Tag: rådyr

Første fall for egen hund

Jeg står der skjelvende og hører Ronja komme mot meg i full los. Det ryker av løpet i det jeg knekker hagla, og plutselig strømmer det på med minner. Alle timene jeg har hatt i skogen i disse 3 årene som jeger raser plutselig gjennom hodet som lysbilder.

Og så, tar følelsene fullstendig av.

JAAAAAA! roper jeg, og løper Ronja i møte på fallet. Stolte tårer renner i strie strømmer nedover kinnet, og jeg roper igjen; JAAA! Jeg setter meg ned på knærne og stryker fingrene gjennom pelsen på det vakre rådyret, mens jeg roser hunden min ustanselig. Hun er tydelig stolt. Det er vi begge – stolte som påfugler.

Der og da falt alle brikkene på plass. Jeg hadde felt rådyr for min aller første jakthund, for første gang. Alle timene i skogen, all trening, alle opplevelsene til nå – ble samlet i ett intenst øyeblikk. Jeg var mildt sagt euforisk.


Det er nå 3 år siden jeg tok jegerprøven, og gudene skal vite jeg har hatt mange timer i skogen siden da. Spesielt på rådyrjakt.

Min første rådyrjakt fant sted 27. September 2016. Jeg var førstegangsjeger, og var invitert med av NJFF og God Morgen Norge på TV2 – til en reportasje om nettopp rådyrjakt og den positive utviklingen av kvinnelige jegere i Norge. Den dagen kommer jeg nok aldri til å glemme. Den dagen endret nemlig livet mitt…

Klokken var vel rundt 6 da vi møttes den morgenen. Jegerne, fotografen, reporteren med den hvite lua, og jeg – en rimelig nervøs og veldig spent førstegangsjeger. Hva hadde jeg i vente?

Etter et lite intervju foran bålet var det så tid for jakt. Jeg skulle være med Anne Mette Kirkemo (fylkessekretær i Buskerud JFF) på post, og med oss hadde vi fotografen, og reporteren Knut. Det tok ikke lange tiden fra hunden ble sluppet til det ble los. Men, selv for en helt blank førstegangsjeger ble det raskt åpenbart at det var liten sannsynlighet for at losen skulle komme vår vei. Det er nemlig ingen fordel å ha med seg en fotograf som til stadighet må flytte på seg, og en skikkelig skravlesyk reporter når man sitter på post. Men, lyden av losen gav meg like fult gåsehud fra første boff. Jeg var hypnotisert!

Gjengen på post.

En ganske så spent førstegangsjeger…

Da sendingen var over og TV2 hadde forlatt skogen tok vi fatt på en ny runde, og denne gangen fikk jeg sitte alene. Jeg husker jeg satt musestille i min egen kropp og bare ventet på å høre musikk i skogen igjen, men den lyden jeg straks skulle få høre var hverken fra los eller rådyr. Det knaket plutselig i tetta bak meg, etterfulgt av en slags pesing og prusting. Det kom nærmere, og jeg satt der stiv som en statue med puls i 120. Ut av tetta, bare 7 meter fra meg braste det plutselig ut en flott elgku. Hun stoppet opp og kikket på meg, mens lyden av prustingen kom stadig nærmere.

Gåsehuden reiste seg raskt på hele kroppen – i det kongen selv steg frem bak kua. Jeg husker jeg følte meg enormt….liten, der jeg satt på en tue og kikket opp på disse majestetiske dyrene. De stod der noen sekunder og så på meg, men det var tydelig at oksen hadde klare planer for hva som skulle skje videre den dagen, og de to prustet seg straks videre innover i skogen. FOR ET ØYEBLIKK!

Selv om det ikke ble noe rådyr dro jeg allikevel hjem med sekken full av opplevelser, og på toppen av det hele skulle det vise seg at jeg også hadde truffet blink på en helt annen arena denne dagen, nemlig kjærligheten.

Den snakkesalige reporteren med den hvite lua, Knut Torgersruud Jr. – svarte JA(!) – da jeg fridde til han nå i høst.

Han sa JA, 24.10.19! Foto: privat

(Ryktene sier visst at det kommer til å bli et helt vilt bryllup….)


Det ble mange timer med rådyrjakt videre den høsten, både på smygjakt i Aurskog og som gjestejeger i Vestfold. Jeg var også på skogsfugljakt, duejakt og revejakt. Men, lyden av rådyrlos hadde hypnotisert meg fra første sekund og to år senere kom dermed Ronja Jr. inn i livet mitt, som min aller første jakthund.

Ronja, er en Basset fauve de bretagne og en drivende hund som jeg ønsket å bruke til både rådyrjakt og blodspor. Å skulle trene jakthund var nytt for meg, så her var det bare å starte i det små med dressur og trening, søke råd og erfaring – og ikke minst; komme seg ut i skogen.

1,5 år senere feller jeg rådyr for min aller første jakthund på Frosta i Trøndelag, kun 2 timer etter at Arne Jørstad hadde felt første dyret for henne.

IKKE NOK MED DET…

Uken etter fikk pulsen atter kjørt seg, da jeg meldte oss opp til blodspor- og fersksporprøven. Gjett hva –> VI GREIDE DET, og Ronja er med det nå også offentlig godkjent ettersøkshund.

Å få oppleve så mange gode resultater av all trening og samarbeid med sin firbeinte jaktvenn på en uke er rett og slett så RÅTT, at jeg knapt finner ord for det, annet enn at jeg er ekstremt takknemlig.

Sammen er vi dynamitt! 🙂

På disse 3 årene har jeg hatt en enorm reise, og ryggsekken er nå så proppet av fantastiske jakt- og naturopplevelser at jeg knapt greier å forstå alt jeg har vært så heldig å få være med på.

Livet som jeger har uten tvil vært en enorm berikelse for meg, og jeg kan knapt vente på alle opplevelsene som bare ligger der ute og venter. Om du går med en liten drøm å ta jegerprøven har jeg et klart og tydelig budskap: GJØR DET, GJØR DET, GJENNOMFØR DET!

#JAKTGLEDE

Jakten på Norge er i gang!

Det som startet som en vårdrøm blir nå virkelighet. Sammen med NJFF skal jeg nå jakte meg gjennom Norge. Målet er å besøke alle landets fylker og lære om jakt- og mattradisjon som er typisk for distriktene.

Med meg på deler av reisen er min 7år gamle datter, samt flere små og store gjester. Vi skal jakte, fiske, plukke, sanke og høste. Barna skal få være med på hele prosesser og vi skal speke, tørke, grave –  vomme, sløye, flå og slakte.

Kort sagt: Vi skal følge råvarene helt til bords!

På veien ønsker jeg også å bli bedre kjent med den norske kvinnelige jegeren i distriktene. Hva er avgjørende for at vi faktisk kommer oss ut på jakt? Hvilke forventninger har vi og hvordan blir vi møtt i jaktmiljøet?

Følg med her på bloggen og www.njff.no .

Så, hvor kommer egentlig maten fra…? (Foto: privat, ingen gjenbruk)

Duejakt med mamma er både spennende og kjedelig, men korn er også et spennende tema. For, hva liker egentlig duene best? (Foto: privat, ingen gjenbruk)

Jentene til min kjæreste tittet innom da jeg var på slaktekurs i sommer. De var spente og nysgjerrige på de 5 dåhjortene som nettopp var vommet. (Foto: privat, ingen gjenbruk)

 

Hamburger´n gror ikke i kjøledisken og fiskepinner vokser ikke på trær! Barn har rett til, og godt av å lære om hvor maten faktisk kommer fra.

SKITT JAKT!

Jegerjente, fortell meg din historie

I dag er hver syvende jeger kvinne og antallet øker sakte, men sikkert. I følge nye tall fra SSB har antallet kvinnelige jegere økt med 21 prosent de siste 5 årene. Jeg er stolt av å være en del av disse og har lyst til å bidra til at dette tallet øker.

At antallet kvinnelige jegere er økende er i seg selv super flott, men desverre så er det sånn at det kun er omtrent halvparten av de som tar jegerprøven som faktisk kommer seg ut på jakt. Jeg vil gjerne finne ut hvorfor det blir slik og hva som skal til for å få disse jentene hele veien fra teori til praksis.

JEGERJENTE(r) – JEG VIL HØRE DIN HISTORIE og bli bedre kjent med den norske, kvinnelige jegeren.

Ingen aldersgrense her altså. Formålet mitt er å finne ut hva vi jenter faktisk mener om jegeropplæringen, miljøet og veien fra teori til praksis, i en (enn så lenge) relativt mannsdominert verden. Dette vil jeg samle sammen og dele gjennom innlegg og artikler for å løfte fokuset og forhåpentligvis inspirere og veilede etternølere til å komme seg ut på jakt.

– Hvor lang tid tok det fra du tok prøven til du faktisk kom deg ut på jakt?

– Har du noen tanker rundt hva man kan gjøre for å øke andelen kvinnelige jegere?

– Hva er det som driver og motiverer deg til å holde på med jakt?

– Hva slags nettverk hadde du innen jakt da du tok prøven?

– Har du tatt noen kurs i etterkant, og hva er i så tilfelle din erfaring med disse?

Spørsmålene er mange…

JEG VIL HØRE DIN HISTORIE OG DINE MENINGER!

Send meg en e-post til: stine@jegerstine.no

Ha en finfin dag! 🙂

På jakt med The New York Times – ‘Just See How I Shoot.’

I vinter var jeg på rådyrjakt med The New York Times sammen med Anne-Mette Kirkemo, Line Lillebø Osfoss og informasjonssjefen i NJFF – Espen M. Farstad. Med oss på jakten hadde vi journalist Stephen Castle og ingen ringere enn en av verdens mest inflytelsesrike fotografer, Lynsey Addario.

De ønsket å lage en artikkel om den økende anndelen kvinnelige jegere i Norge og i dag kan du lese resultatet her (klikk på linken under):

‘Just See How I Shoot.’ In Norway, Women Are Joining the Hunt.

 

HOLMESTRAND, Norway — Shotgun at her side, Stine Hagtveldt Viddal stops at a bare patch of ground in this valley, which is thick with pine trees, pointing to the spot where she helped hunt and then skin a roe deer a few weeks ago. Taking out her phone, she shows a photo of herself holding the animal’s heart in the palm of her hand, then another of the meal she made from it later that day.

 

Vel, hjertet har jeg skrevet om tidligere i innlegget Et hjerte til din valentin.
Og, har du ikke smakt rådyrhjerte enda kan jeg anbefale det på det varmeste 🙂

 

 

 

Med vommen i hånda

Hva gjør man når viltet er felt og man står der alene i skogen? Jo, man vommer. Utvomming, som det heter – bør skje så raskt som mulig for å hindre spredning av bakterier. Før man legger ut på jakt alene bør man helst ha gjort litt research på dette så man vet hvordan man skal håndtere viltet riktig. Det er stor forskjell fra teori til praksis og dersom man er ømfintelig for lukt, blod og den indre anatomien bør man kanskje holde seg til lagjakt slik at andre kan gjøre den nødvendige jobben. Jeg synes det er viktig at den som ønsker å begynne med jakt har et realistisk bilde på hva man kan vente seg – når man står der med vommen i hånda.

Det finnes mange gode sider med detaljert beskrivelse av utvomming, så jeg skal ikke skrive i detalj her, men jeg ønsker å vise realistiske bilder, for det er jo tross alt slik det ER. Vom er vom! Hygiene og respekt for viltet synes jeg er viktig. Jeg har med meg helt vanlige rene oppvaskhansker, EKA Swingblade (med bukåpner), strips og antiback våtservietter når jeg drar på jakt nå.

     Denne bukken var avlivet av viltnemda pga. skader ved påkjørsel. Den var litt oppblåst ettersom det gikk noen timer før jeg fikk vommet den, men organene var stort sett intakte. Praksis er beste måte å lære på. Her fikk jeg god veiledning av en dyktig og erfaren fagmann.

Lytt til erfarene folk – da lærer man seg gode rutiner.

  

  

Her vommer jeg rådyret med den hensikt å lage så lite åpning som mulig for forhindre for mye rusk og rask. Skal man for eksempel overnatte ute er det greit å gjøre det sånn, også fordi man unngår for rask nedkjøling av kjøttet ved å bevare skinnet på. For en som elsker teltlivet er dette fin kunnskap.

Hjerte og lunger også ute. Har du lest mitt innlegg «Et hjerte til din valentin«?

Det finnes minst et titals måter å vomme hjortevilt på. Det vil si, det kan virke som hver og en har sin egen metode, noe som kan være litt forvirrende. I tillegg er det også spesielle krav til utvomming dersom man for eksempel skal selge kjøttet. Jeg skal ikke skrive om det her, men jeg vil anbefale Hjortefall sitt innlegg om Utvomming av hjortevilt. Som sagt, – praksis er beste vei for å lære, så dersom noen på laget feller dyr, vær gjerne frempå og spør om du kan få lov til å være med på utvommingen og den videre prosessen.

 

Lykke til 🙂

 

 

Et hjerte til din valentin

Nei, jeg har ikke gått helt rosa på den store valentinsdagen, men på en dag som dette der det er hjerter over alt, kom jeg til å tenke på min første middag av rådyr.

Det tok ikke mange ukene før jeg ble med som gjestejeger på rådyrjakt igjen. Denne gangen ble det utrolig spennende. Full los! Den kom nærmere og nærmere og  jeg satt der, dønn stille og klar med hagla. Plutselig var bukken der, rundt 50 meter foran meg. Den forsvant videre innover i feil retning og over en kul. Losen fortsatte, 3 – 2 – 1…PANG! Bukken falt for neste post. Gratulasjonene gikk umiddelbart over radioen. Dette var morro! Så kom spørsmålet; «Vil du vomme bukken Stine?». Om jeg ville! Denne sjangsen grep jeg med stor takknemmelighet og som en ekstra bonus oppi alt denne dagen var jeg også så heldig å få med meg rådyrhjertet hjem.

Hadde dette vært i dag skulle jeg utvilsomt servert et hjerte til min valentin, for dette var utrolig godt 🙂

#DENFØLELSEN av å ha vært med på jakten, vommet dyret, fått hjertet i hånden, tatt det med hjem og laget et fantastisk måltid av det bare timer etter bukken falt... Den følelsen, er RÅ!

 

 

Snikende jeger

30. september pakket jeg for telttur og dro mot Aurskog for min første snikjakt. Jeg hadde kjøpt sesongkort på rådyr hos iNatur og fått meg ettersøksavtale. Storviltprøven tok jeg uken før. Det var observert både rådyr og en del ulv i terrenget.

«De går nedover der borte og opp den skråningen…»

I det jeg kjørte inn mot skogsveien passerte jeg et jorde med masse rådyr. De kikket skeptiske på meg der de stod og gumlet i seg spirer. «Dette lover bra» tenkte jeg. Den kvelden satt jeg en stund foran bålet og kikket på filmer om utvomming av hjortevilt. Mangt skal man lære og vomming er jo en viktig del av kunnskapen, særlig når man jakter alene. Tenk så fint det hadde vært å få sett dette på jegerprøvekurset i praksis.

0500 – opp å hoppe! Terrenget var ukjent, jeg var alene og helt uerfaren, men da tenkte jeg igjen som Pippi – «det har jeg aldri gjort før, så det greier jeg helt sikkert». Før jeg dro hadde jeg lest meg opp på snikjakt og kjente meg egentlig greit forberedt, men det er en litt spesiell følelse første gang man går ut i skogen alene med jaktvåpen og skarpt. Det er noe annet enn skytebanen. Ute i terrenget ferdes jo også turgåere og andre ikke-jegere. «Hva vil de tenke om de møter på meg?». Dette burde alle jegere ha i bakhodet når de er der ute i skogen.

Etter en time traff jeg på en fotograf. Vi tok en bålkaffe og slo av en prat. Han kunne både fortelle og vise meg at det hadde passert flere rådyr der for akkurat en halvtime siden. «De går nedover der borte og opp den skråningen…» forklarte han. Her var det bare å markere på kartet! Den ettermiddagen gikk jeg tilbake til samme stedet og fant meg en god plass å ligge. Tiden gikk sakte, men plutselig var det bevegelse i det høye gresset og jeg kikket opp. Der så jeg rumpa til rådyret, ca 50m fra meg – i feil retning. Den var akkurat utenfor terrenget og dessuten var det heller ikke sikker bakgrunn. «Argh»! #Denfølelsen når noe er så nære. Jeg lå muse stille og ventet på at den skulle komme nærmere, men den visste bedre enn som så og forsvant til slutt ut av syne. Det ble pytt i panne og en kald en ved bålet den kvelden.

Søndag – ett år eldre. Jeg våknet til strålende sol, en time senere enn planlagt. Det er tross alt lov å sove lenger når man har bursdag. Igjen gikk jeg tilbake til samme område. Den dagen snek jeg meg rundt i store deler av terrenget. Forsøkte å tenkte på vær, vind, skyteretning og dyretråkk. Det er mye man skal tenke på når man går sånn, og etter en lang dag hadde jeg fått mye mosjon og frisk luft, men ingen rådyr. Allikevel var jeg strålende fornøyd med min bursdagstilværelse og hadde blitt mer kjent med terrenget.

Dessuten fikk jeg bursdagssang av gråbein den helgen – det er ikke alle forunt å sitte i teltet og høre ulven hyle.

Jeg var flere ganger på snikjakt i høst, og kommer til å forsøke på ny i år. Men, min mening når det gjelder nettopp rådyrjakten er at lagjakt er min definitive favoritt. TBC…

 

 

 

 

Rumpa til rådyret er hvit

Eller rettere sagt, halespeilet. Når rådyret blir skremt bretter den ut halespeilet som et signal om fare. Så, denne dagen droppet jeg brudekjolen og dro på meg noe som gikk litt mer i ett med omgivelsene og årstiden.

“Hva var det!?”
Jeg innså plutselig at det ikke var min egen pust jeg hørte…

Da jeg spurte hva som var viktig å huske på i forkant av min første rådyrjakt, fikk jeg følgende instrukser: “Kle deg varmt, sitt stille og hold munn”. Så, jeg kledde meg varmt, men det å sitte stille og å holde munn er vanskelig på direktesendt TV. Jeg hadde nemlig blitt invitert med ut på rådyrjakt med NJFF og God Morgen Norge på TV2. Jeg var med som førstegangsjeger på rådyrjakt og vi startet ved bålet en tidlig morgen den 28.september. Litt rart var det jo, å skulle gjøre så mange nye ting på en dag uten å kjenne noen noe særlig fra før, men jeg tenkte som Pippi:

“Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert!”

Etter en liten prat rundt bordet med Espen Michael Farstad (informasjonssjef NJFF) og meg selv, gikk vi videre inn i skogens morgenstund. Jeg var med Anne-Mette Kirkemo (NJFF Buskerud) på post. Med oss var også fotografen og reporteren fra God Morgen Norge. Anne-Mette, som både er en erfaren jeger, jakthundinstruktør og ettersøksinstruktør, fortalte blant annet litt rundt jaktformen med drivende hund og den økende interessen for jakt blant jenter i Norge. Dagens små helter var to drevere som heter Spirit og Bajas.

Los etter 10 minutter!

Jeg satt der, klar med halga og ventet på stillheten. For i realiteten er det jo ikke så innmari lurt å sitte 4 stykker på post, hvorav en pratsom reporter og en fotograf som måtte være i bevegelse. Da er det vanskelig både å sitte stille og å være stille, men det VAR jo en mulighet for at dyrene kunne drives og støkkes til noen av de andre postene.

Stille…

Losen stoppet. Det var ingen rådyr som ville stille på reportasje dessverre. Skogen virket tom for dyr, men dagen hadde så vidt begynt, og solen som nå var på vei opp skapte uansett en morgen jeg aldri vil glemme. Skogen – som jeg jo elsker, men også menneskene denne dagen gjorde inntrykk på meg. Til vanlig har jeg stort sett vært alene i skogen, men dette var noe jeg gjerne ville oppleve mer av. LAGJAKT.

God Morgen Norge takket for seg – og igjen stod vi, og stillheten. Nå startet den virkelige jakten.

Temperaturen målte 20 varme denne dagen, så etter å ha gått et stykke bratt oppover i ull og varme klær, sekk på ryggen og hagla i hånden var det godt å komme frem på post. Denne gangen alene. Jeg rigget meg til, svett og varm som fy, satt helt stille og holdt munn slik jeg hadde fått beskjed om. Nå var alt stille. Skogen hørtes ut som skog igjen. Over radioen kunne jeg høre at det var los et stykke lenger ned og at jeg måtte være klar – “når som helst kan det skje” sa de. Jeg pustet irriterende høyt inni mitt eget hode der jeg satt.

Pusten – bare pusten hørte jeg nå! Den ble høyere og høyere og gikk plutselig over til mer prusting. Litt pesing også faktisk før den plutselig gikk over i et BRAK(!).

“Hva var det!?”jeg innså plutselig at det ikke var min egen pust jeg hørte.

Ut fra trærne, 7 meter til min høyre side steg nå en elgku frem i solen. Pulsen steg betydelig! Igjen kom et stort BRAK og jeg kunne se busker og trær bevege seg bak henne. Der kom skogens konge i egen person. Han kom stigende majestetisk ut i solen, med øynene på kryss, nærmest siklende mens han prustet og peste som besatt. Her snakker vi STOR ELG med fjøl og mange takker på høstens store damejakt. De stanset der begge to i et halvt minutt og kikket på meg, før de gikk rolig videre. Hun først, han prustende etter.

Jeg var i ekstase. Elg har jeg sett mange ganger, men aldri så nære eller fra et sånt perspektiv. Man er ganske liten der man sitter, når kongen selv skuler ned på deg bare noen få meter unna. Det var hverken soloppgang eller nedgang, det var nå midt på dagen og der satt jeg med hamrende hjerte og følte meg som verdens heldigste jente. Livet lever!

Det var ingen rådyr på min post denne dagen og de som passerte andre poster holdt seg på trygg avstand. Allikevel, denne dagen gav meg mer enn jeg hadde turt å håpe på og fra og med da – var jeg hekta på rådyrjakt.

Så, hva synes jeg nå om lagjakt?

Vel min venn, det er noe som ikke kan beskrives med ord. Det må oppleves 😉

TBC…

Utdrag fra Miljødirektoratets sider om “Løs, på drevet halsende hund”:

“Det er tillatt å bruke løs, på drevet halsende hund under jakt på følgende viltarter: hjort, rådyr, gaupe, rødrev og hare, eller felling av gaupe. Under jakt på hjort og rådyr med løs på drevet halsende hunder kan ikke boghøyden på hunden overstige 41 cm. Det er ikke tillat å benytte løs på drevet halsende hund under jakt innefor ordinær båndtangsperioden. Dette gjelder primært under den første delen av rødrevjakta. Det er heller ikke tillatt å bruke løs hund under jakt på voksen råbukk i perioden fra 10. august til og med 24. september. Det er imidlertid tillatt under den ordinære rådyrjakta fra og med 25. september og inntil jakttidens slutt.”

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén