Tag: friluftsliv (Page 1 of 2)

Et halvt års jakteventyr

Ja, du leste riktig! Fra og med august 2019 til og med februar 2020 er jeg nemlig på mitt livs største eventyr, til nå (sånn, med unntak av det å bli mor for 9 år siden så klart). Det neste halve året skal jeg jakte og fiske meg gjennom store deler av landet, og nyte friluftslivets glade dager både til fots og på ski. Mesteparten alene, men heldigvis får jeg også følge noen uker, av verdens beste jaktkompis, turvenn og datter – Kristine (9år). Og så må jeg ikke glemme min firbente turvenn Ronja (18mndr) da så klart, min første jakthund, en Basset fauve de bretagne.

FOTO: Siv Dolmen/Dine Penger.

Dette eventyret ønsker jeg å dele – og det vil jeg gjøre løpende i sosiale medier, men jeg har også investert et godt forskudd på arv i lyd og video (uendelig stor takk til deg mamma!), for å kunne dele et litt større bilde av det hele med dere i fremtiden. Det har seg nemlig slik, at min lidenskap for jakt, fiske og friluftsliv sitter ganske så dypt inni hjeret, og dette er langt mer enn «et friår» for å leve ut 30-årskrisa. Jeg har et større budskap på lager, som jeg nå ønsker å få frem – i håp om å inspirere, og forhåpentligvis hjelpe flere der ute til å se gleden og gevinsten av et aktivt friluftsliv.

La meg forklare nærmere;

Det hele startet for nærmere 36 år siden, da en bestemt og målbevisst frøken så lyset for første gang på Finnsnes, 2. oktober 1983. Jeg er ganske sikker på at spiren til denne drømmen kom til i mine første leveår på Setermoen, for allerede som 3-åring la jeg ut på mitt første eventyr, alene, på 3-hjulssykkel nedover E6 – på jakt etter is. Det var kanskje også allerede her jeg begynte å misslike det å «gå i kø» når jeg først skulle ut på eventyr, for det ble en sabla lang kø langs hovedvegen den dagen har jeg blitt fortalt…

Vel, denne ekspedisjonen ble til slutt avbrutt av mine foreldre (som var litt blekere enn normalt den dagen), men eventyrlysten vokste videre i meg, og det samme gjorde gleden over å VÆRE i naturen.

Videre gjennom oppveksten fortsatte jeg å oppsøke naturen. Mamma og pappa var flinke til å ta oss med ut på turer, både i telt og under åpen himmel og jeg kan knapt huske en sommer der fiskestangen ikke var en forlengelse av armen. Mine to eldre søstre var ikke like bitt av fiskebasillen men, jeg var pappas faste tur- og fiskevenn, og sammen reiste vi på fisketurer rundt omkring i landet, eller dorget rundt i Oslofjorden ved enhver anledning. Når pappa ikke var hjemme, satt jeg enten pal på brygga med stangen, eller tok GH´n med 9.9 hester´n ut for å fiske, og følelsen av å ha «skaffet maten selv» lærte jeg meg tidlig å like, men – noen jegere har jeg aldri hatt i familien… Ikke kjente jeg noen som drev med jakt heller, så da jeg for tre år siden bestemte meg for å ta jegerpøven var dette et valg jeg tok helt upåvirket fra omverdenen, rett og slett fordi jeg ønsket enda en dimmensjon til det friluftslivet jeg allerede er så glad i, og for å komme enda nærmere på naturen og kunne høste av overskuddet.

Foto: privat. Ett av mange gode minner fra oppveksten, på fisketur med pappa.

Foto: privat. Bukkejakt i Farsund. Kristine vet godt at maten ikke vokser i frysedisken.

ET VENDEPUNKT I LIVET!

For meg har jakta blitt et vendepunkt i livet. Det var nærmest som å «komme hjem», om man kan si det sånn – og jeg vil gjerne utdype dette litt, for at dere skal forstå hvorfor jeg føler så sterkt for nettopp jakt, fiske og friluftsliv som jeg gjør;

For, på et tidspunkt i livet overtok vi huset til mormor og bestefar på Snarøya i Bærum, og det var her jeg skulle vokse opp. For de som kjenner til uttrykket «Blærumsjente» så kan jeg vel si at jeg ikke helt passer den beskrivelsen. Naturen har alltid ligget nærmere mitt hjerte enn interesse for pene kjoler, musefletter, eller neglelakk og shopping. Jeg var hun som alltid var møkkete, klatret i trærne, lagde kruttlappbomber og lekte krig i skogen med gutta, gjerne iført en gammel gassmaske fra 2. vk som jeg tyvlånte fra pappas samleobjekter…eller jaktet på fugler med hjemmelaget pil og bue i Mortenskogen rett ved huset.

Foto: privat. Aldri vært redd for å bli møkkete…

Åh, ja – jeg kan jo legge til at jeg er oberstdatter (stolt en som sådan), og mer enn gjerne var med å skyte på bane, eller på blink i skogen med pappa når anledningen bød seg.

Foto: privat. Jeg sa aldri nei til å være med på skytebanen med pappa.

 

Kort sagt; følte jeg meg vel aldri helt «hjemme» i miljøet der jeg vokste opp og ganske så ofte kunne jeg føle meg både litt annerledes, og ensom. Og det er her poenget bak denne lange introduksjonen ligger:

Etter jeg startet med jakt, fant jeg raskt en tilhørighet. Jeg har de siste tre årene fått flere nye (gode) venner og bekjentskaper enn tilsammen resten av livet. Miljøet jeg har møtt er spekket med fantastiske, rause og imøtekommende mennesker, som alle snakker «samme språk» som meg. JEG ELSKER DET!

Gjennom jakt er det lett å bygge vennskap. Hvorfor? Det har jeg reflektert mye over det siste året, og jeg vil forklare det slik jeg opplever det:

Når man er på jakt deler man øyeblikk og opplevelser sammen, ute i naturen. Man er tilstede, ikke på nett – men rundt bålet, i skogen, eller man hjelper hverandre med vomming, partering, rydding av poster osv. Man er et team, og man samarbeider, skaper tillitt til hverandre – og mestringsfølelse, som jo er noe vi alle har godt av å kjenne på. Man jobber for et felles mål og samtidig gleder alle seg over å se at andre lykkes. Vi heier på hverandre, og uavhengig av om man er på individuell jakt, eller lagjakt – så vil en jeger alltid dele sine opplevelser og erfaringer fra dagen, og på den måten er det lett å prate sammen. Vi bygger raskt historier, vi lytter til hverandre – og for meg er dette den ultimate oppskriften på vennskap.

Foto: privat. Fra villsvinjakta i Sverige.

Dette gjelder jo selvsagt ikke bare jakt, men for alle deler av friluftslivet, og for enhver idrett eller hobby der man måtte finne at sitt hjerte ligger nærmest, men det jeg personlig synes er spesielt fint med jakta er at jeg kan komme som akkurat den jeg er…og det er godt nok. For meg dreier det seg ikke om å være best, gå lengst, være sterkest eller mest mulig ekstrem, men om å VÆRE DER JEG ER, og DET er lett når man er ute i naturen og har tid til å nyte alle de flotte inntrykkene den har å by på, sammen – og alene.

Foto: privat. Fra elgjakta i Hedmark 2017. God stemning rundt kaffebålet.

Så, når jeg nå legger ut på tur er det ikke med mål om å være ekstrem eller oppnå store bragder som jeg kan skryte av i ettertid, men heller om å finne lykken og roen, om jeg kan si det sånn. Naturen er, og har alltid vært det stedet der jeg føler meg hjemme, akseptert og LYKKELIG – og den lykken er noe jeg unner alle å oppleve 🙂

Veien blir til mens man går seg vill…

Hvor går ferden?

Etter 10 dager på bukkejakt i Farsund sammen med min datter går nå ferden videre til reinsjakt på Snøhetta. Her blir jeg værende i 4 uker for å oppleve jakt, fiske og naturen i Dovrefjell, før jeg siden reiser nordover for elg- og rypeakt i Finnmark i to uker, også med min datter. Så, går veien sørover…og akkurat hvor, er det vær, vind og tilfeldighetene som bestemmer.

«Veien blir til mens jeg går meg vill» bruker jeg å si, men – om du bor i nærheten av Setermoen er det nok ikke usansynlig at du på et tidspunkt vil få øye på en 36år ung jente, på jakt etter nye eventyr…og kanskje en is på veien 😉

Jeg vil si som Tonje Blomseth sier så fint: FØLG DRØMMEN, IKKE STRØMMEN!

Har man en drøm, så ikke vent til det er for sent. La meg være ærlig: slike eventyr vil aldri passe inn i et A4 liv – man må helt enkelt «make it happen». Personlig har jeg tatt et halvt års permisjon fra jobb og avskilter bilen et halvår for å kutte kostnadene. Jeg har aldri vært lengre borte fra min datter enn 12 dager, og gruer meg som rakkern til savnet, men heldigvis får hun vært med meg på deler av eventyret. Heldigvis har jeg en fantastisk eksmann, som er verdens beste pappa for henne – og jeg vet han tar godt vare på henne mens jeg er borte. Jeg har også verdens beste kjæreste, og tre bonusjenter som jeg også kommer til å savne masse, i tillegg til resten av familien. Jeg er uendelig takknemlig for all hjelp jeg har fått og får av alle de rundt meg – som er med på å gjøre dette mulig.

Med meg på turen har jeg også fått fantastiske sponsorer;
Norges jeger- og fiskerforbund, Norges fjellstyresamband og iNatur, som alle er med på å gjøre dette gjenomførbart. Takk for at dere vil være med meg på turen!

Jeg har også noen utstyrsleverandører, og disse vil jeg presentere litt senere.

FØLG GJERNE TUREN PÅ INSTAGRAM OG FACEBOOK DET NESTE HALVÅRET.
SKITT JAKT – SKITT FISKE OG GOD TUR TIL DERE ALLE!

Bukkejakt i Buskerud

Den som venter på noe godt…

Det lydløse tøyet er på, kikkerten henger rundt halsen og børsa på skuldern. Klokken er 18.30 i det vi tråkker varsomt innover i terrenget og begynner å kikke etter sportegn. Stille nå…

Ved utkanten av en åpen slette finner vi et tørket avtrykk i gjørma og etter et par timer har vi sett flere gamle feiemerker, noen med med oppsparket mose omrking. Det er altså håp.

Mørket faller på og vi går tilbake dit hvor vi fant avtrykket. I utkanten av denne sletta skal jeg sette meg før solen står opp på ny. Vi pakker sammen for kvelden og drar tilbake på hytta. Den nye kunnskapen jeg har fått under veis lagres, før jeg kryper ned i soveposen min og stiller vekkeklokken på 03.15(!).

Kullsvart bålkaffe hadde smakt sinnsykt godt nå, men det har vi ikke tid til. Lyd, lukt og bevegelser «times og tilrettelegges» som Olsenbanden ville sagt, for her skal det jaktes!

Klokken var nå blitt 04.30 og det begynte å lysne. Det tok ikke lange tiden før jeg fikk besøk. En hare holdt meg med selskap en times tid før den hoppet videre. Samtidig begynte jeg å høre rasling i buskene bak meg. Lyden av urter og løv som ble «nappet» og tygget virket nærme, veldig nærme! Nå kjente jeg pulsen stige og jeg begynte rolig å tilpasse retningen jeg satt i. På mitt høyre øre lød plutselig et «knekk» like bak meg og buskene begynte å røre på seg. Ut kom en rågeit, gylden og vakker – knappe 7 meter fra meg. Dæven så stille jeg forsøkte sitte.., men kroppen ristet som et aspeløv på innsiden. For et vakkert syn! Hun gikk rolig noen meter og luktet på gresset, før hun stoppet opp og virket til å ha fått lukten av meg. Deretter spratt hun over sletta og inn i buskene på andre siden.

Nå er det bare å sitte i ro og vente på bukken tenkte jeg. Lys våken av adrenalinet og klar som et egg satt jeg der på krakken og ventet, ventet og ventet. Bena begynte gradvis å sovne på tur og etter hvert hørtes lyden av omgivelsene som var i ferd med å våkne. Det var på tide å gi seg nå.

Jeg satte fra meg børsa og strakte meg etter sekken for å pakke sammen. Plutselig ser jeg noe komme løpende i sidesynet – der kommer reven i fult firsprang over sletta med en rådyrskank i kjeften. Jeg griper etter børsa, reiser meg rolig og venter – den stopper et sekund og skuddet går…

Reven slipper unna med skrekken, men rådyrskanken ligger igjen på bakken. Så ble det ingen fall denne gangen, men den som venter på noe godt…

#FISKESOMMER

Du vet, når fiskestangen står som en bue i fult spenn og det rykker og napper i snøret. De små fingrene dine tviholder så knokene blir hvite og du sveiver for harde livet. Forventningene er skyhøye! Den glitrer i det den nærmer seg overflaten og varsomt får du endelig trukken den helt i land. Nå er den sleip, rar og fin og det aller beste – den er din!

Min datter fikk sin første fisk, en markell, da hun var 2 1/2 år gammel. #DENFØLELSEN vil hun aldri glemme!


#DENFØLELSEN av å ha fått din aller første fisk, kan ikke beskrives. Den må oppleves!

FISKESOMMER

I helgen var min datter og jeg på FISKESOMMER i Sandvikselven. Der fikk hun øve seg på kasteteknikk med dyktige sportsfiskere fra Bærum Jeger og Fiskeforening. Engasjerte instruktører med godt humør og masse kunnskap stod klare til å lære bort litt, og enda mer – om små og store fiskegleder til alle som møtte opp. Her fikk vi også innføring i teknikk på fluefiske med sportsfisker Roar Thoresen. Dette var kjempegøy!

[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=wznAN2arBRM[/embedyt]


«Fiskesommer» arrangeres nå for 14. året på rad av NJFF og er  et arrangement der a
lle barnefamilier kan delta, uansett hvor i landet man befinner seg. Lokallagene arrangerer dette i sine nærområder og det er helt gratis å være med. De stiller med stenger, sluker, mat og drikke – så alt man må gjøre er rett og slett å møte opp. Her er det ingen konkurranse eller krav til erfaring, bare hygge.

Godt oppmøte av flinke, tolmodige instruktører fra Bærum jeger- og fiskeforening.

Hva er det som er så spesielt med fiske?

FISKE er for meg noen av de fineste barndomsminnene jeg har. Om sommeren kunne jeg stå time etter time med fiskestangen å nyte roen og den samtidige spenningen. Det handlet kun om å «være der man var», alene, med venner, eller sammen med pappa. FISKE er på en måte tid som står stille i en ellers hektisk hverdag. Man har tid til å prate, tid til å lytte og tid til å være stille – SAMMEN.

Jeg vil beskrive fiske med ett ord for barn: KINDEREGG!

Slagordet "tre ting på en gang" stemmer nemlig så godt med hvordan jeg opplevde dette selv:

1: spenning (overaskelse - man vet aldri hva som biter på kroken)
2: utfordring (teknikk)
3: god mat

Så,- om du ønsker å lære mer om en aktivitet der både du og barna dine får «tre ting på en gang», haugevis av kvalitetstid sammen og gode minner for livet, da bør du definitivt hive deg med på FISKESOMMER der du bor.

Min datter har etter hvert fått god dreis på kasteteknikk med sluk. Dypt konsentrert og veldig spent…

HVOR FINNER DU DET?
Det arrangeres over hele landet og lokallagene annonserer datoer både i sosiale medier, på nettsidene sine og i lokalaviser. Du kan enkelt søke det opp ved å google «fiskesommer» og stedsnavn der du bor, eller du kan ringe til den lokale jeger- og fiskeforeningen. Finner du det fortsatt ikke? Skriv en kommentar med hvor du holder til her, så skal jeg gjerne hjelpe deg videre.

Mamma (undertegnede) kan brukes som instruktør, bærehjelp, klatrestativ og til å løsne kroker i elven…

 

BLI MED PÅ #FISKESOMMER og inspirer flere til å oppleve #DENFØLELSEN.

 

Til slutt, et lite eventyr fra virkeligheten:
En gang «for veldig lenge siden» var jeg 7 år og fikk en skikkelig stor torsk midt i Oslofjorden. Den var 10kg og enorm! Pappa sitt stolte smil kunne strekkes rundt hele jordkloden og den kvelden gikk vi «visningsrunde» hos naboene – pappa, torsken og jeg.

GOD SOMMER OG SKITT FISKE!

Jakten på tiden

En januardag på t-banen mot Oslo: Rundt meg er et hav av forskjellige mennesker som alle er på vei til jobb. Noen gnir fortsatt søvnen ut av øynene, mens andre ser ut til å være godt nedi 5. kaffekoppen. Ville i blikket i flotte business klær står de der – klare til å være på jobb «i går». Fremme før de har dratt… De tar sats ut av t-banen! 

Mens jeg sitter der, hører jeg på «Fortere» (Odd Børretzen) og ser på bilder og video fra året som gikk. Det er stort sett bilder fra jakt, fiske og andre naturopplevelser jeg ser på. Stunder og opplevelser, der jeg kun var der jeg var – til stede i øyeblikkene. Jeg kjenner meg så utrolig heldig som får, og har fått oppleve så mange fine stunder der tid og stress ikke finnes. En deilig påminnelse der jeg sitter på vei inn til hovedstadens morgenrush.

NESTE STASJON – MAJORSTUA!
Flere mennesker raser ut dørene og inn i hverdagen. Ved ukens ende husker mange av de knapt hva de har gjort, for de var aldri til stede.

Mens jeg sitter der på t-banen klipper jeg sammen en liten video med noen av disse stundene. Det er ikke noe fancy, men den sier noe om det pusterommet naturen er i mine øyne.

«Alt går så fort i våre dager», prater Odd Børretzen…

Kanskje skulle man spilt denne låta høyt på t-banen i sånne stunder, litt sånn for å minne folk på hvor viktig det er å «være der man er» (sitat fra min datter), før det er for sent.

«Evigvarende…skulle ønske det var meg»

Og her er t-baneturens lille video (husk lyd!):

[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=YxHzfxkmAMM[/embedyt]

Dyrevenn + jeger = sant!

På nett fremstilles jegere som skyteglade cowboyer som dreper dyr. Kan jeg, som er så glad i dyr og friluftsliv ta jegerprøven og gå på jakt eller høres det unaturlig ut?

Dette spørsmålet kom jeg over på et forum. Vedkommende var usikker på om det ville være umoralsk å starte med jakt pga. sin kjærlighet til dyr, natur og friluftsliv. Dette fikk meg til å tenke;

«Hva er mitt syn på jeger´n nå, ett år etter jeg tok jegerprøven?»

I året som har gått har jeg fått mange nye bekjentskaper og venner i jaktmiljøet. Mitt inntrykk av samtlige er at dette er mennesker med stor respekt for både dyrevelferd, natur og bærekraftig forvaltning. Det er kunnskapsrike folk med stor fascinasjon for alt som lever og gror i naturen.  De viser hensyn og varsomhet og de verdsetter naturopplevelsene vel så mye som det å faktisk felle et vilt.

VI JEGERE – er vel så glad i dyr som ikke-jegere!

For meg virker beskrivelsen «skyteglade cowboyer» ganske fjern. En jeger kan bruke årevis før han/hun i det hele tatt får felt et eneste vilt. I tillegg er all jakt og utøvelse av jakt strengt regulert av lover og forskrifter, så dersom det er skyteglede man drives av er neppe jakt særlig givende.

Mennesket har jaktet i tusenvis av år etter mat og skinn for å forsørge og for å overleve. I dag er ikke dette noe vi gjør på grunn av mangel på mat og klær, men fordi vi søker naturopplevelser, fellesskap og gode råvarer. Jakt er udiskutabelt en mer miljøvenlig og human måte å skaffe råvarer på enn de råvarene vi år fra matindustrien. Jegere er dessuten dyktige på å utnytte alt som kan brukes på viltet. Kjøtt, organer, skinn, bein – lite går til spille og man vet akkurat hva maten inneholder(!).

Definisjonen av å «drepe» dyr er i seg selv ikke feil, men jeg antar at de som bruker de ordene har en dypere mening – at man ikke skal ta liv. Vel, kjøtt har vært en av de viktigste matkildene våre siden tidenes morgen og uten hadde menneskets utvikling hatt et helt annet utfall. Nok om det…

Spørsmålet var:
Kan jeg, som er så glad i dyr og friluftsliv ta jegerprøven og gå på jakt eller høres det unaturlig ut?

Svaret er:
JA det kan man – i aller høyeste grad!

DYREVENN + JEGER = SANT

Jeg har alltid elsket dyr, alt fra insekter, husdyr, elefanter og vilt. Om jeg hadde kunnet være et dyr som barn hadde jeg lett blitt et 🙂

Orrfuglleik under stjernehimmel

En natt, en gapahuk, stjerneklar himmel og våryr storfugl. Nærmere bestemt orrhaner og orrhøner som gjør seg klare for vårens intense kamp om å få parret seg. Spillplassen ligger der, klar for majestetiske orrhaner med utspilt stjert, «boble – tjoooch lyder» og orrhønenes intense kakling.

Klokken 0314 høres tunge vingeslag og spillet kan begynne…

Til å begynne med er det for mørkt til å kunne se. Med kun mobil som videopptaker og fokus på å ligge stille er det vanskelig å fange det som utspiller seg der på myra på film, men lyden forteller at det yrer av liv allerede.

Flere fugl lander rett ved siden av gapahuken og når klokken nærmer seg 0530 har jeg sett minst 30 orrhaner der på myra som blåser seg opp og ypper seg mot hverandre i tur og orden for å imponere damene.

Dette er helt enkelt en magisk opplevelse som jeg anbefaler alle å få med seg minst en gang i livet.

LIVET ER BEST UTE!

Skru opp lyden og snurr film!

 

 

Bare det å sove under stjernehimmelen er i seg selv rekreasjon. Foto: Stine H. Viddal

«Den følelsen» – av å våkne med solen i ansiktet og fuglene som kvitrer 🙂

Luksushotell for anledningen.

 

HVORFOR SITTE INNE NÅR ALT HÅP ER UTE 😉

JegerNansen og fasilitetene

Finse: Store polarhelter som Nansen og Amundsen skal ha oppholdt seg her. Shackleton var her flere ganger. Han kalte området for «Antarktis i miniatyr» og brukte det som treningssted før sine store ekspedisjoner. Landskapet her er vakkert og isen på Finsevatnet er fylt med kitere. Påsken har for alvor inntatt fjellheimen og turglade nordmenn og turister velter ut av toget med full oppakning, klare for et lite stykke Norge.

På det historiske hotellet Finse 1222 skal det holdes foredrag om nettopp Fridtjof Nansen. Foredragsholder er Harald D. Jølle som har utgitt flere historiske tidsskrifter og bøker, deriblant boken Nansen. Oppdageren.

Harald forteller om polfareren, vitenskapsmannen og oppdageren, men han forteller også om JEGEREN Nansen – som var opptatt av de enkle naturopplevelsene. Han forstod ikke behovet nordmenn hadde for å reise til fjells i flokk med alle mulige fasiliteter tilgjengelige. Skulle man ut i naturen var det for å finne roen alene, eller med enkelt selskap, uten bordservering, høye hæler og myke senger. Jaget etter det glade friluftsliv gjorde folket så utslitt at de nærmest trengte ferie etter ferien. Ikke rent ulikt hvordan det er i 2017…

Nansen var etter alt å dømme en ganske ivrig jeger, men hva kom først? Var det polarferdene som bragte han til jakten eller omvendt?

Med jakten fant han mening og kanskje var det for Nansen, som for meg,- at tiden står litt stille når man er der ute med børsa og naturen. Godt kameratskap, samarbeid og lyden av naturens spennende stillhet. Nærmere naturen kommer man ikke.

Harald leser høyt fra boken et utdrag fra noen av Nansen sine fangstrapporter i årene 1911 – 1915. Tallene taler for at jakt var mer enn en bigeskjeft for den kjente oppdageren.

1911:  550 liryper, 37 fjellryper, 6 ender, 10 storfugl, 15 orrfugl og 7 diverse
Totalt 625 fugl – og 12 harer.

1914: 484 ryper, 26 skogsfugl og 27 harer.

1915: 385 ryper og 33 skogsfugl.
(Dette året beskrives som et dårlig jaktår)

I 1915 skal han også ha vært på reinsjakt i områdene rundt Nordfjella, Haugastøl og sørover. Totalt skal han ha rapportert om 23 felte reinsdyr på 3 mann. Man må vel kalle det en vellykket jakt.

Arkivbilde fra Nasjonalbibloteket: Fridtjof Nansen sammen med venner på jakttur på Hardangervidda. Her er han (til venstre) sammen med Dr Brunn(?) og Andreas Klem, hotelldirektør fra Haugastøl, ved teltet som de overnattet i.

 

Det var lysten på jakt som førte ham inn i vitenskapen og polarferdene, som skapte hans berømmelse og store gjennomslagskraft.

(Sitat: Svein Solli – forfatter av boken JEGEREN FRIDTJOF NANSEN)

 

På jakt med The New York Times – ‘Just See How I Shoot.’

I vinter var jeg på rådyrjakt med The New York Times sammen med Anne-Mette Kirkemo, Line Lillebø Osfoss og informasjonssjefen i NJFF – Espen M. Farstad. Med oss på jakten hadde vi journalist Stephen Castle og ingen ringere enn en av verdens mest inflytelsesrike fotografer, Lynsey Addario.

De ønsket å lage en artikkel om den økende anndelen kvinnelige jegere i Norge og i dag kan du lese resultatet her (klikk på linken under):

‘Just See How I Shoot.’ In Norway, Women Are Joining the Hunt.

 

HOLMESTRAND, Norway — Shotgun at her side, Stine Hagtveldt Viddal stops at a bare patch of ground in this valley, which is thick with pine trees, pointing to the spot where she helped hunt and then skin a roe deer a few weeks ago. Taking out her phone, she shows a photo of herself holding the animal’s heart in the palm of her hand, then another of the meal she made from it later that day.

 

Vel, hjertet har jeg skrevet om tidligere i innlegget Et hjerte til din valentin.
Og, har du ikke smakt rådyrhjerte enda kan jeg anbefale det på det varmeste 🙂

 

 

 

Barn og fiskelykke

Torsken er trukket og ligger der på tallerkenen. Fra barnemunn klinger de berømte ordene «Jeg hater fisk!» og man innser at slaget snart er tapt om man skal bevare middagsfreden, men man prøver en siste gang. «Du må smake» sier far,- og rekker skjeen mot minsten. Nøyaktig fem sekunder senere har mor en spiseskje med trukket torsk most sammen med saus og poteter midt i panna. Slaget er avgjort. Frem med brødskiven!

Man kan selvsagt ikke tvinge barn til å like noe, det vet jeg som mor, men jeg har stor tro på at dersom man tar med barna ut på fisketur og legger til rette for enkle og gode opplevelser så vil de se annerledes på fiskemiddagene etter hvert. Dessuten er det å ta med barn på fisketur en lett tilgjengelig og fin aktivitet som byr på flotte naturopplevelser og minner for livet.

Min datter fikk sin første makrell da hun var 3år. Det var stor stas og den ble selvsagt stekt og spist etterpå.

La de fiske – la de sveive – la de miste og kanskje viktigst av alt, la de filitere og være med å lage middag av egen fangst. De fleste barn er langt mere villig til å prøve, og til og med like mat de har vært med å lage selv.


Selv vokste jeg opp som pappa´s faste fiskevenn
og har gjennom oppveksten pådratt meg evnen til å stå time etter time, uansett vær og vind, med fiskestangen i hånden og bare være. Etter en slik økt kan jeg også risikere å være totalt blottet for stress og engstelser. Disse symptomene startet allerede ved 6-års alderen, så vær på vakt…

Dette kan nemlig være tegn på at ditt barn opplever ren fiskelykke.

 

PRAKTISK:

Man får kjøpt rimelige barnestenger på alle sportsbutikker. Ikke bruk tusenlapper på utstyr. Gjør det enkelt. En passelig teleskopstang er også lett å ta med seg. Ta med saft, kjeks og masse godt humør. Biter ikke fisken er det nok av andre ting å utforske i naturen. Trenger du inspirasjon og tips til hva du kan finne på der ute? Da vil jeg anbefale UTEBOKA (Espen Farstad og Dag Heyerdahl Larsen). Der finner du også tips om fiske med barn. En super bok for store og små.

Du kan kjøpe den her: UTEBOKA


Pssst! Visste du forresten at det er lovfestet at barn og unge under 16 år har rett til gratis fiskekort for fiske etter innlandsfisk i perioden fra 1. januar til 20. august? 

Les mer om dette her: Miljødirektoratet - Fritidsfiske

 

SKITT FISKE!

Rypejakt i Finnmark

Snehvite ryper trykker mot bakken. De ligger stille og venter, usynlige. Vi er to, de er minst hundre. Undertegnede på truger legger 30 meter bak meg før en hvitkledd hare skvetter opp fra intet – pang(!). Haren nærmest geiper i det den løper forbi, godt og vel 30 meter unna. Ved enden av krattet stanser vi for å stake ut neste kurs. Det tar ikke mer enn halvminuttet før bakken letter 50 meter foran meg og tilsynelatende flyr rett i fanget på min venninne, som er på sin første rypejakt. «SKYT!» Men, den store hvite skyen har skiftet retning og seiler avgårde over det snødekte landskapet mot tryggere grunn. Det var minst 15 i dette kullet. And so the story goes on.. Vi var ute i litt over 2 timer og må ha sett godt og vel over hundre ryper til sammen. De spratt opp og suste rundt som spøkelseskladder på god avstand. 1-0 til Finnmarksrypene!

Heldigvis var vertskapet godt forberedt. Det ble både rypemiddag, storbål og SPA denne lørdagen. Makan til gjestfrihet og hyggelig selskap skal man lete lenge etter.

Hadde jeg kunnet, ville jeg flyttet til Finnmark på flekken. Jeg hadde kjøpt meg hus og sjå ved sjøen, scooter, fiskebåt og livnært meg av fiske og jakt (det er lov til å drømme sant?).

 

 

Page 1 of 2

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén