Page 2 of 6

Episode 1 – Espen Farstad om jakt og tidenes kvinnesatsning i NJFF

Velkommen til JegerStine´s podcast: JAKTEN PÅ NORGE

Ja, du leste riktig. Nå som vi faktisk er over en halv million(!) registrerte jegere i landet syntes jeg jaggu det var på tide med en «jaktpod» her også, så da var det bare en ting å gjøre, nemlig å kline til!

Her vil du møte spennende profiler, både kjente og ukjente – som alle har en felles lidenskap, nemlig JAKT!

I første episode møter du Espen Farstad, informasjonssjef i Norges Jeger- og Fiskerforbund. Han er mildt sagt en ivrig jeger, men hvordan startet egentlig hans interesse for jakt? Og, har han noen gode historier og tips på lur?

Vi prater jakt, og vi prater om TIDENES kvinnesatsning fra forbundets side. Et tema jeg har engasjert meg ekstra mye for siden jeg selv ble jeger.

Hjertelig velkommen til Norges første rene JAKTPODCAST!


Download

Seljakt i Nordland

Det skrives lite om seljakt i dag sammenlignet med andre jaktbare arter men, sel er en fantastisk ressurs som absolutt tåler dagens lys og mer fokus i mine øyne. Kjøttet er lite tilgjengelig, med mindre man jakter det selv eller kjenner noen som gjør det. Årsaken er nok at det er få som jakter sel i dag, til tross for en solid bestand og trygg forvaltning. Selkjøtt regnes av mange i dag som en delikatesse, men det er få som vet hvordan man tilbereder det.

«Evig eies kun et dårlig rykte» sies det, men fordommer er ofte basert på mangelfull kunnskap og gamle rykter. Med i dragsuget forsvinner også viktig kunnskap om ivaretakelsen av denne fantastisk råvaren, med mindre man tar grep og tør å prate høyt om det. Seljakt skal ikke sammenlignes med fangstens dårlige rykte fra gammelt av. Det stilles like strenge krav til sikker og human jakt som for andre arter, det er god matauk og det er dessuten viktig å opprettholde en levedyktig bestand på et nivå som gjør at den ikke er til skade for fiskerinæringen.

Fra en fersk jeger´s perspektiv – her er min opplevelse av seljakta i Nordland:

Torsdag: Solen skinner over Helgelandskysten og båten glir rolig gjennom vannet mens vi speider etter steinkobbe gjennom kikkerten, Arne, Leif-Ove og jeg. Det er sjeldent man finner sel på land. Som regel er alt man ser det lille hodet som stikker opp i havoverflaten når den skal trekke luft. Dette er en krevende jakt, med et svært lite treffpunkt (hjernen – ca 60mm ved sideskudd) som krever presisjonsskyting. Den foregår i hovedsak liggende med annlegg, fra skjær eller holmer, så det gjelder å trå varsomt på glatta og ha klær som tåler skarpe skjell og kanter.

KOBBE(!) hviskes det plutselig.

Leif-Ove snur båten og vi kjører tilbake mot en nærliggende holme. Jeg får et glimt av den gjennom kikkerten, der den ligger på et lite «fløskjær». Pulsen øker. Vi går i land på baksiden av holmen. Det er så godt som vindstille. Ulempen med at den ligger på skjær er at selen både lukter og ser svært godt, og på havet er det lite kuppert terreng og dårlig med vegetasjon å skjule seg bak. Arne og jeg kryper langs bakken, inntil det ikke er mulig å komme nærmere uten å bli oppdaget. Jeg legger meg i posisjon og sikter inn, mens Arne tar frem avstandsmåleren. 133m…Avtrekket skjer på rolig utpust. Et perfekt skudd! Nå gjelder det å komme seg ut i båten og få den om bord.

Første steinkobbe. (Foto: privat, gjenbruk kun ved tillatelse)

Seljakt krever presisjonsskyting. Avstand 133m, treffpunkt 60mm. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Vel tilbake på brygga setter vi straks i gang med arbeidet. Det er viktig å skjære vekk alt spekk fra kjøttet så raskt som mulig, for å unngå usmak. Å flå, eller å «spekke» selskinn, er også en tidkrevende jobb, særlig når man er fersk. Kort fortalt så må man først flå skinnet fra selen, deretter må man skjære vekk mest mulig av spekket uten å ødelegge hårsekkene, eller skjære hull i skinnet. Leif-Ove viser hvordan det skal gjøres, og jeg følger nøye med før jeg prøver meg. Etter endt arbeid blir det skylt, før vi legger det med skinnsiden opp (pelsen ned) og strør godt med salt over. Dette er for å trekke ut mest mulig av fuktigheten før garving. En komplett skalle skal også bli med hjem. Den skal kokes, blekes og blant annet brukes til undervisning.

Arne og Leif-Ove strekker skinnet før det skal skal saltes. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Det er mye spekk som skal skjæres bort fra skinnet. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Kjøttet renskjæres og vakumpakkes. ((Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Solen brenner i det den er på vei ned bak horisonten, og snødekte topper speiler seg i stille hav og pastell. Vi avslutter dagen med en fisketur og jeg føler meg mildt sagt priveligert som får oppleve så mye vakker natur.

Hvem trenger syden, når vi bor i verdens vakreste land?

«Født for å jakte, tvunget til å jobbe». Arne har vært aktiv i forbundet i mange år og er en erfaren og dyktig jeger. Jeg kunne virkelig ikke ha vært mer heldig med «guidene». (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Leif-Ove har vokst opp på Sør-Solvær og kjenner farvannet godt. Han er en erfaren og dyktig jeger, og sammen med Arne tror jeg lett de kunne vunnet NM i tørre vitser. Jeg har ikke ledd så mye på lenge som på denne turen. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse

Fredag: En god natts søvn følges opp med en solid frokost, før vi setter kursen mot havet og kveita. Men, denne helgen var kveita lite villig, selv om Arne vist nok hadde napp av en skikkelig sværing… Det blåser litt mer i dag, noe som er bra for fiske, men ikke så gunstig for seljakta. Stenger byttes ut med kulegevær og kikkert før vi på ny legger ut mellom holmer og skjær. Vinden løyer. Arne og jeg går i land på et skjær og legger oss på hver vår side, mens Leif-Ove kjører litt rundt for å speide.

Jakt på sjøen setter spesielle krav til sikkerhet, særlig mtp. fare for rikosjett. Den potensielle rekkevidden for en avfyrt kule setter store krav til jegeren når det gjelder å undersøke fare for å treffe andre båter som kanskje driver fiske bak skjær og holmer, hus og hytter m.m.

Leif-Ove melder om kobbe bak skjæret til høyre. Når man ligger på tang er det viktig med godt anlegg og kjekt med liggeunderlag. (Foto: Stine Hagtvedt – gjenbruk kun ved tillatelse)

«KOBBE!» hører vi over jaktradioen. Leif-Ove har oppdaget en like bakom skjæret vi har foran oss, ca 300m unna. Vi venter spent, lenge, men selen har andre planer og kommer ikke vår vei. Å bedømme avstand på sjøen er forøvrig svært vanskelig og avstandsmåler er nesten et must.

Vi flytter oss til nytt sted, en større holme. Etter få sekunder oppdager jeg 2 steinkobber i vannet, på hvert sin plass, rundt 350m unna. Vi bråstopper og kryper ned for å ikke være i silhuett. Selen dukker under og vi forter oss å løpe mot en bedre posisjon og legger oss ned på bakken. Den ene dukker opp på ny, denne gangen litt nærmere.

Ser du selen? I videoen kan du se hvor langt unna det faktisk er. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Det er umulig å vite hvor eller når den dukker opp igjen, og vi vurderer å flytte oss til et annet skjær som er litt nærmere. Men, så dukker den plutselig opp igjen – 116m! Dette er en helt annen situasjon enn dagen før. Nå er det ikke bare selen som er i bevegelse, men havet også. Lysreflekser fra vannet og selv små bølger krever sitt, og jeg har ikke lang tid på meg før den går under igjen. Det gjelder å bevare roen. Skuddet går – treff!

Gutta har fått den opp i båten. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Gutta springer til båten og kjører fort ut for å hente den. Om selen flyter eller synker, avhenger av om man treffer luftrøret eller ikke. Synker den på 200 meters dyp er det ikke særlig sansynlig å få den opp. Er det grunt nok kan man enten få fisket den opp eller dykke ned å hente den. Jeg sitter igjen på holmen og følger med, skjelven som et aspeløv. Den flyter, og de får dratt den inn til land og opp i båten. Jeg puster lettet ut! Denne gangen går det raskere å flå og spekke. Kjøttet renskjæres, vakumpakkes og fryses sammen med gårsdagens fangst og skinnet saltes.

(Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Hadde jeg kunnet, hadde jeg flyttet hit tvert! For et fantastisk sted. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Skinnet saltes for å trekke ut mest mulig fukt. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

2 sel på 2 dager, er langt mer enn jeg turte håpe på. Det er ikke slik som mange kanskje tror, at selen ligger stille i hopetall på skjær og holmer og er lett å komme inn på. Tvert imot. De er vanskelige å få øye på, har gode sanser, det er krevende forhold, og alt i alt er dette en annerledes, men veldig spennende jakt som jeg ser frem til å bli med på igjen!

Lørdagen blir det selvfiska torsk til middag. Gutta fisker sei til agn for kveiteline, men kveita har andre ting å ta seg til, og biter ikke på denne helgen. På ettermiddagen blir det nok en spennende jakt, denne gangen erstatter jeg kulegeværet med kamera, i det Arne sniker seg innpå. Hvordan det gikk, kan du se i videoen helt til slutt.

Leif-Ove og Arne setter kveiteline. Det var nok enda gytetid for kveita – og fangsten uteble. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Mat må man ha… (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Selvfisket torsk til middag. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse

Havets stovilt

For å delta på seljakt må man ha avlagt skyteprøve for storviltjegere. Man må også søke om tillatelse fra fylkeskommunen i det området man skal jakte i og passe på å holde seg oppdatert om gjenværende kvoter, og selvsagt levere fangstrapport løpende. I dag er det Fiskerimyndighetene som har det totale forvaltningsansvaret for kystsel og som årlig fastsetter kvoter, jakttider for de ulike artene og regler for gjennomføringen av jakten.

Jakttider

Havert
For havert kan det i områdene sør for Stad gis jakttillatelse i perioden 1. februar – 30. september og i områdene nord for Stad i perioden 2. januar – 15. september.

Steinkobbe
For steinkobbe kan jakttillatelse gis i perioden 2. januar – 30. april og 1. august – 30. september.

Ringsel og grønnlandssel
For ringsel og grønlandssel kan tillatelse bare gis i perioden 2. januar – 30. september.

Seljakt er definitivt noe jeg gjerne gjør igjen i fremtiden. Det er spennende, annerledes og ikke minst veldig god mat. Tusen takk til Arne og Leif-Ove for all gjestfrihet, god veiledning, overlegent godt humør, latterlig god humor, og en av de vakreste reisene jeg har hatt noen sinne. Vi sees igjen!

SKITT JAKT!

Om jaktjenter og hårete mål

De siste fem årene har antallet kvinnelige jegere økt med hele 21%. Gruppen er den med størst årlig økning og det foregår nå storsatsning for å verve enda flere jenter til jakta.

I fjor presenterte blant annet kvinneutvalget i NJFF sin strategiplan for kvinnesatsingen fremover og de kliner til – med et mål om å så godt som doble antall kvinnelige medlemmer innen 2025. Leder av NJFF´s kvinneutvalg, Helene Bertelsen svarte følgende til Jakt & Fiske i et intervju om kjempesatsingen:

Det skal jo tross alt være en satsing, og da må man være litt ambisiøs

Her kan du lese hele artikkelen: Tidenes kvinnesatsing i NJFF

Med prosjektet «Jakten på Norge» reiser jeg nå rundt til landets 19 fylker og prøver ulike former for jakt. Samtidig ønsker jeg å lære mer om hvordan satsingen er i distriktene, og finne ut om det er lokale forskjeller i kvinnesatsing eller jaktmiljøer som kan knyttes opp mot det varierende antallet kvinnelige jegere i distriktene.

Til nå har jeg jaktet i 8 ulike fylker og pratet med både kvinnelige og mannlige jegere i alle aldere. Jeg er på langt nær ferdig med å danne meg et komplett inntrykk men, at det er forskjeller er det ingen tvil om. Kvinnesatsing må etter min mening tilpasses det enkelte området. Det sier seg kanskje selv at antall innbyggere, tetthet, geografisk område og tilgang på jaktomtåder har en viktig innvirkning. Det samme gjelder fordelingen av kjønn og snittalder.

Hva skal til for å formidle jaktopplevelse til «byjenta» i tettbebygde områder, utenfor noe som kan kalles jaktterreng? Hun som ikke har vokst opp med jakt i familien eller i bygda. Hun som aldri har blitt invitert med på drivjakt som en sosial aktivitet med familien i helgen, slik jeg opplevde i Halsa…

Hva skal til for å inkludere den jaktnysgjerrige dama i bygda? Hun som har vokst opp med jakt utenfor døra men, som ikke er velkommen i det gode selskap fordi mannfolka i bygda tviholder på en myte om at jakt er forbeholdt mannfolk….

Jeg følger spent med på utviklingen!

En liten oppfordring:
Med SoMe har mulighetene for å nå ut til målgrupper endret seg drastisk. Personlig følger jeg mange superinspirerende jaktprofiler på instagram. Eks. @villrypa , @maja_odden , @villmarksvesla , @emiliesanness og mange mange flere (skulle gjerne nevnt alle men, da hadde innlegget helt enkelt blitt for langt). Det å dele og formidle jakt på en positiv og ærlig måte er med på å inspirere flere jenter til å starte med jakt. SÅ – jeg vil oppfordre alle kvinnelige jegere til å bidra med sine magiske øyeblikk og naturopplevelser i sosiale medier. Dette er  også med på å normalisere bildet av jenter som jakter uten å nødvendigvis flagge med den store «kvinne-banneren» og DET er bra!

Har du hørt om Atemis? I følge gresk mytologi var hun jaktens, skogens og dyrenes gudinne. Hennes romerske motstykke var Diana - jaktens gudinne, assosiert med ville dyr og skogen. At jakt har vært en manns domene siden tidenes morgen er kanskje en sannhet med modifikasjoner?

SKITT JAKT JENTER!

Rakfisk, pølser, røyking og speking – hekta på gamle tradisjoner!

Hjemmelaget bratwurst glir ned på høykant sammen med søt sennep, mens mor henger spekepølsene i tørkeskap. Den nye innrettningen, hygrometeret, viser en relativ luftfuktighet på 63% og temperaturen ligger på ca 15 grader. Nå er det bare å vente til «gjøken galer» sier jeg til min datter. «Nei mamma, vi må sjekke de under veis – det sa jo mannen på kurset».

Stemmer det! Når våre første selvlagde spekepølser skal tørkes er det viktig å følge jevnlig med. At en 7-åring skal huske tabeller for krydder- og saltinnhold, temperaturer og luftfuktighet er ikke noen selvfølge men, jeg kan love dere at produksjonen i praksis var akkurat like morro for den minste, som for de voksene kursdeltakeren på Jakt- og fiskesenteret i Flå denne helgen.

Raking:

Jeg husker godt første gangen jeg kjente lukten av rakfisk og med skrekk lurte på om min mor skulle servere råtten ørret til sine gjester. Lukten var stram men, jeg oppdaget straks at smaken var himmelsk og helt siden den gang har jeg gledet meg til den årlige rakfiskmiddagen med mamma.

Nå som vi har tatt kurs i «raking» med selveste Nils Noraker, fra Noraker Gård – er det store forventninger til den årlige tradisjonen.

I år skal jeg jaggu rake egen ørret! (om den biter….)

Rakfisk er en gammel mattradisjon som kan spores helt tilbake til middelalderen. I vår tid er den nok mest forbundet med jul, gjerne akkompagnert av en god akevitt men, det er relativt få som raker selv i vår tid. Hvorfor? Tja, – kanskje skyldes det en blanding av både tidsklemma og bekymringer for å trå feil. Når tradisjoner ikke går i arv, mister vi også verdifull kunnskap, blir usikre og redde for at produktet skal bli dårlig.

Fermentering eller gjæring er nok ikke prosesser «folk flest» i dag har så god peiling på, med mindre man jobber med f.eks. produksjon av mat og drikke. Brygger du eget øl eller er over snittet opptatt av vin? – Ja, da kan du antakelig mer om dette en naboen.

Prøver du ikke, lærer du heller ikke, så her er det bare å komme seg ut på fiske og sette i gang med raking!

Det er ikke enkelt å forstå alt på teoretisk del om raking men, tydeligvis fikk hun med seg at vi pratet om fisk og hun gleder seg til å være med å lage. (Tegnet av: Kristine Hagtvedt Viddal, 7år)

PØLSEPRODUKSJON:

«Dette har jeg aldri gjort før, så det greier jeg helt sikkert». (Foto: Stine Hagtvedt. Gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Ok – jeg har gått bananas! Etter kurset i pølseproduksjon med pølsemakermester Roger Østebø har jeg blitt totalt hekta. Jeg har bestilt både kvern, tarmer, krydder og pølsestopper og kan knapt vente med å komme i gang. Ikke bare jeg men, min datter også – som med enorm konsentrasjon og fokus stod en hel dag og lagde alt ifra Bratwurst til løkpølser, krydderpølser og spekepølser sammen med alle de voksene. Hun kvernet, menget, stappet, dreide og produserte som bare rakker´n. Aldri har jeg sett henne SÅ bestemt og fokusert før, hun var knallflink (rent objektivt sett så klart…). DETTE VAR MORRO og dessuten smakte det fantastisk godt!

Her kan jeg love at den kommende 8-årsdagen vil by på noe litt utenom den vanlige wiener´n i lompe. Her skal alle barna få være med å lage egne pølser, som selsvsagt skal spises etterpå. Høres det vanskelig ut?

Dette er noe de fleste faktisk kan klare, med litt trening. Man kan naturligvis ikke forvente at barn skal ha kontroll på saltinnhold og krydder men, sammen med en voksen er dette en fantastisk morsom aktivitet og jeg kan garantere både mestringsfølelse og en helt ny forståelse av «hvor maten kommer fra».

Spekepølser, bratwurst, løkpølser og krydderpølser – pølsemakermester Roger Østebø (h) har sjukt god dreis på dette og er en god læremester. (Foto: Stine Hagtvedt. Gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Spekepølsene henger i skap og når vi nærmer oss påsken blir det spennende å smake på resultatet. I år blir julegavene selvlagde…

Røyking & speking:

Helgens siste kursdag fikk vi lære om blant annet om kaldrøyking, tørrsalting, «vakumsalting», lakesalting og ulike smakstilsetninger. Kursholder Karsten Siegel driver blant annet med produksjon av økologisk spekemat ved Ask gård på Jevnaker og er en meget dyktig fagmann. Jeg må si jeg har forståelse for bonden som forsøker å ta mikkel rev av dage i Hakkebakkeskogen, for en god skinke er ikke gjort på en dag…

Vi lærer om røyking. Det er noe begrenset plass i min lille leilighet men, det finnes mange smarte løsninger – så her skal det så absolutt røykes både pølser, skinker, lår og fisk utover året! (Foto: Stine Hagtvedt)

Ingen skal si at frøkna ikke tok notater. Kursholder Karsten Siegel hadde med egen speket svinenakke med «wow-effekt». Det skal jeg straks prøve på hjemme. Du kan helt enkelt kjøpe svinenakke i butikken og speke den selv. Husk å trekke fra allerede tilsatt saltinnhold når du skal salte. (Foto: Stine Hagtvedt)

I gamle dager lagde man all spekemat hjemme på gården. Spekemat har enormt lang holdbarhet og er fantastisk godt. I vår tid er det desverre få som tar seg tid til å lage dette selv. Vi kjøper eksklusive spekeskinker, klager over drøye priser og er skeptiske til enhver form for konserveringsmidler – uten å egentlig vite noe særlig om hvordan maten blir til. Press fra forbrukere om stadig lavere priser og «fornying» fører til at industrien må benytte nye metoder i produksjonen. «Raskere, rimeligere og faktisk penere mat» krever vi, men dette henger jo ikke helt på greip når man har lært hvordan det hele går til.

Så – om du nå heller tar deg tid til å lære gamle kunster og tradisjoner vet du nøyaktig hva det inneholder, du kan smakssette etter eget ønske og det koster heller ikke skjorta. Du vet, den som venter på noe godt….og tro meg, det er verdt ventingen!

Hjemmelaget Beef Jerky – jeg ante ikke hvor enkelt det faktisk er å lage. Det blir digg å ha med på tur! (Foto: Stine Hagtvedt)

Jeg tenker at jegere og fiskere har og alltid har hatt en viktig rolle når det kommer til å ivareta interessen for, og kunnskapen om gamle mattradisjoner. Opplevelsen av å kunne følge råvarene helt til bors er unik og jo flere kunster du kan, desto større mestring vil du føle.

Informasjon om kommende kurs finner du på Jakt- og Fiskesenteret.

VELBEKOMME!

Her er en personlig hilsen i gjesteboken til Jakt- og Fiskesenteret fra kursets yngste deltaker og undertegnede, takk for en flott og lærerik helg! (Kurs / konkurranse… «Same same but different» som vi sier på godt norsk) – Kristine, 7år.

Jaktbekledning for jenter/ kvinner

Hei alle sammen.

Jeg jobber med en sak om jaktbekledning for jenter/kvinner. I Skandinavia er utvalget mildt sagt sparsomt i butikk. Det er et litt større utvalg på nett, men mange ønsker naturlig nok å prøve før de kjøper, eller foretrekker å handle i butikk av flere grunner.

Nå vil jeg vite hva vi kvinnelige jegere tenker om denne saken og jeg trenger DIN HJELP.

I dette skjemaet har jeg samlet noen få, enkle spørsmål og til slutt en mulighet for fritekstsvar, der dere kan skrive egne tanker og meninger rundt emnet. Undersøkelsen er anonym.

Her er link til skjemaet: Jaktbekledning for jenter / kvinner

Del gjerne i sosiale medier eller tips folk du kjenner.

Statistikk og svar fra undersøkelsen vil jeg ta med meg videre i en utvidet sak, sammen med svar fra undersøkelser mot produsenter av jaktklær samt butikker / kjeder, så jo flere svar jo bedre!

Tusen takk for hjelpen!

Andejakt i Østfold

Torsdag 30. november: Klokken er 0415 i det vi kjører hjemmefra med retning Fredrikstad. Her venter Rolf Svendsen som skal ta oss med på andejakt. Vester er på, hagler og lokkeender er om bord. Nå kaster vi loss og putrer ut mot Østfolds skjærgård i svarteste mørke, mens snøen daler ned…

Det er viktig å komme seg på post mens det enda er mørkt.

Rolf er godt kjent i farvannet og vet akkurat hvor vi skal. Han manøvrerer trygt mellom grunner og skjær. Kristine (7år) smiler under den varme buffen og holder på lua så den ikke blåser av der vi suser bortover vannet. I det vi nærmer oss det utpekte skjæret oppdager vi til vår overaskelse at vi ikke er alene på vannet. To ivrige jegere har kommet oss i forkjøpet og kapret «vårt skjær» denne morningen (klokken 0615). Vi glir forbi. «Ja, ja!» så har jeg lært at det gjelder å være fryktelig tidlig ute om man skal sikre seg gla´posten på andejakta.

Nytt skjær, nye muligheter. Lokkeendene er satt ut og det slår meg plutselig at jeg nå er inne på det kanskje mest fryktede kapittelet på jegerprøven, nemlig artskunnskap, ender! (skummel musikk…)

Rolf er en erfaren jeger og styreleder i Borge JFF. Legg merke til «jakt boksen» han har med. En smart sak når man jakter ved vann.(Foto: Anine Gutubakken Byles, gjenbruk ikke tillatt)

«De er jo like alle sammen, jeg stryker garantert om jeg får masse gakkgakk spørsmål på prøven!».

Nei, dette greier du! De er faktisk ganske ulike når man ser nærmere på de. Utfordringen kommer først når du skal gjenkjenne flokken som flyr rett mot deg i full fart, fra undersiden. Da er det kjekt å ha lest seg opp i forkant (I did!).

Så sitter vi her da, på et skjær i Østfold og venter på morgentrekket.

Selv med solid sitteunderlag og sovepose blir det fort kaldt for små tær på post. (Foto: Anine Gutubakken Byles, gjenbruk ikke tillatt)

Det lysner og plutselig hører vi den karakteristiske hvinende lyden til kvinanda. Nå kommer de…en middels flokk i godt driv og jeg gjør meg klar men, de er skeptiske og lander et godt stykke unna. Rolf fyrer et «letteskudd» med .22´en etter en stund. Så flyr de, i feil retning. Kort tid etter jomer gjenklangen av to skudd fra skjæret der vi egentlig skulle sittet. Nå sukker både jeg og min datter, lettere oppgitt.

Jeg kunne fortsatt historien og skildret omgivelsene og stillheten. For stille var det, uvanlig stille! Etter 5 timer sendte vi Rolf ut som «fuglehund» med båt, men skjærgården var så godt som blottet for fjærkledde resten av denne dagen. Ikke en fugl å se eller høre!

En uvanlig stille dag. Rolf kjørte rundt i skjærgården for å lete, men ikke en fugl å hverken se eller høre. (Foto: Anine Gutubakken Byles, gjenbruk ikke tillatt)

Ingen tid å ta av hørselvern når små tær er kalde. (Foto: Anine Gutubakken Byles, gjenbruk ikke tillatt)

På vei tilbake varmes kalde små tær på magen min. I dag var det ikke like stas å være med mamma på jakt.

Men, aldri så galt at det ikke er godt for noe. Vel i land tar vi turen innom Rolf og hans kone. Med oss hjem får vi både stokkand og ærfugl, samt en «hemmelig oppskrift». Kristine får også med seg et lite rådyrgevir på plate og noen felte småtagger. Et meget godt plaser på såret for en litt trøtt 7-åring, som endelig har fått varmen igjen. Hun vil ha det med på skolen. Vise frem for klassen og fortelle de andre om rådyr, feiing og felling. Noen vil kanskje kalle meg rar, men når jeg hører dette blir jeg tvers igjennom stolt og faktisk litt blank i øynene. Alle timene vi har sammen, ute i skogen, på turer og jakt, hun lærer…

Tross manglende fangst gleder jeg meg skikkelig til å prøve andejakt på ny i 2018. Jaktformen er spennende og mye mer krevende enn man først tror. Dessuten, nå har jeg jo god tid til å pugge enda flere ender før sesongen.

Oppskriften skal straks testes også. Så får vi se hvor lenge jeg greier å holde den hemmelig…

JAKTEN PÅ NORGE FORTSETTER I 2018

VOFF! Familieøkning

Lynne: Sta, Kjærlig, Omgjengelig, Tilpasningsdyktig, Modig, Selskapelig

De som kjenner meg flirer…. «som hund, så eier» får jeg høre. Vel, jeg kan innrømme jeg er sånn passe sta til tider, på en positiv måte. Gir sjeldent opp når jeg har bestemt meg for noe. Resten passer vel det også, for til tross for at jeg trives best i skog og fjell uten spor og lyd av andre folk – så næres jeg av det sosiale også.

Det sies også at den har et «rolig og hengivende vesen»… Vel, noen ulikheter må man jo ha for akkurat der er jeg nok mer lik en fuglehund, gira!

Basset fauve de bretagne, eller «Fauve» som den gjerne kalles, er den mest kompakte av bassetrasene. Det er en svært populær jakthund i Frankrike og den benyttes blant annet til jakt på villsvin, hjort, rådyr, rev og hare – og er dessuten en utmerket sporhund.

Nå blir rådyrene gode, turene enda triveligere og mye arbeid skal legges i en god jakthund og det som forhåpentligvis også vil bli en fremtidig godkjent ettersøkshund.

Dette blir en følgesvenn i mange, mange år som vil få plenty dressur, kurs, mosjon og kjærlighet. Familieforøkelsen vil finne sted nærmere sommeren og mens vi venter er det nok av tid til forberedelser og til å GLEDE SEG!

Et nytt liv venter…

Her er et lite prakteksemplar av rasen. Högmossens Devin, aka Jølle er 3 år og Norsk / Svensk Viltsporchampion og Norsk / Svensk Jaktchampion. Jeg har sett Jølle i action og han er mildt sagt rå(!) og dessuten veldig kosete når jobben er ferdig.

Velkommen til jaktfestival med HOOKED.no

VELKOMMEN TIL JAKTFESTIVAL MED HOOKED.no

Jeg er stolt av å være en av foredragsholderne på det som kommer til å bli en sjukt fet jakthelg, spekket med alt ifra gode foredrag, skyteshow, lokke- og slaktekurs og ikke minst live-band, DJ´s og lidenskapelige jaktinteresserte.

Billettsalget er ikke åpnet enda, men om du følger HOOKED.no på facebook kan du følge med på når de åpner for billettsalg.

 

Hjortejakt på Nordmøre

Det er fredag kveld 1.desember og 2 kolli spesialbagasje merket «Firearms» glir bortover på bagasjebåndet. Mauser´n i ett, sluttstykke og ammunisjon i det andre. Køen i sikkerhetskontrollen er kort og jeg har hele 2 timer å bruke på Oslo lufthavn før avreise mot Molde. Sulten gnager. På Humle & Malt serverer de burger av rensdyrkarbonader med utsikt utover rullebanen, men allerede ved første tygg går det opp for meg at man fort blir kresen når man er godt vant med viltkjøtt. Jeg skyller ned en tynn viltsmak med en dobbel americano før jeg tusler sakte mot gaten.

Laget! (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

5 timer senere sitter jeg i en sofa på Nordmøre, nærmere bestemt i Betna, en liten grend i Halsa kommune. Johnny har akkurat servert biffsnadder av elg, med tilbehør etter min smak. Nå snakker vi! Her har jeg fått husrom og skal være med som gjest på hjortejakt hele helgen. Johnny Henden, er jegerprøveintruktør hos Halsa JFF og ivrig jeger. Det første jeg må gjøre er å lese gjennom jaktlagets sikkerhetsregler og rutiner. Jeg signerer på at alt er lest og forstått. Bevisstgjøring av ansvar og sikkerhet – jeg liker det! Vi kaster ikke bort tiden. Det er fullmåne og vi legger ut for å kikke etter dyr med termisk kikkert. I natt skal vi bare observere litt og det er utrolig facinerende å se hvordan hjorten flokker seg sammen – så nære, men allikevel helt umulig å se i mørket for det blotte øyet. Dagen har vært lang og nå venter søvnen.

Sånn ser det ut gjennom termisk kikkert. (Foto: ukjent)

Det planlegges på jegersk vis. Legg merke til fottøyet. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Robert (v), Ranvei (h) og Topsy er klare. Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

(Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Lørdag: laget er samlet og klart. Det planlegges og struktureres på «jegersk vis» med kart og terrengbeskrivelser (les: gresk for ikke-jegere). På vei mot post ser jeg mange spor. «I dag bli det fall!» jubler jeg inni meg. Drivrekka er klar og går på. Det meldes om lovende tegn og lyder, men etter en stund avsluttes første driv uten fall. Vi omposisjonerer og gjør oss klare for ny tur, denne gangen skal jeg være med å jage. Å finne bekledning som passer for både postering og driv i såpass bratt terreng er en kunst jeg ikke mestrer enda…for her ble 3 lag gjennomvått rimelig fort. Varmt! Til å begynne med er det lite å se, men etter en times tid tar det seg opp. Jeg går på flere ferske spor nå og melder fra over radioen – de må være nære nå.

Det smeller gjennom skogen!

Hjortekalven har falt, ikke langt unna. Alle følger spent med, men etter en stund fortsetter drivrekka. Jeg er nesten fremme ved postene, bare 50m unna og slenger kulegeværet på skulderen i det noe knirker i snøen like bak meg. Jeg snur meg og stirrer rett inn i de store, mørke øynene til et forskremt rådyr på 2m hold. Det bråsnur og forsvinner inn i tetta og ut i intet. Vel, det har nesten blitt en tradisjon å få tette møter med andre dyr enn de som skal felles når jeg er på jakt. Fine opplevelser, det også! Med snødekket skogbunn er det ikke vanskelig å se hvor hjorten har falt. En lykkelig skytter står og vommer, før vi alle trekker ned til bålplassen for å avslutte dagens vellykkede jakt.

Kalven trekkes ut at skogen av skytter Eirik Asphol Stivold. (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Litt påfyll av energi. Passe svett etter driv! (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Dagens glade skytter er Eirik Asphol Stivold (v). Johnny Henden (h) og underdtegnede poserer for lokalavisen. (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Denne kvelden serveres indre- og ytrefilet av både hjort og rådyr til middag. NAM!

Søndagen kommer brått på. Måneskinnsnatten ble brukt til det fulle, men uten fall. Hjorten hadde nemlig bestemt seg for å stå på annen manns grunn og klynge seg sammen helt til morgengry. Vel, nå er ny runde med driv på gang og været gir alt ifra haglbyger, pissregn, solgløtt og snø. Nå sitter jeg musestille på post og lytter, observerer, håper. Det er grønt lys for både elg og hjort i dag, kalv. Men, det er altså så dørgende stille i skogen at jeg kan høre barnålene falle på mosen.

Noen dager på post, eller for å si det på en annen måte, de fleste dager på post, er  jeg lykkelig for at nettopp «ute» er der jeg finner min ro. En som kun jakter for å få skyte selv prioriterer neppe postjakt. Dette er lagarbeid, det er tiden alene med skogen, men også det sosiale. Det er spenningen i hver minste bevegelse og lyd. Når som helst kan det smelle.

….jeg skvetter til! Nytt skudd. I ekkoet som følger ser jeg elgkua løpe over kollen på andre siden av myra. Kalven ligger igjen ved posten nedenfor meg. To dager, to fall. Størrelsen på elgkalven overasker meg. Den er liten i forhold til de østpå nå om året. Fin er den!

Elgkua vommes av skytter Børge Henden (h).

Molde flyplass, 3 timer senere: Jeg setter meg ned med en kald øl og tenker over helgen. Halsa var flott. Jeg har møtt glade og imøtekommende folk og fått nye perspektiv. Det er fine jaktfolk som bor der i Halsa. De ønsker å bevare jaktgleden for alle, ikke bare for høystbydende og derfor inviterer de ofte med seg gjestejegere som ønsker å oppleve hjortejakt, men som ikke har mulighet til å skaffe det selv.

En annen ting som jeg la spesielt godt merke til dennne helgen var at jakt ikke bare var for jegere, men også for familie og venner. Her var alle som ønsket med på å drive. Noen uten jegerprøven, noen i ferd med å ta den. Poenget er jo at – man må ikke være jeger eller bære våpen for å være med på jakt. Det er så mye mer enn bare det. I tigerstaden vokser de fleste barn opp uten noen naturlig tilnærming til jakt og vilt. Mat, det kjøper man i butikken og dyr ser man som regel på besøksgård.

Her på Nordmøre er familien velkommen med på jakt og barna vet godt hvor kjøttet i fryser´n kommer fra. De var nemlig med og skaffet det!

Tusen takk til Johnny og Merete for gjestfriheten og til laget for den varme mottakelsen. Vi sees igjen til neste år!

En oppfordring på tampen: Både Johnny, og flere på jaktlaget i Betna har nå i førjulstiden en tradisjon der de gir bort en kasse med viltkjøtt til noen som trenger det. Kanskje noen som har det tøft økonomisk, eller som av andre årsaker ikke har muligheten til å lage de store julemiddagene. Viltkjøtt er dyrt å kjøpe og det er ikke alle forunt å nyte et viltmåltid. Så, har du fryseren full så kanskje du har noe å dele ut du også?

Tusen takk for meg! (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

GOD JUL!

Havets gull i Finnmark

Kjært barn har mange navn; Kongekrabbe, kamtsjatkakrabbe, russerkrabbe eller min favoritt «havets gull». Noen vil kanskje også kalle den monsterkrabbe. Uansett – jeg vil definitivt tenke meg om to ganger før jeg vasser i Varangerfjorden etter denne opplevelsen.

Vi fikk være med som krabbefiskere for en dag, med selveste kaptein Rushfeldt. «Tobben», som er en god kompis av min kjæreste er profesjonell fisker, jeger og kort sagt en sjukt bra finnmarking. Sammen med sin kjære Maud bor de i vakre og værdhare Krampenes – et lite stykke norsk eventyrland med noe sånt som 51 innbyggere. Et magisk sted!

Det tankes før ferden.

Etter å ha fylt drivstoff putret vi sakte, men sikkert utover Varangerfjorden mens nisene hoppet og lekte rundt båten. Flere dager med mye vind og uvær hadde preget fjorden, men heldigvis var det begynt å roe seg nå og Knut dro på seg det ene plagget som for alvor hadde fylt bagen hans denne ferien, nemlig fult oljehyre. Fremme ved markøren begynte vi sakte å dra inn første teine i rekka og den skuffet ikke. På 1-2-3 var teinen åpnet på dekk og rundt 30 digre kongekrabber krøp nå rundt og skulle sorteres. En krabbe kan veie opp til 10kg, men vekt opp til 8kg og et ryggskjold på maksimum 23cm er mer vanlig 8 (kilde: wikipedia). En voksen krabbe deler lett en hardfrossen fisk i to, så her gjaldt det å passe på fingrene sine.

Knut og Tobben inspiserer fangsten.

Krabbene var nå ferdig sortert og teinen ble klargjort før vi startet å trekke neste. Orden på dekk! Denne gangen var det min tur til å åpne skattekisten og fangsten var like stor. For meg er kongekrabbe en av de klare favorittene fra havets bunn og de er mild sagt imponerende med sin tyngde og størrelse. Følelsen av å stå med en 5kg´s diger krabbe i henda gjorde meg helt enkelt sulten… Dette er tungt arbeid for de som til vanlig gjør denne jobben alene, gjerne i urolig sjø og kulde, dag inn og dag ut. Styrke, god holdning i rygg, varm kaffe og energipåfyll er viktig for en krabbefisker. Så, selv om vi neppe kunne kalle oss utlærte krabbefiskere etter denne ene dagen hadde vi ihvertfall fått et lite innblikk i hvordan det kan være – og etter alle teinene var trukket og satt ut på ny vendte vi båten hjemover der vi avsluttet dagen med et fantastisk måltid av fersk, nykokt kongekrabbe før vi reiste sørover igjen. Krampenes – vi kommer tilbake!

Makan til saftig og godt kjøtt skal man lete lenge etter. Kongekrabbe er definitivt en av mine favoritter fra havets bunn.

Finnmark leverer!

Avslutningssvis har jeg satt sammen en aldri så liten videosnutt fra denne dagen, der jeg også forsøkte sende med go-pro ned med teina (det ble fort mørkt og kameraet løsnet fra plasseringen, men litt bilder ble det jo). Facinerende skapninger! Tusen takk for oss Maud og Tobben. Dere er fantastiske!

Page 2 of 6

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén