Tag: teltliv

På tur over Finnmarksvidda

Turen som Forbes reiseguide har kåret til en av verdens fem flotteste skiturer går fra Alta (Stilla) til Karasjok (Ássebákti) og er omtrent 90km.

Dag 1:
Det er torsdag og klokken har rukket å bli halv fire i det vi spenner på oss ski og pulk. Total vekt på pulken endte på ca 55kg for to pers fra start (1 pulk). Teltet settes opp ved skumring et stykke etter Jotka og jeg fyrer opp den nye primusen min (kjøpt meg OmniFuel II – super fornøyd :). Kveldens middag er REAL Viltgryte, min favoritt.

Før jeg kryper ned i posen – sitter jeg ute på pulken en stund og ser på nordlyset som leker seg på himmelen. Jeg vet ikke hvordan man kan beskrive sånne stunder godt nok med ord, men EPISK var det ihvertfall.

Første teltnatt like ved Jotka. Jeg har ikke egnet objektiv, men fikk nå foreviget et lite glimt av stunden der ute på pulken.

Reinsdyr på beite traff vi også.

Dag 2:
Vi setter kursen mot Mollisjok og krysser Iešjávri som er Finnmarks største innsjø. Solen skinner og temperaturen stiger. Det snødekte landskapet finner frem den stille siden av meg og jeg merker plutselig at jeg er kald på tennene,- helt enkelt fordi jeg går og gliser fra øre til øre. Jeg er lykkelig 🙂 Etter en pause på Mollisjok fjellstue går vi et lite stykke videre før vi setter opp teltet. Når vi våkner dagen etter hører vi lyden av klukkende ryper bak oss, mens solen skinner på himmelen….

Dag 3:
Dagen starter med frokost og kaffe i solgropen. Jeg har aldri hatt behov for å stresse avgårde grytidlig om morningen. Om man ikke tar seg tid til å stoppe opp og nyte turen kan man like greit dra på treningsstudio spør du meg. «Man må være der man er» sier datteren min alltid. Kloke ord!

Denne delen av turen går over Hundevidda der det vist nok alltid er dårlig vær…vi så for det meste sol sol og strålende sol. Den vakreste delen av turen definitivt!

DryTech havregrøt, litt spekemat og kaffe i solgropen 🙂

Blå himmel, sol og vakkert snødekt landskap.

De siste 10km ned mot Ravnastua er lange og nye støvler har gitt skikkelige gnagsår. Vi tar inn på en av hyttene der og får tørket litt klær og plastret ankler. Den kvelden var nordlyset tilbake…

Dag 4:
Går til Ássebákti. Sokker og sko henger nå godt fast i betente gnagsår så vi får snørekjøre og sitte på med scooter de siste km. Finnmarkinger er alltid like blide og hjelpsomme 🙂 Vi tar taxi til Karasjok sentrum og buss til Alta på kvelden.

FINNMARKSVIDDA er fult oppnåelig for alle å gå. Det er ganske så flatt terreng og dersom man ikke ønsker teltliv og pulk kan man pakke lett og gå fra hytte til hytte. Bare det å oppleve nordlyset midt på vidda er verdt turen. Jeg skal definitivt tilbake og planen er å gå den gamle postruta på sommerstid med min datter, men jeg kommer definitivt tilbake med ski på beina også.

JEG ELSKER FINNMARKSVIDDA – ferdig snakka!

 

 

 

Besseggen i soloppgang

Sen ankomst på Gjendebu en fredag i september. Kakaoen smaker ekstra godt der i teltet, mens lyden av regnet som pisker mot teltduken kryper inn under huden min og setter stemningen jeg elsker så høyt. Soveposen klemmer meg godt og høstluften stryker meg på kinnet. Jeg lader!

Morgenstund med kaffe og frokost inne på hytta gir en deilig start på dagen. Sekker og telt er sendt med båten til Memurubu, regnet avtar og solen begynner å titte frem. Bukkelægret, mellom Gjendebu og Memurubu, byr på en bratt oppstigning (brattere enn Besseggen) og deretter 360 grader´s fryd for øyet helt fra start. Turen tar ca 4 timer pluss en matpause og nedstigningen langs Sjugurtind byr på både sol, regn, snø, vind og fantastiske farger. Jeg nyter!

Memurubu i sikte

Teltet settes opp, og etter vafler og middag på Memurubu kryper jeg ned i den deilige soveposen igjen, setter vekkeklokken på 03.00 og lukker øynene.

03.00: Telt og sekke pakkes ned. Jeg skrur av hodelykten et øyeblikk og kikker opp. Det er stjerneklart. Kaffen nytes der en stund før telt og utstyr settes ved kaia. Hodelykten skrus på igjen og turen kan starte. Jeg har alltid hørt at man nærmest går i kø over Besseggen, men på denne tiden av døgnet var alt dørgende stille kan jeg fortelle. Bare lyden av is og rim som knaser under føttene er å høre. Frosten har lagt et dekke av is oppover som glitrer, akkurat som den stjerneklare natten. Etter hvert lysner horisonten og alle solens varme farger begynner å spre seg over landskapet. Vel fremme på eggen. Jeg lever!

Frokosten nytes der, på Besseggen i soloppgang, og hver gang jeg føler jeg mangler ord for å beskrive slike opplevelser, bruker jeg kort og godt ett: EPISK!

Den stakkars enslige joggeren som kom rasende forbi satte nok hjertet i halsen da noen plutselig ropte «God morgen Norge» fra eggen der. Han regnet nok neppe med å møte folk på denne turen (det så ikke sånn ut ihvertfall). Ut over det, var det ikke folk å se på turen før siste 30 minuttene. Da hadde folk så vidt begynt å gå oppover fra Gjendesheim – i motsatt retning.

Neste gang jeg besøker Besseggen blir det med liggeunderlag og sovepose. Vil du ha Besseggen for deg selv, så vet du når du skal gå 🙂

 

 

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén