Tag: jegerstineno (Page 1 of 2)

Seljakt i Nordland

Det skrives lite om seljakt i dag sammenlignet med andre jaktbare arter men, sel er en fantastisk ressurs som absolutt tåler dagens lys og mer fokus i mine øyne. Kjøttet er lite tilgjengelig, med mindre man jakter det selv eller kjenner noen som gjør det. Årsaken er nok at det er få som jakter sel i dag, til tross for en solid bestand og trygg forvaltning. Selkjøtt regnes av mange i dag som en delikatesse, men det er få som vet hvordan man tilbereder det.

«Evig eies kun et dårlig rykte» sies det, men fordommer er ofte basert på mangelfull kunnskap og gamle rykter. Med i dragsuget forsvinner også viktig kunnskap om ivaretakelsen av denne fantastisk råvaren, med mindre man tar grep og tør å prate høyt om det. Seljakt skal ikke sammenlignes med fangstens dårlige rykte fra gammelt av. Det stilles like strenge krav til sikker og human jakt som for andre arter, det er god matauk og det er dessuten viktig å opprettholde en levedyktig bestand på et nivå som gjør at den ikke er til skade for fiskerinæringen.

Fra en fersk jeger´s perspektiv – her er min opplevelse av seljakta i Nordland:

Torsdag: Solen skinner over Helgelandskysten og båten glir rolig gjennom vannet mens vi speider etter steinkobbe gjennom kikkerten, Arne, Leif-Ove og jeg. Det er sjeldent man finner sel på land. Som regel er alt man ser det lille hodet som stikker opp i havoverflaten når den skal trekke luft. Dette er en krevende jakt, med et svært lite treffpunkt (hjernen – ca 60mm ved sideskudd) som krever presisjonsskyting. Den foregår i hovedsak liggende med annlegg, fra skjær eller holmer, så det gjelder å trå varsomt på glatta og ha klær som tåler skarpe skjell og kanter.

KOBBE(!) hviskes det plutselig.

Leif-Ove snur båten og vi kjører tilbake mot en nærliggende holme. Jeg får et glimt av den gjennom kikkerten, der den ligger på et lite «fløskjær». Pulsen øker. Vi går i land på baksiden av holmen. Det er så godt som vindstille. Ulempen med at den ligger på skjær er at selen både lukter og ser svært godt, og på havet er det lite kuppert terreng og dårlig med vegetasjon å skjule seg bak. Arne og jeg kryper langs bakken, inntil det ikke er mulig å komme nærmere uten å bli oppdaget. Jeg legger meg i posisjon og sikter inn, mens Arne tar frem avstandsmåleren. 133m…Avtrekket skjer på rolig utpust. Et perfekt skudd! Nå gjelder det å komme seg ut i båten og få den om bord.

Første steinkobbe. (Foto: privat, gjenbruk kun ved tillatelse)

Seljakt krever presisjonsskyting. Avstand 133m, treffpunkt 60mm. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Vel tilbake på brygga setter vi straks i gang med arbeidet. Det er viktig å skjære vekk alt spekk fra kjøttet så raskt som mulig, for å unngå usmak. Å flå, eller å «spekke» selskinn, er også en tidkrevende jobb, særlig når man er fersk. Kort fortalt så må man først flå skinnet fra selen, deretter må man skjære vekk mest mulig av spekket uten å ødelegge hårsekkene, eller skjære hull i skinnet. Leif-Ove viser hvordan det skal gjøres, og jeg følger nøye med før jeg prøver meg. Etter endt arbeid blir det skylt, før vi legger det med skinnsiden opp (pelsen ned) og strør godt med salt over. Dette er for å trekke ut mest mulig av fuktigheten før garving. En komplett skalle skal også bli med hjem. Den skal kokes, blekes og blant annet brukes til undervisning.

Arne og Leif-Ove strekker skinnet før det skal skal saltes. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Det er mye spekk som skal skjæres bort fra skinnet. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Kjøttet renskjæres og vakumpakkes. ((Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Solen brenner i det den er på vei ned bak horisonten, og snødekte topper speiler seg i stille hav og pastell. Vi avslutter dagen med en fisketur og jeg føler meg mildt sagt priveligert som får oppleve så mye vakker natur.

Hvem trenger syden, når vi bor i verdens vakreste land?

«Født for å jakte, tvunget til å jobbe». Arne har vært aktiv i forbundet i mange år og er en erfaren og dyktig jeger. Jeg kunne virkelig ikke ha vært mer heldig med «guidene». (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Leif-Ove har vokst opp på Sør-Solvær og kjenner farvannet godt. Han er en erfaren og dyktig jeger, og sammen med Arne tror jeg lett de kunne vunnet NM i tørre vitser. Jeg har ikke ledd så mye på lenge som på denne turen. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse

Fredag: En god natts søvn følges opp med en solid frokost, før vi setter kursen mot havet og kveita. Men, denne helgen var kveita lite villig, selv om Arne vist nok hadde napp av en skikkelig sværing… Det blåser litt mer i dag, noe som er bra for fiske, men ikke så gunstig for seljakta. Stenger byttes ut med kulegevær og kikkert før vi på ny legger ut mellom holmer og skjær. Vinden løyer. Arne og jeg går i land på et skjær og legger oss på hver vår side, mens Leif-Ove kjører litt rundt for å speide.

Jakt på sjøen setter spesielle krav til sikkerhet, særlig mtp. fare for rikosjett. Den potensielle rekkevidden for en avfyrt kule setter store krav til jegeren når det gjelder å undersøke fare for å treffe andre båter som kanskje driver fiske bak skjær og holmer, hus og hytter m.m.

Leif-Ove melder om kobbe bak skjæret til høyre. Når man ligger på tang er det viktig med godt anlegg og kjekt med liggeunderlag. (Foto: Stine Hagtvedt – gjenbruk kun ved tillatelse)

«KOBBE!» hører vi over jaktradioen. Leif-Ove har oppdaget en like bakom skjæret vi har foran oss, ca 300m unna. Vi venter spent, lenge, men selen har andre planer og kommer ikke vår vei. Å bedømme avstand på sjøen er forøvrig svært vanskelig og avstandsmåler er nesten et must.

Vi flytter oss til nytt sted, en større holme. Etter få sekunder oppdager jeg 2 steinkobber i vannet, på hvert sin plass, rundt 350m unna. Vi bråstopper og kryper ned for å ikke være i silhuett. Selen dukker under og vi forter oss å løpe mot en bedre posisjon og legger oss ned på bakken. Den ene dukker opp på ny, denne gangen litt nærmere.

Ser du selen? I videoen kan du se hvor langt unna det faktisk er. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Det er umulig å vite hvor eller når den dukker opp igjen, og vi vurderer å flytte oss til et annet skjær som er litt nærmere. Men, så dukker den plutselig opp igjen – 116m! Dette er en helt annen situasjon enn dagen før. Nå er det ikke bare selen som er i bevegelse, men havet også. Lysreflekser fra vannet og selv små bølger krever sitt, og jeg har ikke lang tid på meg før den går under igjen. Det gjelder å bevare roen. Skuddet går – treff!

Gutta har fått den opp i båten. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Gutta springer til båten og kjører fort ut for å hente den. Om selen flyter eller synker, avhenger av om man treffer luftrøret eller ikke. Synker den på 200 meters dyp er det ikke særlig sansynlig å få den opp. Er det grunt nok kan man enten få fisket den opp eller dykke ned å hente den. Jeg sitter igjen på holmen og følger med, skjelven som et aspeløv. Den flyter, og de får dratt den inn til land og opp i båten. Jeg puster lettet ut! Denne gangen går det raskere å flå og spekke. Kjøttet renskjæres, vakumpakkes og fryses sammen med gårsdagens fangst og skinnet saltes.

(Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Hadde jeg kunnet, hadde jeg flyttet hit tvert! For et fantastisk sted. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Skinnet saltes for å trekke ut mest mulig fukt. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

2 sel på 2 dager, er langt mer enn jeg turte håpe på. Det er ikke slik som mange kanskje tror, at selen ligger stille i hopetall på skjær og holmer og er lett å komme inn på. Tvert imot. De er vanskelige å få øye på, har gode sanser, det er krevende forhold, og alt i alt er dette en annerledes, men veldig spennende jakt som jeg ser frem til å bli med på igjen!

Lørdagen blir det selvfiska torsk til middag. Gutta fisker sei til agn for kveiteline, men kveita har andre ting å ta seg til, og biter ikke på denne helgen. På ettermiddagen blir det nok en spennende jakt, denne gangen erstatter jeg kulegeværet med kamera, i det Arne sniker seg innpå. Hvordan det gikk, kan du se i videoen helt til slutt.

Leif-Ove og Arne setter kveiteline. Det var nok enda gytetid for kveita – og fangsten uteble. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Mat må man ha… (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Selvfisket torsk til middag. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse

Havets stovilt

For å delta på seljakt må man ha avlagt skyteprøve for storviltjegere. Man må også søke om tillatelse fra fylkeskommunen i det området man skal jakte i og passe på å holde seg oppdatert om gjenværende kvoter, og selvsagt levere fangstrapport løpende. I dag er det Fiskerimyndighetene som har det totale forvaltningsansvaret for kystsel og som årlig fastsetter kvoter, jakttider for de ulike artene og regler for gjennomføringen av jakten.

Jakttider

Havert
For havert kan det i områdene sør for Stad gis jakttillatelse i perioden 1. februar – 30. september og i områdene nord for Stad i perioden 2. januar – 15. september.

Steinkobbe
For steinkobbe kan jakttillatelse gis i perioden 2. januar – 30. april og 1. august – 30. september.

Ringsel og grønnlandssel
For ringsel og grønlandssel kan tillatelse bare gis i perioden 2. januar – 30. september.

Seljakt er definitivt noe jeg gjerne gjør igjen i fremtiden. Det er spennende, annerledes og ikke minst veldig god mat. Tusen takk til Arne og Leif-Ove for all gjestfrihet, god veiledning, overlegent godt humør, latterlig god humor, og en av de vakreste reisene jeg har hatt noen sinne. Vi sees igjen!

SKITT JAKT!

DYR!

I skrivende stund sitter jeg foran vedovnen på fjellet og kikker på et enormt gevir. Vannet koker og i den store kjelen ligger skallen. Den skal renses og klargjøres. Mitt første hjortevilt ble altså en skikkelig storbukk. Et DYR!

For det var «dyr» de het fra gammelt av, villreinen, som kom hit for over 12000 år siden og som førte jegerne til det som senere ble Norge. Villreinjakt har en lang historie her i landet og med sin intense spenning, smidighet og blodslit har denne jakten gitt meg opplevelser som jeg aldri vil glemme.

Dag 1

Solen står opp. Varme klær, niste og fjellduken er med. Vi setter oss på post, tar frem kikkertene og saumfarer landskapet for rein, men alt vi ser er stein. «Har de rørt seg siden sist mon tro?»

Solen går ned uten fall denne dagen, men håpet kribler fortsatt i magen.

Dag 2 – JAKT!

Tilbake på post er landskapet atter tomt og tolmodigheten blir satt på prøve. Vi beveger oss ut terrenget mot ettermiddagen. Med falkeblikk og kikkert undersøker vi hver krik og krok. Plutselig – der står de!

Tre bukker har søkt vind på en topp, bare 2km fra oss. I kikkerten troner gevirene majestetisk i silhuett og vi begynner å smyge oss gjennom landskapet, styrt av vind og terreng.

30 meter – vi ligger i skjul bak en stein uten skuddsjangs i det de plutselig setter fart og går rett mot oss. Pulsen min raser der vi ligger og jeg tør knapt å blunke. Nærmeste bukk står nå bare 3 meter unna og pruster. Av alle naturopplevelser jeg har hatt, er dette den mest intense. Jeg føler meg helt enkelt priviligert som får oppleve noe så mektig.

Plutselig er det noe som støkker dem og de bykser noen meter bakover, men heldigvis roer de seg kjapt og tasser videre i terrenget. Nå gjelder det!

60 meter – Bakgrunnen er sikker og jeg har godt anlegg på en stein. Alle sanser er skjerpet og jeg venter på fritt dyr. En – to – tre: SKUDDET GÅR, rett der det skal. Vi holder oss rolig og avventer. Han er stor og får et oppfølgingsskudd før han FALLER.

#DENFØLELSEN av å ha felt mitt første hjortevilt var intens. Jeg kjente en enorm respekt og takknemlighet der jeg lå. Nå smilte jeg fra øre til øre og greide ikke holde igjen lykketårene. Det var helt nye følelser som dukket opp i meg, men disse kan faktisk ikke beskrives med ord – de må oppleves!

Geviret var enormt og den ene siden klart større enn den andre. Han hadde nok gått med en skade over flere år, for han gikk med hodet skikkelig på skakke. Antakelig hadde han skadet seg i kamp med en annen bukk for lenge siden.


Utvomming, flåing og grovpartering
– alt dette stod nå for tur ute i felt. Klokken rakk å bli 21:30 før vi kom oss avgårdre med to tunge sekker og et monstergevir. Vi gikk sakte, skritt for skritt og det ble etter hvert bekmørkt. Etter 3,5 timer var vi nede og begynte pakke inn i bilen, deretter bar det til Jakt og Fiskesenteret hvor vi veide og hang opp kjøttet. Da jeg endelig krøp under dynen var klokken blitt 03:00 og jeg sovnet på et blunk.

Børsa, en gammel Mauser 308 win – har jeg fått av min svigerfar. Han har vært ivrig reinsjeger på Hardangervidda i mange, mange år – så at mitt første hjortevilt med denne ble en skikkelig storbukk, det føltes faktisk litt spesielt.

VILLREINJAKT er definitivt noe for meg. Det er en krevende, intenst og HELT RÅTT! 

En stor takk til Eivind Lurås og Jakt & Fiskesenteret for finfin veiledning og masse ny lærdom. Med dette går startskuddet for mitt prosjekt «Jakten på Norge». Med meg på deler av prosjektet har jeg Norges Jeger- og Fiskerforbund. Artiklene mine skal således merkes som annonse / reklame.

«DET HAR JEG ALDRI GJORT, SÅ DET KAN JEG HELT SIKKERT!»

Dagen etter ble halve hjertet stekt til forrett, mens resten blir speket. Tungen ble kokt og jeg tror vel min datter er alene i klassen om å ha reinsdyrtunge på matpakken denne uken. NAM! Nå skal kjøttet modnes, før jeg kan finpartere det og følge det helt til bords

Skallen kokes i vognskjulet til svigers før den kan plukkes ren.

SKITT JAKT!

Foto og video: Stine Hagtvedt

Orrfuglleik under stjernehimmel

En natt, en gapahuk, stjerneklar himmel og våryr storfugl. Nærmere bestemt orrhaner og orrhøner som gjør seg klare for vårens intense kamp om å få parret seg. Spillplassen ligger der, klar for majestetiske orrhaner med utspilt stjert, «boble – tjoooch lyder» og orrhønenes intense kakling.

Klokken 0314 høres tunge vingeslag og spillet kan begynne…

Til å begynne med er det for mørkt til å kunne se. Med kun mobil som videopptaker og fokus på å ligge stille er det vanskelig å fange det som utspiller seg der på myra på film, men lyden forteller at det yrer av liv allerede.

Flere fugl lander rett ved siden av gapahuken og når klokken nærmer seg 0530 har jeg sett minst 30 orrhaner der på myra som blåser seg opp og ypper seg mot hverandre i tur og orden for å imponere damene.

Dette er helt enkelt en magisk opplevelse som jeg anbefaler alle å få med seg minst en gang i livet.

LIVET ER BEST UTE!

Skru opp lyden og snurr film!

 

 

Bare det å sove under stjernehimmelen er i seg selv rekreasjon. Foto: Stine H. Viddal

«Den følelsen» – av å våkne med solen i ansiktet og fuglene som kvitrer 🙂

Luksushotell for anledningen.

 

HVORFOR SITTE INNE NÅR ALT HÅP ER UTE 😉

På tur over Finnmarksvidda

Turen som Forbes reiseguide har kåret til en av verdens fem flotteste skiturer går fra Alta (Stilla) til Karasjok (Ássebákti) og er omtrent 90km.

Dag 1:
Det er torsdag og klokken har rukket å bli halv fire i det vi spenner på oss ski og pulk. Total vekt på pulken endte på ca 55kg for to pers fra start (1 pulk). Teltet settes opp ved skumring et stykke etter Jotka og jeg fyrer opp den nye primusen min (kjøpt meg OmniFuel II – super fornøyd :). Kveldens middag er REAL Viltgryte, min favoritt.

Før jeg kryper ned i posen – sitter jeg ute på pulken en stund og ser på nordlyset som leker seg på himmelen. Jeg vet ikke hvordan man kan beskrive sånne stunder godt nok med ord, men EPISK var det ihvertfall.

Første teltnatt like ved Jotka. Jeg har ikke egnet objektiv, men fikk nå foreviget et lite glimt av stunden der ute på pulken.

Reinsdyr på beite traff vi også.

Dag 2:
Vi setter kursen mot Mollisjok og krysser Iešjávri som er Finnmarks største innsjø. Solen skinner og temperaturen stiger. Det snødekte landskapet finner frem den stille siden av meg og jeg merker plutselig at jeg er kald på tennene,- helt enkelt fordi jeg går og gliser fra øre til øre. Jeg er lykkelig 🙂 Etter en pause på Mollisjok fjellstue går vi et lite stykke videre før vi setter opp teltet. Når vi våkner dagen etter hører vi lyden av klukkende ryper bak oss, mens solen skinner på himmelen….

Dag 3:
Dagen starter med frokost og kaffe i solgropen. Jeg har aldri hatt behov for å stresse avgårde grytidlig om morningen. Om man ikke tar seg tid til å stoppe opp og nyte turen kan man like greit dra på treningsstudio spør du meg. «Man må være der man er» sier datteren min alltid. Kloke ord!

Denne delen av turen går over Hundevidda der det vist nok alltid er dårlig vær…vi så for det meste sol sol og strålende sol. Den vakreste delen av turen definitivt!

DryTech havregrøt, litt spekemat og kaffe i solgropen 🙂

Blå himmel, sol og vakkert snødekt landskap.

De siste 10km ned mot Ravnastua er lange og nye støvler har gitt skikkelige gnagsår. Vi tar inn på en av hyttene der og får tørket litt klær og plastret ankler. Den kvelden var nordlyset tilbake…

Dag 4:
Går til Ássebákti. Sokker og sko henger nå godt fast i betente gnagsår så vi får snørekjøre og sitte på med scooter de siste km. Finnmarkinger er alltid like blide og hjelpsomme 🙂 Vi tar taxi til Karasjok sentrum og buss til Alta på kvelden.

FINNMARKSVIDDA er fult oppnåelig for alle å gå. Det er ganske så flatt terreng og dersom man ikke ønsker teltliv og pulk kan man pakke lett og gå fra hytte til hytte. Bare det å oppleve nordlyset midt på vidda er verdt turen. Jeg skal definitivt tilbake og planen er å gå den gamle postruta på sommerstid med min datter, men jeg kommer definitivt tilbake med ski på beina også.

JEG ELSKER FINNMARKSVIDDA – ferdig snakka!

 

 

 

JegerNansen og fasilitetene

Finse: Store polarhelter som Nansen og Amundsen skal ha oppholdt seg her. Shackleton var her flere ganger. Han kalte området for «Antarktis i miniatyr» og brukte det som treningssted før sine store ekspedisjoner. Landskapet her er vakkert og isen på Finsevatnet er fylt med kitere. Påsken har for alvor inntatt fjellheimen og turglade nordmenn og turister velter ut av toget med full oppakning, klare for et lite stykke Norge.

På det historiske hotellet Finse 1222 skal det holdes foredrag om nettopp Fridtjof Nansen. Foredragsholder er Harald D. Jølle som har utgitt flere historiske tidsskrifter og bøker, deriblant boken Nansen. Oppdageren.

Harald forteller om polfareren, vitenskapsmannen og oppdageren, men han forteller også om JEGEREN Nansen – som var opptatt av de enkle naturopplevelsene. Han forstod ikke behovet nordmenn hadde for å reise til fjells i flokk med alle mulige fasiliteter tilgjengelige. Skulle man ut i naturen var det for å finne roen alene, eller med enkelt selskap, uten bordservering, høye hæler og myke senger. Jaget etter det glade friluftsliv gjorde folket så utslitt at de nærmest trengte ferie etter ferien. Ikke rent ulikt hvordan det er i 2017…

Nansen var etter alt å dømme en ganske ivrig jeger, men hva kom først? Var det polarferdene som bragte han til jakten eller omvendt?

Med jakten fant han mening og kanskje var det for Nansen, som for meg,- at tiden står litt stille når man er der ute med børsa og naturen. Godt kameratskap, samarbeid og lyden av naturens spennende stillhet. Nærmere naturen kommer man ikke.

Harald leser høyt fra boken et utdrag fra noen av Nansen sine fangstrapporter i årene 1911 – 1915. Tallene taler for at jakt var mer enn en bigeskjeft for den kjente oppdageren.

1911:  550 liryper, 37 fjellryper, 6 ender, 10 storfugl, 15 orrfugl og 7 diverse
Totalt 625 fugl – og 12 harer.

1914: 484 ryper, 26 skogsfugl og 27 harer.

1915: 385 ryper og 33 skogsfugl.
(Dette året beskrives som et dårlig jaktår)

I 1915 skal han også ha vært på reinsjakt i områdene rundt Nordfjella, Haugastøl og sørover. Totalt skal han ha rapportert om 23 felte reinsdyr på 3 mann. Man må vel kalle det en vellykket jakt.

Arkivbilde fra Nasjonalbibloteket: Fridtjof Nansen sammen med venner på jakttur på Hardangervidda. Her er han (til venstre) sammen med Dr Brunn(?) og Andreas Klem, hotelldirektør fra Haugastøl, ved teltet som de overnattet i.

 

Det var lysten på jakt som førte ham inn i vitenskapen og polarferdene, som skapte hans berømmelse og store gjennomslagskraft.

(Sitat: Svein Solli – forfatter av boken JEGEREN FRIDTJOF NANSEN)

 

Jegerjente, fortell meg din historie

I dag er hver syvende jeger kvinne og antallet øker sakte, men sikkert. I følge nye tall fra SSB har antallet kvinnelige jegere økt med 21 prosent de siste 5 årene. Jeg er stolt av å være en del av disse og har lyst til å bidra til at dette tallet øker.

At antallet kvinnelige jegere er økende er i seg selv super flott, men desverre så er det sånn at det kun er omtrent halvparten av de som tar jegerprøven som faktisk kommer seg ut på jakt. Jeg vil gjerne finne ut hvorfor det blir slik og hva som skal til for å få disse jentene hele veien fra teori til praksis.

JEGERJENTE(r) – JEG VIL HØRE DIN HISTORIE og bli bedre kjent med den norske, kvinnelige jegeren.

Ingen aldersgrense her altså. Formålet mitt er å finne ut hva vi jenter faktisk mener om jegeropplæringen, miljøet og veien fra teori til praksis, i en (enn så lenge) relativt mannsdominert verden. Dette vil jeg samle sammen og dele gjennom innlegg og artikler for å løfte fokuset og forhåpentligvis inspirere og veilede etternølere til å komme seg ut på jakt.

– Hvor lang tid tok det fra du tok prøven til du faktisk kom deg ut på jakt?

– Har du noen tanker rundt hva man kan gjøre for å øke andelen kvinnelige jegere?

– Hva er det som driver og motiverer deg til å holde på med jakt?

– Hva slags nettverk hadde du innen jakt da du tok prøven?

– Har du tatt noen kurs i etterkant, og hva er i så tilfelle din erfaring med disse?

Spørsmålene er mange…

JEG VIL HØRE DIN HISTORIE OG DINE MENINGER!

Send meg en e-post til: stine@jegerstine.no

Ha en finfin dag! 🙂

På jakt med The New York Times – ‘Just See How I Shoot.’

I vinter var jeg på rådyrjakt med The New York Times sammen med Anne-Mette Kirkemo, Line Lillebø Osfoss og informasjonssjefen i NJFF – Espen M. Farstad. Med oss på jakten hadde vi journalist Stephen Castle og ingen ringere enn en av verdens mest inflytelsesrike fotografer, Lynsey Addario.

De ønsket å lage en artikkel om den økende anndelen kvinnelige jegere i Norge og i dag kan du lese resultatet her (klikk på linken under):

‘Just See How I Shoot.’ In Norway, Women Are Joining the Hunt.

 

HOLMESTRAND, Norway — Shotgun at her side, Stine Hagtveldt Viddal stops at a bare patch of ground in this valley, which is thick with pine trees, pointing to the spot where she helped hunt and then skin a roe deer a few weeks ago. Taking out her phone, she shows a photo of herself holding the animal’s heart in the palm of her hand, then another of the meal she made from it later that day.

 

Vel, hjertet har jeg skrevet om tidligere i innlegget Et hjerte til din valentin.
Og, har du ikke smakt rådyrhjerte enda kan jeg anbefale det på det varmeste 🙂

 

 

 

Barn og fiskelykke

Torsken er trukket og ligger der på tallerkenen. Fra barnemunn klinger de berømte ordene «Jeg hater fisk!» og man innser at slaget snart er tapt om man skal bevare middagsfreden, men man prøver en siste gang. «Du må smake» sier far,- og rekker skjeen mot minsten. Nøyaktig fem sekunder senere har mor en spiseskje med trukket torsk most sammen med saus og poteter midt i panna. Slaget er avgjort. Frem med brødskiven!

Man kan selvsagt ikke tvinge barn til å like noe, det vet jeg som mor, men jeg har stor tro på at dersom man tar med barna ut på fisketur og legger til rette for enkle og gode opplevelser så vil de se annerledes på fiskemiddagene etter hvert. Dessuten er det å ta med barn på fisketur en lett tilgjengelig og fin aktivitet som byr på flotte naturopplevelser og minner for livet.

Min datter fikk sin første makrell da hun var 3år. Det var stor stas og den ble selvsagt stekt og spist etterpå.

La de fiske – la de sveive – la de miste og kanskje viktigst av alt, la de filitere og være med å lage middag av egen fangst. De fleste barn er langt mere villig til å prøve, og til og med like mat de har vært med å lage selv.


Selv vokste jeg opp som pappa´s faste fiskevenn
og har gjennom oppveksten pådratt meg evnen til å stå time etter time, uansett vær og vind, med fiskestangen i hånden og bare være. Etter en slik økt kan jeg også risikere å være totalt blottet for stress og engstelser. Disse symptomene startet allerede ved 6-års alderen, så vær på vakt…

Dette kan nemlig være tegn på at ditt barn opplever ren fiskelykke.

 

PRAKTISK:

Man får kjøpt rimelige barnestenger på alle sportsbutikker. Ikke bruk tusenlapper på utstyr. Gjør det enkelt. En passelig teleskopstang er også lett å ta med seg. Ta med saft, kjeks og masse godt humør. Biter ikke fisken er det nok av andre ting å utforske i naturen. Trenger du inspirasjon og tips til hva du kan finne på der ute? Da vil jeg anbefale UTEBOKA (Espen Farstad og Dag Heyerdahl Larsen). Der finner du også tips om fiske med barn. En super bok for store og små.

Du kan kjøpe den her: UTEBOKA


Pssst! Visste du forresten at det er lovfestet at barn og unge under 16 år har rett til gratis fiskekort for fiske etter innlandsfisk i perioden fra 1. januar til 20. august? 

Les mer om dette her: Miljødirektoratet - Fritidsfiske

 

SKITT FISKE!

Revejakt og barndomsminner

Jeg har en oppfordring til NJFF og alle fylkes- og lokallag…

Da jeg var liten løp jeg ofte rundt i skogen og lekte jeger, cowboy, indianer, eller forskjellige dyr. Særlig rødrev. Jeg tror at dersom du hadde spurt en av de jeg vokste opp med om hva de assosierer med meg fra den tiden, så vil de svare nettopp det, reven(!). Jeg digget reven, og tidvis spant min livlige fantasi så godt i gang at jeg vel trodde jeg var en rev der jeg listet meg rundt i skogen, med pil og bue, på jakt etter fugler og mus. Reven er en skikkelig god jeger, den er selvstendig, tilpasningsdyktig og dessuten var tegnefilmens Robin Hood en rev. En livsglad og godhjertet rev med pil og bue og fjærhatt på huet. Ikke rart jeg digget reven synes nå jeg. Min datter vil kanskje påstå jeg fortsatt er like besatt?… 😉

Men, reven er også et skadedyr. Det er en høy bestand av rødrev i Norge og den vil utgjøre en trussel mot andre arter dersom man ikke regulerer bestanden. Typiske byttedyr for reven er smågnagere, egg, fugler, hare og rådyr. Reven er en generalistpredator og spiser i grunn alt den har tilgjengelig der den bor. Den tilpasser seg sine leveområder og alt i fra avfall, kadavere, høns og lam med mer går ned på høykant når det er tilgjengelig.

Langt over halvparten av reirene til lirypa, storfugl og skogsfuglen røves av Mikkel Rev og bestanden har sunket betydelig for særlig lirypa. Bestanden varierer fra år til år, men nedgangen er uansett et faktum.

Så, hvorfor jaktes det nå mindre rev enn før?

Som førstegangsjeger er vel ikke revejakt det første man tenker på ettersom den ikke er spiselig, men kanskje burde man øke dette fokuset for nettopp denne gruppen, slik at vi sammen kan ha en sunn regulering av revebestanden? Jeg tror at flere vil jakte rev dersom man får god informasjon og kunnskap om ”hvorfor” allerede fra jegerprøvekurset.

Jeg skal snart ut på min første revejakt og gleder meg til å fylle på med mer kunnskap rundt denne vakre, men i overkant glupske småviltjegeren.

WHAT DOES THE FOX SAY?

Jo, den sier som så…

«Jeg har en oppfordring til NJFF og alle fylkes- og lokallag»
Ta med førstegangsjegere på revejakt. Øk fokuset – forenkle informasjonen og dermed kunnskapen om ”hvorfor”. Vis at revejakt er både fornuftig, spennende og lærerikt.

NJFF har et eget revehefte for deg som vil lese og lære mer om jakt og fangst av rødrev. Jakttid for rødreven er 15- juli – 15. april i hele landet.

SKITT JAKT!
Ringdingdingdingdingdingdingdingding….

 

 

 

 

Besseggen i soloppgang

Sen ankomst på Gjendebu en fredag i september. Kakaoen smaker ekstra godt der i teltet, mens lyden av regnet som pisker mot teltduken kryper inn under huden min og setter stemningen jeg elsker så høyt. Soveposen klemmer meg godt og høstluften stryker meg på kinnet. Jeg lader!

Morgenstund med kaffe og frokost inne på hytta gir en deilig start på dagen. Sekker og telt er sendt med båten til Memurubu, regnet avtar og solen begynner å titte frem. Bukkelægret, mellom Gjendebu og Memurubu, byr på en bratt oppstigning (brattere enn Besseggen) og deretter 360 grader´s fryd for øyet helt fra start. Turen tar ca 4 timer pluss en matpause og nedstigningen langs Sjugurtind byr på både sol, regn, snø, vind og fantastiske farger. Jeg nyter!

Memurubu i sikte

Teltet settes opp, og etter vafler og middag på Memurubu kryper jeg ned i den deilige soveposen igjen, setter vekkeklokken på 03.00 og lukker øynene.

03.00: Telt og sekke pakkes ned. Jeg skrur av hodelykten et øyeblikk og kikker opp. Det er stjerneklart. Kaffen nytes der en stund før telt og utstyr settes ved kaia. Hodelykten skrus på igjen og turen kan starte. Jeg har alltid hørt at man nærmest går i kø over Besseggen, men på denne tiden av døgnet var alt dørgende stille kan jeg fortelle. Bare lyden av is og rim som knaser under føttene er å høre. Frosten har lagt et dekke av is oppover som glitrer, akkurat som den stjerneklare natten. Etter hvert lysner horisonten og alle solens varme farger begynner å spre seg over landskapet. Vel fremme på eggen. Jeg lever!

Frokosten nytes der, på Besseggen i soloppgang, og hver gang jeg føler jeg mangler ord for å beskrive slike opplevelser, bruker jeg kort og godt ett: EPISK!

Den stakkars enslige joggeren som kom rasende forbi satte nok hjertet i halsen da noen plutselig ropte «God morgen Norge» fra eggen der. Han regnet nok neppe med å møte folk på denne turen (det så ikke sånn ut ihvertfall). Ut over det, var det ikke folk å se på turen før siste 30 minuttene. Da hadde folk så vidt begynt å gå oppover fra Gjendesheim – i motsatt retning.

Neste gang jeg besøker Besseggen blir det med liggeunderlag og sovepose. Vil du ha Besseggen for deg selv, så vet du når du skal gå 🙂

 

 

Page 1 of 2

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén