Tag: villmarksliv

Bukkejakt i Buskerud

Den som venter på noe godt…

Det lydløse tøyet er på, kikkerten henger rundt halsen og børsa på skuldern. Klokken er 18.30 i det vi tråkker varsomt innover i terrenget og begynner å kikke etter sportegn. Stille nå…

Ved utkanten av en åpen slette finner vi et tørket avtrykk i gjørma og etter et par timer har vi sett flere gamle feiemerker, noen med med oppsparket mose omrking. Det er altså håp.

Mørket faller på og vi går tilbake dit hvor vi fant avtrykket. I utkanten av denne sletta skal jeg sette meg før solen står opp på ny. Vi pakker sammen for kvelden og drar tilbake på hytta. Den nye kunnskapen jeg har fått under veis lagres, før jeg kryper ned i soveposen min og stiller vekkeklokken på 03.15(!).

Kullsvart bålkaffe hadde smakt sinnsykt godt nå, men det har vi ikke tid til. Lyd, lukt og bevegelser «times og tilrettelegges» som Olsenbanden ville sagt, for her skal det jaktes!

Klokken var nå blitt 04.30 og det begynte å lysne. Det tok ikke lange tiden før jeg fikk besøk. En hare holdt meg med selskap en times tid før den hoppet videre. Samtidig begynte jeg å høre rasling i buskene bak meg. Lyden av urter og løv som ble «nappet» og tygget virket nærme, veldig nærme! Nå kjente jeg pulsen stige og jeg begynte rolig å tilpasse retningen jeg satt i. På mitt høyre øre lød plutselig et «knekk» like bak meg og buskene begynte å røre på seg. Ut kom en rågeit, gylden og vakker – knappe 7 meter fra meg. Dæven så stille jeg forsøkte sitte.., men kroppen ristet som et aspeløv på innsiden. For et vakkert syn! Hun gikk rolig noen meter og luktet på gresset, før hun stoppet opp og virket til å ha fått lukten av meg. Deretter spratt hun over sletta og inn i buskene på andre siden.

Nå er det bare å sitte i ro og vente på bukken tenkte jeg. Lys våken av adrenalinet og klar som et egg satt jeg der på krakken og ventet, ventet og ventet. Bena begynte gradvis å sovne på tur og etter hvert hørtes lyden av omgivelsene som var i ferd med å våkne. Det var på tide å gi seg nå.

Jeg satte fra meg børsa og strakte meg etter sekken for å pakke sammen. Plutselig ser jeg noe komme løpende i sidesynet – der kommer reven i fult firsprang over sletta med en rådyrskank i kjeften. Jeg griper etter børsa, reiser meg rolig og venter – den stopper et sekund og skuddet går…

Reven slipper unna med skrekken, men rådyrskanken ligger igjen på bakken. Så ble det ingen fall denne gangen, men den som venter på noe godt…

DYR!

I skrivende stund sitter jeg foran vedovnen på fjellet og kikker på et enormt gevir. Vannet koker og i den store kjelen ligger skallen. Den skal renses og klargjøres. Mitt første hjortevilt ble altså en skikkelig storbukk. Et DYR!

For det var «dyr» de het fra gammelt av, villreinen, som kom hit for over 12000 år siden og som førte jegerne til det som senere ble Norge. Villreinjakt har en lang historie her i landet og med sin intense spenning, smidighet og blodslit har denne jakten gitt meg opplevelser som jeg aldri vil glemme.

Dag 1

Solen står opp. Varme klær, niste og fjellduken er med. Vi setter oss på post, tar frem kikkertene og saumfarer landskapet for rein, men alt vi ser er stein. «Har de rørt seg siden sist mon tro?»

Solen går ned uten fall denne dagen, men håpet kribler fortsatt i magen.

Dag 2 – JAKT!

Tilbake på post er landskapet atter tomt og tolmodigheten blir satt på prøve. Vi beveger oss ut terrenget mot ettermiddagen. Med falkeblikk og kikkert undersøker vi hver krik og krok. Plutselig – der står de!

Tre bukker har søkt vind på en topp, bare 2km fra oss. I kikkerten troner gevirene majestetisk i silhuett og vi begynner å smyge oss gjennom landskapet, styrt av vind og terreng.

30 meter – vi ligger i skjul bak en stein uten skuddsjangs i det de plutselig setter fart og går rett mot oss. Pulsen min raser der vi ligger og jeg tør knapt å blunke. Nærmeste bukk står nå bare 3 meter unna og pruster. Av alle naturopplevelser jeg har hatt, er dette den mest intense. Jeg føler meg helt enkelt priviligert som får oppleve noe så mektig.

Plutselig er det noe som støkker dem og de bykser noen meter bakover, men heldigvis roer de seg kjapt og tasser videre i terrenget. Nå gjelder det!

60 meter – Bakgrunnen er sikker og jeg har godt anlegg på en stein. Alle sanser er skjerpet og jeg venter på fritt dyr. En – to – tre: SKUDDET GÅR, rett der det skal. Vi holder oss rolig og avventer. Han er stor og får et oppfølgingsskudd før han FALLER.

#DENFØLELSEN av å ha felt mitt første hjortevilt var intens. Jeg kjente en enorm respekt og takknemlighet der jeg lå. Nå smilte jeg fra øre til øre og greide ikke holde igjen lykketårene. Det var helt nye følelser som dukket opp i meg, men disse kan faktisk ikke beskrives med ord – de må oppleves!

Geviret var enormt og den ene siden klart større enn den andre. Han hadde nok gått med en skade over flere år, for han gikk med hodet skikkelig på skakke. Antakelig hadde han skadet seg i kamp med en annen bukk for lenge siden.


Utvomming, flåing og grovpartering
– alt dette stod nå for tur ute i felt. Klokken rakk å bli 21:30 før vi kom oss avgårdre med to tunge sekker og et monstergevir. Vi gikk sakte, skritt for skritt og det ble etter hvert bekmørkt. Etter 3,5 timer var vi nede og begynte pakke inn i bilen, deretter bar det til Jakt og Fiskesenteret hvor vi veide og hang opp kjøttet. Da jeg endelig krøp under dynen var klokken blitt 03:00 og jeg sovnet på et blunk.

Børsa, en gammel Mauser 308 win – har jeg fått av min svigerfar. Han har vært ivrig reinsjeger på Hardangervidda i mange, mange år – så at mitt første hjortevilt med denne ble en skikkelig storbukk, det føltes faktisk litt spesielt.

VILLREINJAKT er definitivt noe for meg. Det er en krevende, intenst og HELT RÅTT! 

En stor takk til Eivind Lurås og Jakt & Fiskesenteret for finfin veiledning og masse ny lærdom. Med dette går startskuddet for mitt prosjekt «Jakten på Norge». Med meg på deler av prosjektet har jeg Norges Jeger- og Fiskerforbund. Artiklene mine skal således merkes som annonse / reklame.

«DET HAR JEG ALDRI GJORT, SÅ DET KAN JEG HELT SIKKERT!»

Dagen etter ble halve hjertet stekt til forrett, mens resten blir speket. Tungen ble kokt og jeg tror vel min datter er alene i klassen om å ha reinsdyrtunge på matpakken denne uken. NAM! Nå skal kjøttet modnes, før jeg kan finpartere det og følge det helt til bords

Skallen kokes i vognskjulet til svigers før den kan plukkes ren.

SKITT JAKT!

Foto og video: Stine Hagtvedt

Orrfuglleik under stjernehimmel

En natt, en gapahuk, stjerneklar himmel og våryr storfugl. Nærmere bestemt orrhaner og orrhøner som gjør seg klare for vårens intense kamp om å få parret seg. Spillplassen ligger der, klar for majestetiske orrhaner med utspilt stjert, «boble – tjoooch lyder» og orrhønenes intense kakling.

Klokken 0314 høres tunge vingeslag og spillet kan begynne…

Til å begynne med er det for mørkt til å kunne se. Med kun mobil som videopptaker og fokus på å ligge stille er det vanskelig å fange det som utspiller seg der på myra på film, men lyden forteller at det yrer av liv allerede.

Flere fugl lander rett ved siden av gapahuken og når klokken nærmer seg 0530 har jeg sett minst 30 orrhaner der på myra som blåser seg opp og ypper seg mot hverandre i tur og orden for å imponere damene.

Dette er helt enkelt en magisk opplevelse som jeg anbefaler alle å få med seg minst en gang i livet.

LIVET ER BEST UTE!

Skru opp lyden og snurr film!

 

 

Bare det å sove under stjernehimmelen er i seg selv rekreasjon. Foto: Stine H. Viddal

«Den følelsen» – av å våkne med solen i ansiktet og fuglene som kvitrer 🙂

Luksushotell for anledningen.

 

HVORFOR SITTE INNE NÅR ALT HÅP ER UTE 😉

JegerNansen og fasilitetene

Finse: Store polarhelter som Nansen og Amundsen skal ha oppholdt seg her. Shackleton var her flere ganger. Han kalte området for «Antarktis i miniatyr» og brukte det som treningssted før sine store ekspedisjoner. Landskapet her er vakkert og isen på Finsevatnet er fylt med kitere. Påsken har for alvor inntatt fjellheimen og turglade nordmenn og turister velter ut av toget med full oppakning, klare for et lite stykke Norge.

På det historiske hotellet Finse 1222 skal det holdes foredrag om nettopp Fridtjof Nansen. Foredragsholder er Harald D. Jølle som har utgitt flere historiske tidsskrifter og bøker, deriblant boken Nansen. Oppdageren.

Harald forteller om polfareren, vitenskapsmannen og oppdageren, men han forteller også om JEGEREN Nansen – som var opptatt av de enkle naturopplevelsene. Han forstod ikke behovet nordmenn hadde for å reise til fjells i flokk med alle mulige fasiliteter tilgjengelige. Skulle man ut i naturen var det for å finne roen alene, eller med enkelt selskap, uten bordservering, høye hæler og myke senger. Jaget etter det glade friluftsliv gjorde folket så utslitt at de nærmest trengte ferie etter ferien. Ikke rent ulikt hvordan det er i 2017…

Nansen var etter alt å dømme en ganske ivrig jeger, men hva kom først? Var det polarferdene som bragte han til jakten eller omvendt?

Med jakten fant han mening og kanskje var det for Nansen, som for meg,- at tiden står litt stille når man er der ute med børsa og naturen. Godt kameratskap, samarbeid og lyden av naturens spennende stillhet. Nærmere naturen kommer man ikke.

Harald leser høyt fra boken et utdrag fra noen av Nansen sine fangstrapporter i årene 1911 – 1915. Tallene taler for at jakt var mer enn en bigeskjeft for den kjente oppdageren.

1911:  550 liryper, 37 fjellryper, 6 ender, 10 storfugl, 15 orrfugl og 7 diverse
Totalt 625 fugl – og 12 harer.

1914: 484 ryper, 26 skogsfugl og 27 harer.

1915: 385 ryper og 33 skogsfugl.
(Dette året beskrives som et dårlig jaktår)

I 1915 skal han også ha vært på reinsjakt i områdene rundt Nordfjella, Haugastøl og sørover. Totalt skal han ha rapportert om 23 felte reinsdyr på 3 mann. Man må vel kalle det en vellykket jakt.

Arkivbilde fra Nasjonalbibloteket: Fridtjof Nansen sammen med venner på jakttur på Hardangervidda. Her er han (til venstre) sammen med Dr Brunn(?) og Andreas Klem, hotelldirektør fra Haugastøl, ved teltet som de overnattet i.

 

Det var lysten på jakt som førte ham inn i vitenskapen og polarferdene, som skapte hans berømmelse og store gjennomslagskraft.

(Sitat: Svein Solli – forfatter av boken JEGEREN FRIDTJOF NANSEN)

 

Jegerjente, fortell meg din historie

I dag er hver syvende jeger kvinne og antallet øker sakte, men sikkert. I følge nye tall fra SSB har antallet kvinnelige jegere økt med 21 prosent de siste 5 årene. Jeg er stolt av å være en del av disse og har lyst til å bidra til at dette tallet øker.

At antallet kvinnelige jegere er økende er i seg selv super flott, men desverre så er det sånn at det kun er omtrent halvparten av de som tar jegerprøven som faktisk kommer seg ut på jakt. Jeg vil gjerne finne ut hvorfor det blir slik og hva som skal til for å få disse jentene hele veien fra teori til praksis.

JEGERJENTE(r) – JEG VIL HØRE DIN HISTORIE og bli bedre kjent med den norske, kvinnelige jegeren.

Ingen aldersgrense her altså. Formålet mitt er å finne ut hva vi jenter faktisk mener om jegeropplæringen, miljøet og veien fra teori til praksis, i en (enn så lenge) relativt mannsdominert verden. Dette vil jeg samle sammen og dele gjennom innlegg og artikler for å løfte fokuset og forhåpentligvis inspirere og veilede etternølere til å komme seg ut på jakt.

– Hvor lang tid tok det fra du tok prøven til du faktisk kom deg ut på jakt?

– Har du noen tanker rundt hva man kan gjøre for å øke andelen kvinnelige jegere?

– Hva er det som driver og motiverer deg til å holde på med jakt?

– Hva slags nettverk hadde du innen jakt da du tok prøven?

– Har du tatt noen kurs i etterkant, og hva er i så tilfelle din erfaring med disse?

Spørsmålene er mange…

JEG VIL HØRE DIN HISTORIE OG DINE MENINGER!

Send meg en e-post til: stine@jegerstine.no

Ha en finfin dag! 🙂

På jakt med The New York Times – ‘Just See How I Shoot.’

I vinter var jeg på rådyrjakt med The New York Times sammen med Anne-Mette Kirkemo, Line Lillebø Osfoss og informasjonssjefen i NJFF – Espen M. Farstad. Med oss på jakten hadde vi journalist Stephen Castle og ingen ringere enn en av verdens mest inflytelsesrike fotografer, Lynsey Addario.

De ønsket å lage en artikkel om den økende anndelen kvinnelige jegere i Norge og i dag kan du lese resultatet her (klikk på linken under):

‘Just See How I Shoot.’ In Norway, Women Are Joining the Hunt.

 

HOLMESTRAND, Norway — Shotgun at her side, Stine Hagtveldt Viddal stops at a bare patch of ground in this valley, which is thick with pine trees, pointing to the spot where she helped hunt and then skin a roe deer a few weeks ago. Taking out her phone, she shows a photo of herself holding the animal’s heart in the palm of her hand, then another of the meal she made from it later that day.

 

Vel, hjertet har jeg skrevet om tidligere i innlegget Et hjerte til din valentin.
Og, har du ikke smakt rådyrhjerte enda kan jeg anbefale det på det varmeste 🙂

 

 

 

Med vommen i hånda

Hva gjør man når viltet er felt og man står der alene i skogen? Jo, man vommer. Utvomming, som det heter – bør skje så raskt som mulig for å hindre spredning av bakterier. Før man legger ut på jakt alene bør man helst ha gjort litt research på dette så man vet hvordan man skal håndtere viltet riktig. Det er stor forskjell fra teori til praksis og dersom man er ømfintelig for lukt, blod og den indre anatomien bør man kanskje holde seg til lagjakt slik at andre kan gjøre den nødvendige jobben. Jeg synes det er viktig at den som ønsker å begynne med jakt har et realistisk bilde på hva man kan vente seg – når man står der med vommen i hånda.

Det finnes mange gode sider med detaljert beskrivelse av utvomming, så jeg skal ikke skrive i detalj her, men jeg ønsker å vise realistiske bilder, for det er jo tross alt slik det ER. Vom er vom! Hygiene og respekt for viltet synes jeg er viktig. Jeg har med meg helt vanlige rene oppvaskhansker, EKA Swingblade (med bukåpner), strips og antiback våtservietter når jeg drar på jakt nå.

     Denne bukken var avlivet av viltnemda pga. skader ved påkjørsel. Den var litt oppblåst ettersom det gikk noen timer før jeg fikk vommet den, men organene var stort sett intakte. Praksis er beste måte å lære på. Her fikk jeg god veiledning av en dyktig og erfaren fagmann.

Lytt til erfarene folk – da lærer man seg gode rutiner.

  

  

Her vommer jeg rådyret med den hensikt å lage så lite åpning som mulig for forhindre for mye rusk og rask. Skal man for eksempel overnatte ute er det greit å gjøre det sånn, også fordi man unngår for rask nedkjøling av kjøttet ved å bevare skinnet på. For en som elsker teltlivet er dette fin kunnskap.

Hjerte og lunger også ute. Har du lest mitt innlegg «Et hjerte til din valentin«?

Det finnes minst et titals måter å vomme hjortevilt på. Det vil si, det kan virke som hver og en har sin egen metode, noe som kan være litt forvirrende. I tillegg er det også spesielle krav til utvomming dersom man for eksempel skal selge kjøttet. Jeg skal ikke skrive om det her, men jeg vil anbefale Hjortefall sitt innlegg om Utvomming av hjortevilt. Som sagt, – praksis er beste vei for å lære, så dersom noen på laget feller dyr, vær gjerne frempå og spør om du kan få lov til å være med på utvommingen og den videre prosessen.

 

Lykke til 🙂

 

 

Jeg er Stine

Førstegangsjeger – 33år ung.

Jegerprøven i mai 2016 var starten på en ny dimensjon i livet som jeg allerede var så glad i, nemlig livet ute i naturen. Ettersom jeg ikke kjente noen som drev med jakt eller som hadde ønske om å gjøre det tok jeg prøven alene og etter bestått eksamen stod jeg der, klar som et egg og tenkte:

«Hva gjør jeg nå..?»

For, hvor starter man egentlig når man ikke vet hvilken jaktform, eller hvor man skal dra, hvem man kan dra sammen med eller hva man ønsker jakte på for den saks skyld? Spørsmålene er mange når man står der alene, uerfaren og skal komme seg ut på jakt for første gang. For meg var det to ting som drev meg mot å starte med jakt, nemlig mat og naturopplevelsene. Mitt utgangspunkt var jo «jeg vil alt», men jeg kjente ingen med erfaring som kunne gi meg svaret på «hvem, hva, hvor, hvordan». Til mitt hell, er jeg ikke av den sjenerte typen, så jeg startet i en ende og begynte å grave meg frem til svar. Min første høst som jeger har vært spennende og lærerik. Jeg har møtt mange hjelpsomme, kunnskapsrike og generøse mennesker i miljøet som jeg setter veldig stor pris på. Nå håper jeg å kunne gi litt tilbake. På veien sådde mine erfaringer tanker om å starte en blogg rundt blant annet temaet «Førstegangsjeger». Jeg fikk et ønske om å dele erfaringer og om å inspirere andre jaktlystene der ute til å gå hele veien fra teori til praksisog vips, her er jeg med mitt første innlegg og min første kategori: Jakt. 

Bloggen vil først og fremst dreie seg om nettopp jakt, men når den ikke gjør det…hvem er så Stine?

Du vil finne meg i skogen, på fjellet, på vidda, på ekspedisjon, på ski, til fots, på hytter, i telt og under åpen himmel, med primus – eller min favorittplass, foran bålet. Kort sagt så er jeg en jente som elsker naturen i alt i fra sin enkleste form til de mer krevende og mitt ønske er at jeg kan inspirere og motivere flere til å komme seg ut og se gleden i de fantastiske elementene som bokstavelig talt ligger der ute og venter.

Jeg avslutter mitt første innlegg med favorittsitatet mitt, og gleder meg til å dele mer fra min verden med dere:

«Hvorfor sitte inne når alt håp er ute» (sitat: ut.no)

Mitt neste innlegg vil handle om veien fra teori til min første jaktopplevelse, nemlig duejakt. TBC 🙂


(Foto: Espen Michael Farstad)

 

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén