Tag: blogg

Bukkejakt i Buskerud

Den som venter på noe godt…

Det lydløse tøyet er på, kikkerten henger rundt halsen og børsa på skuldern. Klokken er 18.30 i det vi tråkker varsomt innover i terrenget og begynner å kikke etter sportegn. Stille nå…

Ved utkanten av en åpen slette finner vi et tørket avtrykk i gjørma og etter et par timer har vi sett flere gamle feiemerker, noen med med oppsparket mose omrking. Det er altså håp.

Mørket faller på og vi går tilbake dit hvor vi fant avtrykket. I utkanten av denne sletta skal jeg sette meg før solen står opp på ny. Vi pakker sammen for kvelden og drar tilbake på hytta. Den nye kunnskapen jeg har fått under veis lagres, før jeg kryper ned i soveposen min og stiller vekkeklokken på 03.15(!).

Kullsvart bålkaffe hadde smakt sinnsykt godt nå, men det har vi ikke tid til. Lyd, lukt og bevegelser «times og tilrettelegges» som Olsenbanden ville sagt, for her skal det jaktes!

Klokken var nå blitt 04.30 og det begynte å lysne. Det tok ikke lange tiden før jeg fikk besøk. En hare holdt meg med selskap en times tid før den hoppet videre. Samtidig begynte jeg å høre rasling i buskene bak meg. Lyden av urter og løv som ble «nappet» og tygget virket nærme, veldig nærme! Nå kjente jeg pulsen stige og jeg begynte rolig å tilpasse retningen jeg satt i. På mitt høyre øre lød plutselig et «knekk» like bak meg og buskene begynte å røre på seg. Ut kom en rågeit, gylden og vakker – knappe 7 meter fra meg. Dæven så stille jeg forsøkte sitte.., men kroppen ristet som et aspeløv på innsiden. For et vakkert syn! Hun gikk rolig noen meter og luktet på gresset, før hun stoppet opp og virket til å ha fått lukten av meg. Deretter spratt hun over sletta og inn i buskene på andre siden.

Nå er det bare å sitte i ro og vente på bukken tenkte jeg. Lys våken av adrenalinet og klar som et egg satt jeg der på krakken og ventet, ventet og ventet. Bena begynte gradvis å sovne på tur og etter hvert hørtes lyden av omgivelsene som var i ferd med å våkne. Det var på tide å gi seg nå.

Jeg satte fra meg børsa og strakte meg etter sekken for å pakke sammen. Plutselig ser jeg noe komme løpende i sidesynet – der kommer reven i fult firsprang over sletta med en rådyrskank i kjeften. Jeg griper etter børsa, reiser meg rolig og venter – den stopper et sekund og skuddet går…

Reven slipper unna med skrekken, men rådyrskanken ligger igjen på bakken. Så ble det ingen fall denne gangen, men den som venter på noe godt…

DYR!

I skrivende stund sitter jeg foran vedovnen på fjellet og kikker på et enormt gevir. Vannet koker og i den store kjelen ligger skallen. Den skal renses og klargjøres. Mitt første hjortevilt ble altså en skikkelig storbukk. Et DYR!

For det var «dyr» de het fra gammelt av, villreinen, som kom hit for over 12000 år siden og som førte jegerne til det som senere ble Norge. Villreinjakt har en lang historie her i landet og med sin intense spenning, smidighet og blodslit har denne jakten gitt meg opplevelser som jeg aldri vil glemme.

Dag 1

Solen står opp. Varme klær, niste og fjellduken er med. Vi setter oss på post, tar frem kikkertene og saumfarer landskapet for rein, men alt vi ser er stein. «Har de rørt seg siden sist mon tro?»

Solen går ned uten fall denne dagen, men håpet kribler fortsatt i magen.

Dag 2 – JAKT!

Tilbake på post er landskapet atter tomt og tolmodigheten blir satt på prøve. Vi beveger oss ut terrenget mot ettermiddagen. Med falkeblikk og kikkert undersøker vi hver krik og krok. Plutselig – der står de!

Tre bukker har søkt vind på en topp, bare 2km fra oss. I kikkerten troner gevirene majestetisk i silhuett og vi begynner å smyge oss gjennom landskapet, styrt av vind og terreng.

30 meter – vi ligger i skjul bak en stein uten skuddsjangs i det de plutselig setter fart og går rett mot oss. Pulsen min raser der vi ligger og jeg tør knapt å blunke. Nærmeste bukk står nå bare 3 meter unna og pruster. Av alle naturopplevelser jeg har hatt, er dette den mest intense. Jeg føler meg helt enkelt priviligert som får oppleve noe så mektig.

Plutselig er det noe som støkker dem og de bykser noen meter bakover, men heldigvis roer de seg kjapt og tasser videre i terrenget. Nå gjelder det!

60 meter – Bakgrunnen er sikker og jeg har godt anlegg på en stein. Alle sanser er skjerpet og jeg venter på fritt dyr. En – to – tre: SKUDDET GÅR, rett der det skal. Vi holder oss rolig og avventer. Han er stor og får et oppfølgingsskudd før han FALLER.

#DENFØLELSEN av å ha felt mitt første hjortevilt var intens. Jeg kjente en enorm respekt og takknemlighet der jeg lå. Nå smilte jeg fra øre til øre og greide ikke holde igjen lykketårene. Det var helt nye følelser som dukket opp i meg, men disse kan faktisk ikke beskrives med ord – de må oppleves!

Geviret var enormt og den ene siden klart større enn den andre. Han hadde nok gått med en skade over flere år, for han gikk med hodet skikkelig på skakke. Antakelig hadde han skadet seg i kamp med en annen bukk for lenge siden.

[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=Bd9XfqslTA4[/embedyt]


Utvomming, flåing og grovpartering
– alt dette stod nå for tur ute i felt. Klokken rakk å bli 21:30 før vi kom oss avgårdre med to tunge sekker og et monstergevir. Vi gikk sakte, skritt for skritt og det ble etter hvert bekmørkt. Etter 3,5 timer var vi nede og begynte pakke inn i bilen, deretter bar det til Jakt og Fiskesenteret hvor vi veide og hang opp kjøttet. Da jeg endelig krøp under dynen var klokken blitt 03:00 og jeg sovnet på et blunk.

Børsa, en gammel Mauser 308 win – har jeg fått av min svigerfar. Han har vært ivrig reinsjeger på Hardangervidda i mange, mange år – så at mitt første hjortevilt med denne ble en skikkelig storbukk, det føltes faktisk litt spesielt.

VILLREINJAKT er definitivt noe for meg. Det er en krevende, intenst og HELT RÅTT! 

En stor takk til Eivind Lurås og Jakt & Fiskesenteret for finfin veiledning og masse ny lærdom. Med dette går startskuddet for mitt prosjekt «Jakten på Norge». Med meg på deler av prosjektet har jeg Norges Jeger- og Fiskerforbund. Artiklene mine skal således merkes som annonse / reklame.

«DET HAR JEG ALDRI GJORT, SÅ DET KAN JEG HELT SIKKERT!»

Dagen etter ble halve hjertet stekt til forrett, mens resten blir speket. Tungen ble kokt og jeg tror vel min datter er alene i klassen om å ha reinsdyrtunge på matpakken denne uken. NAM! Nå skal kjøttet modnes, før jeg kan finpartere det og følge det helt til bords

Skallen kokes i vognskjulet til svigers før den kan plukkes ren.

SKITT JAKT!

Foto og video: Stine Hagtvedt

Jakten på tiden

En januardag på t-banen mot Oslo: Rundt meg er et hav av forskjellige mennesker som alle er på vei til jobb. Noen gnir fortsatt søvnen ut av øynene, mens andre ser ut til å være godt nedi 5. kaffekoppen. Ville i blikket i flotte business klær står de der – klare til å være på jobb «i går». Fremme før de har dratt… De tar sats ut av t-banen! 

Mens jeg sitter der, hører jeg på «Fortere» (Odd Børretzen) og ser på bilder og video fra året som gikk. Det er stort sett bilder fra jakt, fiske og andre naturopplevelser jeg ser på. Stunder og opplevelser, der jeg kun var der jeg var – til stede i øyeblikkene. Jeg kjenner meg så utrolig heldig som får, og har fått oppleve så mange fine stunder der tid og stress ikke finnes. En deilig påminnelse der jeg sitter på vei inn til hovedstadens morgenrush.

NESTE STASJON – MAJORSTUA!
Flere mennesker raser ut dørene og inn i hverdagen. Ved ukens ende husker mange av de knapt hva de har gjort, for de var aldri til stede.

Mens jeg sitter der på t-banen klipper jeg sammen en liten video med noen av disse stundene. Det er ikke noe fancy, men den sier noe om det pusterommet naturen er i mine øyne.

«Alt går så fort i våre dager», prater Odd Børretzen…

Kanskje skulle man spilt denne låta høyt på t-banen i sånne stunder, litt sånn for å minne folk på hvor viktig det er å «være der man er» (sitat fra min datter), før det er for sent.

«Evigvarende…skulle ønske det var meg»

Og her er t-baneturens lille video (husk lyd!):

[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=YxHzfxkmAMM[/embedyt]

Jeg(er) har lyst på!

Hva betyr egentlig ordret «JEGER»?
Av ren nysgjerrighet… Jeg har hørt mange som deler opp ordet i «jeg er» og som assosierer det med menneskets urinstinkt for å skaffe seg mat – for å overleve – for «å være». Men, med litt hjelp fant jeg ut av følgende:

Ordet kommer fra tysk, "jakter" som er fra "jakt". Dette kommer fra ur-germansk jagona og er mulig beslektet med sanskrit (indisk), "samihate" - som betyr "å ha lyst på". Om det stemmer er ordet dermed indo-europeisk, altså fra steinalderen.

JEGER / JAKT betyr altså «å ha lyst på». 

En passende beskrivelse og interessant fun fact, for om man tenker litt større på det så betyr jo det egentlig at vi alle er jegere, selv om vi jakter på ulike lyster. Enten om det er kjærlighet, naturopplevelser, mat, lykke, eller «den perfekte kjolen»…

Og nå.. HAR JEG LYST PÅ – NYE JAKTSTØVLER!

TBC…
(takk K 🙂

LERDUER – trening med mening

Mange jakter kun på småvilt, av ulike grunner. Småviltjakt er spennende, varierende, tilgjengelig og rimeligere enn storvilt. Skal man jakte på storvilt må man skyte opp til storviltprøven, men det er ingen formelle krav til oppskyting eller treff på den praktiske delen av jegerprøvekurset for de som kun skal jakte småvilt.

LETTET? Det burde du ikke være…!

Det er DITT ansvar å trene tilstrekkelig på haglebanen. Med tilstrekkelig, menes nok til at du med hånden på hjertet kan legge ut på jakta og vite at du med stor sannsynlighet vil treffe dersom du kommer til skuddsjangse. Det kan du kun vite om du har lagt ned mange nok timer og serier på lerduebanen, gjerne med kyndig instruktør. Å legge ut i skog og fjell med hagla og kun ha lagt inn et par runder på banen i forkant – med «ett fett» resultat er langt ifra godt nok. Da kan du ihvertfall ikke kalle deg «jeger + dyrevenn» uten å være umoralsk.

Alt vilt skal respekteres og lov om human jakt er like gjeldende uansett stort eller smått. Derfor er det viktig å være sitt ansvar bevisst og trene nok til at man i størst mulig grad unngår skadeskyting.

En oppfordring: 

Ta med hagla på lerduebanen og tren til du treffer, treffer, treffer, treffer… Med veiledning fra kyndig instruktør og nok trening vil du bli en bedre skytter og jeger med god moral.

Skyteferdigheter er ikke det samme som å lære seg å sykle. Man bør trene jevnlig og nok hvert år for å opprettholde teknikken. Det er ikke uten grunn at de som driver med skyttersport legger ned time på time på banen.

Det er TRENING MED MENING! Smått lider ikke mindre enn stort.

Selv har jeg nylig kjøpt min første hagle og skal tilbringe mye tid på lerduebanen fremover. Å ha en tilpasset hagle, dyktig instruktør og tid til å bli kjent med eget våpen og god teknikk er både lærerikt, morsomt og betryggende.

[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=m0ey2ovpaTg[/embedyt]

 

Til førstegangsjegerene:

ALLE BOMMER! Og alle har vært nybegynnere. Folkene du møter på banen er imøtekommende og velmenende. Det kan godt være du får råd fra andre på banen når du går dit alene i starten og noen synes det kan være ubehagelig. Da vil jeg råde deg til å avtale tid med en enkelt instruktør, eller å melde deg på kurs via lokallaget ditt, så slipper du event. råd fra «tilfeldig fremmede».

Ikke vær redd – det er ikke flaut om man ikke treffer. Det er derfor du er der – for å trene. Det viser bare at du er seriøs og tar ditt ansvar som jeger alvorlig. Den aller viktigste forberedelsen du gjør for deg selv som jeger er skuddtrening.

SEES PÅ LERDUEBANEN? 😉

Dyrevenn + jeger = sant!

På nett fremstilles jegere som skyteglade cowboyer som dreper dyr. Kan jeg, som er så glad i dyr og friluftsliv ta jegerprøven og gå på jakt eller høres det unaturlig ut?

Dette spørsmålet kom jeg over på et forum. Vedkommende var usikker på om det ville være umoralsk å starte med jakt pga. sin kjærlighet til dyr, natur og friluftsliv. Dette fikk meg til å tenke;

«Hva er mitt syn på jeger´n nå, ett år etter jeg tok jegerprøven?»

I året som har gått har jeg fått mange nye bekjentskaper og venner i jaktmiljøet. Mitt inntrykk av samtlige er at dette er mennesker med stor respekt for både dyrevelferd, natur og bærekraftig forvaltning. Det er kunnskapsrike folk med stor fascinasjon for alt som lever og gror i naturen.  De viser hensyn og varsomhet og de verdsetter naturopplevelsene vel så mye som det å faktisk felle et vilt.

VI JEGERE – er vel så glad i dyr som ikke-jegere!

For meg virker beskrivelsen «skyteglade cowboyer» ganske fjern. En jeger kan bruke årevis før han/hun i det hele tatt får felt et eneste vilt. I tillegg er all jakt og utøvelse av jakt strengt regulert av lover og forskrifter, så dersom det er skyteglede man drives av er neppe jakt særlig givende.

Mennesket har jaktet i tusenvis av år etter mat og skinn for å forsørge og for å overleve. I dag er ikke dette noe vi gjør på grunn av mangel på mat og klær, men fordi vi søker naturopplevelser, fellesskap og gode råvarer. Jakt er udiskutabelt en mer miljøvenlig og human måte å skaffe råvarer på enn de råvarene vi år fra matindustrien. Jegere er dessuten dyktige på å utnytte alt som kan brukes på viltet. Kjøtt, organer, skinn, bein – lite går til spille og man vet akkurat hva maten inneholder(!).

Definisjonen av å «drepe» dyr er i seg selv ikke feil, men jeg antar at de som bruker de ordene har en dypere mening – at man ikke skal ta liv. Vel, kjøtt har vært en av de viktigste matkildene våre siden tidenes morgen og uten hadde menneskets utvikling hatt et helt annet utfall. Nok om det…

Spørsmålet var:
Kan jeg, som er så glad i dyr og friluftsliv ta jegerprøven og gå på jakt eller høres det unaturlig ut?

Svaret er:
JA det kan man – i aller høyeste grad!

DYREVENN + JEGER = SANT

Jeg har alltid elsket dyr, alt fra insekter, husdyr, elefanter og vilt. Om jeg hadde kunnet være et dyr som barn hadde jeg lett blitt et 🙂

JegerNansen og fasilitetene

Finse: Store polarhelter som Nansen og Amundsen skal ha oppholdt seg her. Shackleton var her flere ganger. Han kalte området for «Antarktis i miniatyr» og brukte det som treningssted før sine store ekspedisjoner. Landskapet her er vakkert og isen på Finsevatnet er fylt med kitere. Påsken har for alvor inntatt fjellheimen og turglade nordmenn og turister velter ut av toget med full oppakning, klare for et lite stykke Norge.

På det historiske hotellet Finse 1222 skal det holdes foredrag om nettopp Fridtjof Nansen. Foredragsholder er Harald D. Jølle som har utgitt flere historiske tidsskrifter og bøker, deriblant boken Nansen. Oppdageren.

Harald forteller om polfareren, vitenskapsmannen og oppdageren, men han forteller også om JEGEREN Nansen – som var opptatt av de enkle naturopplevelsene. Han forstod ikke behovet nordmenn hadde for å reise til fjells i flokk med alle mulige fasiliteter tilgjengelige. Skulle man ut i naturen var det for å finne roen alene, eller med enkelt selskap, uten bordservering, høye hæler og myke senger. Jaget etter det glade friluftsliv gjorde folket så utslitt at de nærmest trengte ferie etter ferien. Ikke rent ulikt hvordan det er i 2017…

Nansen var etter alt å dømme en ganske ivrig jeger, men hva kom først? Var det polarferdene som bragte han til jakten eller omvendt?

Med jakten fant han mening og kanskje var det for Nansen, som for meg,- at tiden står litt stille når man er der ute med børsa og naturen. Godt kameratskap, samarbeid og lyden av naturens spennende stillhet. Nærmere naturen kommer man ikke.

Harald leser høyt fra boken et utdrag fra noen av Nansen sine fangstrapporter i årene 1911 – 1915. Tallene taler for at jakt var mer enn en bigeskjeft for den kjente oppdageren.

1911:  550 liryper, 37 fjellryper, 6 ender, 10 storfugl, 15 orrfugl og 7 diverse
Totalt 625 fugl – og 12 harer.

1914: 484 ryper, 26 skogsfugl og 27 harer.

1915: 385 ryper og 33 skogsfugl.
(Dette året beskrives som et dårlig jaktår)

I 1915 skal han også ha vært på reinsjakt i områdene rundt Nordfjella, Haugastøl og sørover. Totalt skal han ha rapportert om 23 felte reinsdyr på 3 mann. Man må vel kalle det en vellykket jakt.

Arkivbilde fra Nasjonalbibloteket: Fridtjof Nansen sammen med venner på jakttur på Hardangervidda. Her er han (til venstre) sammen med Dr Brunn(?) og Andreas Klem, hotelldirektør fra Haugastøl, ved teltet som de overnattet i.

 

Det var lysten på jakt som førte ham inn i vitenskapen og polarferdene, som skapte hans berømmelse og store gjennomslagskraft.

(Sitat: Svein Solli – forfatter av boken JEGEREN FRIDTJOF NANSEN)

 

Jegerjente, fortell meg din historie

I dag er hver syvende jeger kvinne og antallet øker sakte, men sikkert. I følge nye tall fra SSB har antallet kvinnelige jegere økt med 21 prosent de siste 5 årene. Jeg er stolt av å være en del av disse og har lyst til å bidra til at dette tallet øker.

At antallet kvinnelige jegere er økende er i seg selv super flott, men desverre så er det sånn at det kun er omtrent halvparten av de som tar jegerprøven som faktisk kommer seg ut på jakt. Jeg vil gjerne finne ut hvorfor det blir slik og hva som skal til for å få disse jentene hele veien fra teori til praksis.

JEGERJENTE(r) – JEG VIL HØRE DIN HISTORIE og bli bedre kjent med den norske, kvinnelige jegeren.

Ingen aldersgrense her altså. Formålet mitt er å finne ut hva vi jenter faktisk mener om jegeropplæringen, miljøet og veien fra teori til praksis, i en (enn så lenge) relativt mannsdominert verden. Dette vil jeg samle sammen og dele gjennom innlegg og artikler for å løfte fokuset og forhåpentligvis inspirere og veilede etternølere til å komme seg ut på jakt.

– Hvor lang tid tok det fra du tok prøven til du faktisk kom deg ut på jakt?

– Har du noen tanker rundt hva man kan gjøre for å øke andelen kvinnelige jegere?

– Hva er det som driver og motiverer deg til å holde på med jakt?

– Hva slags nettverk hadde du innen jakt da du tok prøven?

– Har du tatt noen kurs i etterkant, og hva er i så tilfelle din erfaring med disse?

Spørsmålene er mange…

JEG VIL HØRE DIN HISTORIE OG DINE MENINGER!

Send meg en e-post til: stine@jegerstine.no

Ha en finfin dag! 🙂

På jakt med The New York Times – ‘Just See How I Shoot.’

I vinter var jeg på rådyrjakt med The New York Times sammen med Anne-Mette Kirkemo, Line Lillebø Osfoss og informasjonssjefen i NJFF – Espen M. Farstad. Med oss på jakten hadde vi journalist Stephen Castle og ingen ringere enn en av verdens mest inflytelsesrike fotografer, Lynsey Addario.

De ønsket å lage en artikkel om den økende anndelen kvinnelige jegere i Norge og i dag kan du lese resultatet her (klikk på linken under):

‘Just See How I Shoot.’ In Norway, Women Are Joining the Hunt.

 

HOLMESTRAND, Norway — Shotgun at her side, Stine Hagtveldt Viddal stops at a bare patch of ground in this valley, which is thick with pine trees, pointing to the spot where she helped hunt and then skin a roe deer a few weeks ago. Taking out her phone, she shows a photo of herself holding the animal’s heart in the palm of her hand, then another of the meal she made from it later that day.

 

Vel, hjertet har jeg skrevet om tidligere i innlegget Et hjerte til din valentin.
Og, har du ikke smakt rådyrhjerte enda kan jeg anbefale det på det varmeste 🙂

 

 

 

Et hjerte til din valentin

Nei, jeg har ikke gått helt rosa på den store valentinsdagen, men på en dag som dette der det er hjerter over alt, kom jeg til å tenke på min første middag av rådyr.

Det tok ikke mange ukene før jeg ble med som gjestejeger på rådyrjakt igjen. Denne gangen ble det utrolig spennende. Full los! Den kom nærmere og nærmere og  jeg satt der, dønn stille og klar med hagla. Plutselig var bukken der, rundt 50 meter foran meg. Den forsvant videre innover i feil retning og over en kul. Losen fortsatte, 3 – 2 – 1…PANG! Bukken falt for neste post. Gratulasjonene gikk umiddelbart over radioen. Dette var morro! Så kom spørsmålet; «Vil du vomme bukken Stine?». Om jeg ville! Denne sjangsen grep jeg med stor takknemmelighet og som en ekstra bonus oppi alt denne dagen var jeg også så heldig å få med meg rådyrhjertet hjem.

Hadde dette vært i dag skulle jeg utvilsomt servert et hjerte til min valentin, for dette var utrolig godt 🙂

#DENFØLELSEN av å ha vært med på jakten, vommet dyret, fått hjertet i hånden, tatt det med hjem og laget et fantastisk måltid av det bare timer etter bukken falt... Den følelsen, er RÅ!

 

 

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén