/no/thumbnail/yes/autoplay/no/preload/no/no_addthis/no/direction/forward/» height=»360″ width=»450″ placement=»top» theme=»standard»]

Download

Bildekred header og episode: NJFF

Villmarksliv_paret om GARMIN GPS og hundepeiler

Som fersk hundeeier er det mange ting jeg lurer på rundt utstyr til den kommende firbente superjeger´n. GPS og hundepeiler er en av de tingene jeg gjerne vil lære mer om, derfor tok jeg en prat med Jeanette og Jan Robert Sveen, også kjent som @villmarksliv_paret.

For Jan Robert og Jeanette er hundene og jakta en stor del av livet. De er en del av Jaktia Pro Team, og de har vært med på å teste og utvikle produkter for bl.a. GARMIN i mange år, så disse to vet hva de prater om. Her får du nyttige tips og råd om GPS, peiler og ymse ekstra funksjoner og tilleggsutstyr. Vi tok også en liten prat rundt valg av hundefor, og Jan Robert deler også tips og råd til oppbevaring av råfor (VOM) på langtur.

Fra et gardstun i Fredrikstad, med frisk bris, 5 jamthunder, 1 drever og en liten fauve, her er en utvidet episode om GARMIN GPS og hundepeiler:

[podcast src=»https://html5-player.libsyn.com/embed/episode/id/6733188/height/360/width/450/theme/standard/autonext/no/thumbnail/yes/autoplay/no/preload/no/no_addthis/no/direction/forward/» height=»360″ width=»450″ placement=»top» theme=»standard»]

Download

 

«She hunts» med fotograf Ingerid Jordal

Ingerid Jordal er fotograf og journalist. Ett av hennes pågående prosjekter er «She hunts», der hun fotograferer kvinnelige jegere i alle aldere, i ulike jaktsituasjoner. Det er ærlig, blodig, sterkt og rått! Ingerid sine bilder forteller ikke bare om enkelte opplevelser, men de gir også nye visuelle assosiasjoner til ordet «jeger».

 Kvinner skal gi liv, ikke ta liv….?

Selv om antallet kvinnelige jegere fortsetter å øke jevnt her i Norge, er det for de fleste, fortsatt naturlig å se for seg en mann når man tenker på ordet «jeger». Dette ønsker Ingerid å gjøre noe med. Det finnes selvsagt mange bilder av kvinnelige jegere, men søkeresultater for ord som huntress / female hunters o.l. viser svært ofte oppstillte reklamebilder med mye kroppsfokus, eller bilder av halvnakene damer med store våpen, noe som har lite med virkeligheten å gjøre.

For, hvordan ser egentlig en kvinnelig jeger ut? Ingerid forteller om et bilde hun så for et par år siden, av en venninne som står og jubler ved siden av en stor reinsbukk, høygravid (mer om bildet HER).

I mange land er oppfatningen fortsatt slik, at kvinner ikke skal ta, men gi liv. Kontrasten i et slikt bilde er sterk, og kanskje var det nettopp dette som inspirerte Ingerid til hele prosjektet?

I mai kunne man se ett av portrettene fra «She hunts» i Sydney, på Headon Photo Festival, som er en av Australias største internasjonale fotofestivaler. Prosjektet skal etter planen bli en fotojournalistisk bok, og personlig så håper jeg å se disse bildene på utstilling i nær fremtid.

Du kan snik kikke på bildene på hennes IG: @ingeridjordal , og her finner du portrettet av jeger Mia Karine, som hand i Sydney: Ho jaktar

Lytt til podcasten her, eller via Spotify, iTunes, Google Play m.m. Du finner også RSS feed til høyre på siden. Fra en park midt i Oslo sentrum, her er Ingerid Jordal om She Hunts:

[podcast src=»https://html5-player.libsyn.com/embed/episode/id/6733077/height/360/width/450/theme/standard/autonext/no/thumbnail/yes/autoplay/no/preload/no/no_addthis/no/direction/forward/» height=»360″ width=»450″ placement=»top» theme=»standard»]

Download

VILLRYPA om jakt, våpen og SoMe

Lise Lorentzen jobber i Browning Norge med blant annet salg av våpen til forhandlere. Hun er en erfaren jeger, dyktig skytter og har i flere år formidlet jakt gjennom både blogg og sosiale medier under aliaset Villrypa.

Da jeg som fersk jeger begynte å følge ulike jaktprofiler på instagram var det nettopp Villrypa jeg først la merke til. Hun skilte seg ut som en seriøs profil med fokus på rett sted – JAKT! Jeg startet å følge Lise, og sendte henne tidlig spørsmål om bl.a. jaktbekledning og våpen, og fikk straks gode råd og hyggelig svar i retur. Dette er en knalltøff jente som på alle måter kan kalles for HEL VED! Jeg tok en prat med Lise om blant annet jakt, våpen (jobb) og formidling i sosiale medier. En artig detalj for å si noe om hvor ivrig hun er: Våpen- og utstyrsboden til Lise er 10m2 større enn min leilighet…

Skulle du også befinne deg på Villmarksmessa i Bardu denne helgen så stikk innom Browning og ta en prat med Lise og hennes dyktige kolleger. Her finner du alt annet enn glitter og glam i garderoben…den er nemlig fylt til randen med knallgode, flotte jaktvåpen. Fra en stubbe i skogen, ved Steinsgår skytebane – her er ukens episode med Villrypa:

[podcast src=»https://html5-player.libsyn.com/embed/episode/id/6708245/height/360/width/450/theme/standard/autonext/no/thumbnail/yes/autoplay/no/preload/no/no_addthis/no/direction/forward/» height=»360″ width=»450″ placement=»top» theme=»standard»]

Download

Pssst: Sjekk ut @villrypa på Insta og FB. Verdt å følge!

(Fotokred heading og episodeimg: @pace_brothers / Pace Productions UK, med tillatelse fra Lise)

 

Vidar Nilsen om ny våpenlov

…og mye mer!

Vidar Nilsen er jaktskytterkonsulent hos NJFF og har vært sentral i arbeidet med å få på plass en god våpenlov for norske jegere. Folk flest er ikke fordypet i lovverk og forskrifter, og det er fort gjort å bli usikker med all synsingen man daglig kan lese i sosiale medier. Hvordan styres egentlig regelverket? Hvem tar beslutningene, og hvordan kan du og jeg være med å påvirke det hele? Hva er de viktigste endringene, og hvordan vil de påvirke oss jegere?

Vi tok også en prat rundt regler for søknad, oppbevaring og transport av våpen. Skal du reise med våpen i EU / Sverige (!) er det definitivt verdt å få med seg Vidar sine tips og råd – i god tid før avreise. Her lærte jeg mye nytt!

[podcast src=»https://html5-player.libsyn.com/embed/episode/id/6679151/height/360/width/450/theme/standard/autonext/no/thumbnail/yes/autoplay/no/preload/no/no_addthis/no/direction/forward/» height=»360″ width=»450″ placement=»top» theme=»standard»]

Download

Brølejakt med Eivind Lurås

Eivind Lurås er fagkonsulent ved Jakt- og Fiskesenteret på Flå og har flere jaktdøgn i løpet av et år enn de aller fleste. Hvert år har han med seg både ferske og erfarne jegere på opplæringsjakt, og han er en særdeles kompetent og trivelig fyr som man absolutt bør lytte til. Her får du virkelig gode råd og tips om den kanskje mest krevende jaktformen på hjort…

Det er tid for BRØLING!

[podcast src=»https://html5-player.libsyn.com/embed/episode/id/6651472/height/360/width/450/theme/standard/autonext/no/thumbnail/yes/autoplay/no/preload/no/no_addthis/no/direction/forward/» height=»360″ width=»450″ placement=»top» theme=»standard»]

Download

 

Page 1 of 6

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén