Det er fredag kveld 1.desember og 2 kolli spesialbagasje merket «Firearms» glir bortover på bagasjebåndet. Mauser´n i ett, sluttstykke og ammunisjon i det andre. Køen i sikkerhetskontrollen er kort og jeg har hele 2 timer å bruke på Oslo lufthavn før avreise mot Molde. Sulten gnager. På Humle & Malt serverer de burger av rensdyrkarbonader med utsikt utover rullebanen, men allerede ved første tygg går det opp for meg at man fort blir kresen når man er godt vant med viltkjøtt. Jeg skyller ned en tynn viltsmak med en dobbel americano før jeg tusler sakte mot gaten.

Laget! (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

5 timer senere sitter jeg i en sofa på Nordmøre, nærmere bestemt i Betna, en liten grend i Halsa kommune. Johnny har akkurat servert biffsnadder av elg, med tilbehør etter min smak. Nå snakker vi! Her har jeg fått husrom og skal være med som gjest på hjortejakt hele helgen. Johnny Henden, er jegerprøveintruktør hos Halsa JFF og ivrig jeger. Det første jeg må gjøre er å lese gjennom jaktlagets sikkerhetsregler og rutiner. Jeg signerer på at alt er lest og forstått. Bevisstgjøring av ansvar og sikkerhet – jeg liker det! Vi kaster ikke bort tiden. Det er fullmåne og vi legger ut for å kikke etter dyr med termisk kikkert. I natt skal vi bare observere litt og det er utrolig facinerende å se hvordan hjorten flokker seg sammen – så nære, men allikevel helt umulig å se i mørket for det blotte øyet. Dagen har vært lang og nå venter søvnen.

Sånn ser det ut gjennom termisk kikkert. (Foto: ukjent)

Det planlegges på jegersk vis. Legg merke til fottøyet. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Robert (v), Ranvei (h) og Topsy er klare. Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

(Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Lørdag: laget er samlet og klart. Det planlegges og struktureres på «jegersk vis» med kart og terrengbeskrivelser (les: gresk for ikke-jegere). På vei mot post ser jeg mange spor. «I dag bli det fall!» jubler jeg inni meg. Drivrekka er klar og går på. Det meldes om lovende tegn og lyder, men etter en stund avsluttes første driv uten fall. Vi omposisjonerer og gjør oss klare for ny tur, denne gangen skal jeg være med å jage. Å finne bekledning som passer for både postering og driv i såpass bratt terreng er en kunst jeg ikke mestrer enda…for her ble 3 lag gjennomvått rimelig fort. Varmt! Til å begynne med er det lite å se, men etter en times tid tar det seg opp. Jeg går på flere ferske spor nå og melder fra over radioen – de må være nære nå.

Det smeller gjennom skogen!

Hjortekalven har falt, ikke langt unna. Alle følger spent med, men etter en stund fortsetter drivrekka. Jeg er nesten fremme ved postene, bare 50m unna og slenger kulegeværet på skulderen i det noe knirker i snøen like bak meg. Jeg snur meg og stirrer rett inn i de store, mørke øynene til et forskremt rådyr på 2m hold. Det bråsnur og forsvinner inn i tetta og ut i intet. Vel, det har nesten blitt en tradisjon å få tette møter med andre dyr enn de som skal felles når jeg er på jakt. Fine opplevelser, det også! Med snødekket skogbunn er det ikke vanskelig å se hvor hjorten har falt. En lykkelig skytter står og vommer, før vi alle trekker ned til bålplassen for å avslutte dagens vellykkede jakt.

Kalven trekkes ut at skogen av skytter Eirik Asphol Stivold. (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Litt påfyll av energi. Passe svett etter driv! (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Dagens glade skytter er Eirik Asphol Stivold (v). Johnny Henden (h) og underdtegnede poserer for lokalavisen. (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Denne kvelden serveres indre- og ytrefilet av både hjort og rådyr til middag. NAM!

Søndagen kommer brått på. Måneskinnsnatten ble brukt til det fulle, men uten fall. Hjorten hadde nemlig bestemt seg for å stå på annen manns grunn og klynge seg sammen helt til morgengry. Vel, nå er ny runde med driv på gang og været gir alt ifra haglbyger, pissregn, solgløtt og snø. Nå sitter jeg musestille på post og lytter, observerer, håper. Det er grønt lys for både elg og hjort i dag, kalv. Men, det er altså så dørgende stille i skogen at jeg kan høre barnålene falle på mosen.

Noen dager på post, eller for å si det på en annen måte, de fleste dager på post, er  jeg lykkelig for at nettopp «ute» er der jeg finner min ro. En som kun jakter for å få skyte selv prioriterer neppe postjakt. Dette er lagarbeid, det er tiden alene med skogen, men også det sosiale. Det er spenningen i hver minste bevegelse og lyd. Når som helst kan det smelle.

….jeg skvetter til! Nytt skudd. I ekkoet som følger ser jeg elgkua løpe over kollen på andre siden av myra. Kalven ligger igjen ved posten nedenfor meg. To dager, to fall. Størrelsen på elgkalven overasker meg. Den er liten i forhold til de østpå nå om året. Fin er den!

Elgkua vommes av skytter Børge Henden (h).

Molde flyplass, 3 timer senere: Jeg setter meg ned med en kald øl og tenker over helgen. Halsa var flott. Jeg har møtt glade og imøtekommende folk og fått nye perspektiv. Det er fine jaktfolk som bor der i Halsa. De ønsker å bevare jaktgleden for alle, ikke bare for høystbydende og derfor inviterer de ofte med seg gjestejegere som ønsker å oppleve hjortejakt, men som ikke har mulighet til å skaffe det selv.

En annen ting som jeg la spesielt godt merke til dennne helgen var at jakt ikke bare var for jegere, men også for familie og venner. Her var alle som ønsket med på å drive. Noen uten jegerprøven, noen i ferd med å ta den. Poenget er jo at – man må ikke være jeger eller bære våpen for å være med på jakt. Det er så mye mer enn bare det. I tigerstaden vokser de fleste barn opp uten noen naturlig tilnærming til jakt og vilt. Mat, det kjøper man i butikken og dyr ser man som regel på besøksgård.

Her på Nordmøre er familien velkommen med på jakt og barna vet godt hvor kjøttet i fryser´n kommer fra. De var nemlig med og skaffet det!

Tusen takk til Johnny og Merete for gjestfriheten og til laget for den varme mottakelsen. Vi sees igjen til neste år!

En oppfordring på tampen: Både Johnny, og flere på jaktlaget i Betna har nå i førjulstiden en tradisjon der de gir bort en kasse med viltkjøtt til noen som trenger det. Kanskje noen som har det tøft økonomisk, eller som av andre årsaker ikke har muligheten til å lage de store julemiddagene. Viltkjøtt er dyrt å kjøpe og det er ikke alle forunt å nyte et viltmåltid. Så, har du fryseren full så kanskje du har noe å dele ut du også?

Tusen takk for meg! (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

GOD JUL!