Author: JegerStine (Page 5 of 6)

JegerNansen og fasilitetene

Finse: Store polarhelter som Nansen og Amundsen skal ha oppholdt seg her. Shackleton var her flere ganger. Han kalte området for «Antarktis i miniatyr» og brukte det som treningssted før sine store ekspedisjoner. Landskapet her er vakkert og isen på Finsevatnet er fylt med kitere. Påsken har for alvor inntatt fjellheimen og turglade nordmenn og turister velter ut av toget med full oppakning, klare for et lite stykke Norge.

På det historiske hotellet Finse 1222 skal det holdes foredrag om nettopp Fridtjof Nansen. Foredragsholder er Harald D. Jølle som har utgitt flere historiske tidsskrifter og bøker, deriblant boken Nansen. Oppdageren.

Harald forteller om polfareren, vitenskapsmannen og oppdageren, men han forteller også om JEGEREN Nansen – som var opptatt av de enkle naturopplevelsene. Han forstod ikke behovet nordmenn hadde for å reise til fjells i flokk med alle mulige fasiliteter tilgjengelige. Skulle man ut i naturen var det for å finne roen alene, eller med enkelt selskap, uten bordservering, høye hæler og myke senger. Jaget etter det glade friluftsliv gjorde folket så utslitt at de nærmest trengte ferie etter ferien. Ikke rent ulikt hvordan det er i 2017…

Nansen var etter alt å dømme en ganske ivrig jeger, men hva kom først? Var det polarferdene som bragte han til jakten eller omvendt?

Med jakten fant han mening og kanskje var det for Nansen, som for meg,- at tiden står litt stille når man er der ute med børsa og naturen. Godt kameratskap, samarbeid og lyden av naturens spennende stillhet. Nærmere naturen kommer man ikke.

Harald leser høyt fra boken et utdrag fra noen av Nansen sine fangstrapporter i årene 1911 – 1915. Tallene taler for at jakt var mer enn en bigeskjeft for den kjente oppdageren.

1911:  550 liryper, 37 fjellryper, 6 ender, 10 storfugl, 15 orrfugl og 7 diverse
Totalt 625 fugl – og 12 harer.

1914: 484 ryper, 26 skogsfugl og 27 harer.

1915: 385 ryper og 33 skogsfugl.
(Dette året beskrives som et dårlig jaktår)

I 1915 skal han også ha vært på reinsjakt i områdene rundt Nordfjella, Haugastøl og sørover. Totalt skal han ha rapportert om 23 felte reinsdyr på 3 mann. Man må vel kalle det en vellykket jakt.

Arkivbilde fra Nasjonalbibloteket: Fridtjof Nansen sammen med venner på jakttur på Hardangervidda. Her er han (til venstre) sammen med Dr Brunn(?) og Andreas Klem, hotelldirektør fra Haugastøl, ved teltet som de overnattet i.

 

Det var lysten på jakt som førte ham inn i vitenskapen og polarferdene, som skapte hans berømmelse og store gjennomslagskraft.

(Sitat: Svein Solli – forfatter av boken JEGEREN FRIDTJOF NANSEN)

 

Jegerjente, fortell meg din historie

I dag er hver syvende jeger kvinne og antallet øker sakte, men sikkert. I følge nye tall fra SSB har antallet kvinnelige jegere økt med 21 prosent de siste 5 årene. Jeg er stolt av å være en del av disse og har lyst til å bidra til at dette tallet øker.

At antallet kvinnelige jegere er økende er i seg selv super flott, men desverre så er det sånn at det kun er omtrent halvparten av de som tar jegerprøven som faktisk kommer seg ut på jakt. Jeg vil gjerne finne ut hvorfor det blir slik og hva som skal til for å få disse jentene hele veien fra teori til praksis.

JEGERJENTE(r) – JEG VIL HØRE DIN HISTORIE og bli bedre kjent med den norske, kvinnelige jegeren.

Ingen aldersgrense her altså. Formålet mitt er å finne ut hva vi jenter faktisk mener om jegeropplæringen, miljøet og veien fra teori til praksis, i en (enn så lenge) relativt mannsdominert verden. Dette vil jeg samle sammen og dele gjennom innlegg og artikler for å løfte fokuset og forhåpentligvis inspirere og veilede etternølere til å komme seg ut på jakt.

– Hvor lang tid tok det fra du tok prøven til du faktisk kom deg ut på jakt?

– Har du noen tanker rundt hva man kan gjøre for å øke andelen kvinnelige jegere?

– Hva er det som driver og motiverer deg til å holde på med jakt?

– Hva slags nettverk hadde du innen jakt da du tok prøven?

– Har du tatt noen kurs i etterkant, og hva er i så tilfelle din erfaring med disse?

Spørsmålene er mange…

JEG VIL HØRE DIN HISTORIE OG DINE MENINGER!

Send meg en e-post til: stine@jegerstine.no

Ha en finfin dag! 🙂

På jakt med The New York Times – ‘Just See How I Shoot.’

I vinter var jeg på rådyrjakt med The New York Times sammen med Anne-Mette Kirkemo, Line Lillebø Osfoss og informasjonssjefen i NJFF – Espen M. Farstad. Med oss på jakten hadde vi journalist Stephen Castle og ingen ringere enn en av verdens mest inflytelsesrike fotografer, Lynsey Addario.

De ønsket å lage en artikkel om den økende anndelen kvinnelige jegere i Norge og i dag kan du lese resultatet her (klikk på linken under):

‘Just See How I Shoot.’ In Norway, Women Are Joining the Hunt.

 

HOLMESTRAND, Norway — Shotgun at her side, Stine Hagtveldt Viddal stops at a bare patch of ground in this valley, which is thick with pine trees, pointing to the spot where she helped hunt and then skin a roe deer a few weeks ago. Taking out her phone, she shows a photo of herself holding the animal’s heart in the palm of her hand, then another of the meal she made from it later that day.

 

Vel, hjertet har jeg skrevet om tidligere i innlegget Et hjerte til din valentin.
Og, har du ikke smakt rådyrhjerte enda kan jeg anbefale det på det varmeste 🙂

 

 

 

Barn og fiskelykke

Torsken er trukket og ligger der på tallerkenen. Fra barnemunn klinger de berømte ordene «Jeg hater fisk!» og man innser at slaget snart er tapt om man skal bevare middagsfreden, men man prøver en siste gang. «Du må smake» sier far,- og rekker skjeen mot minsten. Nøyaktig fem sekunder senere har mor en spiseskje med trukket torsk most sammen med saus og poteter midt i panna. Slaget er avgjort. Frem med brødskiven!

Man kan selvsagt ikke tvinge barn til å like noe, det vet jeg som mor, men jeg har stor tro på at dersom man tar med barna ut på fisketur og legger til rette for enkle og gode opplevelser så vil de se annerledes på fiskemiddagene etter hvert. Dessuten er det å ta med barn på fisketur en lett tilgjengelig og fin aktivitet som byr på flotte naturopplevelser og minner for livet.

Min datter fikk sin første makrell da hun var 3år. Det var stor stas og den ble selvsagt stekt og spist etterpå.

La de fiske – la de sveive – la de miste og kanskje viktigst av alt, la de filitere og være med å lage middag av egen fangst. De fleste barn er langt mere villig til å prøve, og til og med like mat de har vært med å lage selv.


Selv vokste jeg opp som pappa´s faste fiskevenn
og har gjennom oppveksten pådratt meg evnen til å stå time etter time, uansett vær og vind, med fiskestangen i hånden og bare være. Etter en slik økt kan jeg også risikere å være totalt blottet for stress og engstelser. Disse symptomene startet allerede ved 6-års alderen, så vær på vakt…

Dette kan nemlig være tegn på at ditt barn opplever ren fiskelykke.

 

PRAKTISK:

Man får kjøpt rimelige barnestenger på alle sportsbutikker. Ikke bruk tusenlapper på utstyr. Gjør det enkelt. En passelig teleskopstang er også lett å ta med seg. Ta med saft, kjeks og masse godt humør. Biter ikke fisken er det nok av andre ting å utforske i naturen. Trenger du inspirasjon og tips til hva du kan finne på der ute? Da vil jeg anbefale UTEBOKA (Espen Farstad og Dag Heyerdahl Larsen). Der finner du også tips om fiske med barn. En super bok for store og små.

Du kan kjøpe den her: UTEBOKA


Pssst! Visste du forresten at det er lovfestet at barn og unge under 16 år har rett til gratis fiskekort for fiske etter innlandsfisk i perioden fra 1. januar til 20. august? 

Les mer om dette her: Miljødirektoratet - Fritidsfiske

 

SKITT FISKE!

Revejakt og barndomsminner

Jeg har en oppfordring til NJFF og alle fylkes- og lokallag…

Da jeg var liten løp jeg ofte rundt i skogen og lekte jeger, cowboy, indianer, eller forskjellige dyr. Særlig rødrev. Jeg tror at dersom du hadde spurt en av de jeg vokste opp med om hva de assosierer med meg fra den tiden, så vil de svare nettopp det, reven(!). Jeg digget reven, og tidvis spant min livlige fantasi så godt i gang at jeg vel trodde jeg var en rev der jeg listet meg rundt i skogen, med pil og bue, på jakt etter fugler og mus. Reven er en skikkelig god jeger, den er selvstendig, tilpasningsdyktig og dessuten var tegnefilmens Robin Hood en rev. En livsglad og godhjertet rev med pil og bue og fjærhatt på huet. Ikke rart jeg digget reven synes nå jeg. Min datter vil kanskje påstå jeg fortsatt er like besatt?… 😉

Men, reven er også et skadedyr. Det er en høy bestand av rødrev i Norge og den vil utgjøre en trussel mot andre arter dersom man ikke regulerer bestanden. Typiske byttedyr for reven er smågnagere, egg, fugler, hare og rådyr. Reven er en generalistpredator og spiser i grunn alt den har tilgjengelig der den bor. Den tilpasser seg sine leveområder og alt i fra avfall, kadavere, høns og lam med mer går ned på høykant når det er tilgjengelig.

Langt over halvparten av reirene til lirypa, storfugl og skogsfuglen røves av Mikkel Rev og bestanden har sunket betydelig for særlig lirypa. Bestanden varierer fra år til år, men nedgangen er uansett et faktum.

Så, hvorfor jaktes det nå mindre rev enn før?

Som førstegangsjeger er vel ikke revejakt det første man tenker på ettersom den ikke er spiselig, men kanskje burde man øke dette fokuset for nettopp denne gruppen, slik at vi sammen kan ha en sunn regulering av revebestanden? Jeg tror at flere vil jakte rev dersom man får god informasjon og kunnskap om ”hvorfor” allerede fra jegerprøvekurset.

Jeg skal snart ut på min første revejakt og gleder meg til å fylle på med mer kunnskap rundt denne vakre, men i overkant glupske småviltjegeren.

WHAT DOES THE FOX SAY?

Jo, den sier som så…

«Jeg har en oppfordring til NJFF og alle fylkes- og lokallag»
Ta med førstegangsjegere på revejakt. Øk fokuset – forenkle informasjonen og dermed kunnskapen om ”hvorfor”. Vis at revejakt er både fornuftig, spennende og lærerikt.

NJFF har et eget revehefte for deg som vil lese og lære mer om jakt og fangst av rødrev. Jakttid for rødreven er 15- juli – 15. april i hele landet.

SKITT JAKT!
Ringdingdingdingdingdingdingdingding….

 

 

 

 

Besseggen i soloppgang

Sen ankomst på Gjendebu en fredag i september. Kakaoen smaker ekstra godt der i teltet, mens lyden av regnet som pisker mot teltduken kryper inn under huden min og setter stemningen jeg elsker så høyt. Soveposen klemmer meg godt og høstluften stryker meg på kinnet. Jeg lader!

Morgenstund med kaffe og frokost inne på hytta gir en deilig start på dagen. Sekker og telt er sendt med båten til Memurubu, regnet avtar og solen begynner å titte frem. Bukkelægret, mellom Gjendebu og Memurubu, byr på en bratt oppstigning (brattere enn Besseggen) og deretter 360 grader´s fryd for øyet helt fra start. Turen tar ca 4 timer pluss en matpause og nedstigningen langs Sjugurtind byr på både sol, regn, snø, vind og fantastiske farger. Jeg nyter!

Memurubu i sikte

Teltet settes opp, og etter vafler og middag på Memurubu kryper jeg ned i den deilige soveposen igjen, setter vekkeklokken på 03.00 og lukker øynene.

03.00: Telt og sekke pakkes ned. Jeg skrur av hodelykten et øyeblikk og kikker opp. Det er stjerneklart. Kaffen nytes der en stund før telt og utstyr settes ved kaia. Hodelykten skrus på igjen og turen kan starte. Jeg har alltid hørt at man nærmest går i kø over Besseggen, men på denne tiden av døgnet var alt dørgende stille kan jeg fortelle. Bare lyden av is og rim som knaser under føttene er å høre. Frosten har lagt et dekke av is oppover som glitrer, akkurat som den stjerneklare natten. Etter hvert lysner horisonten og alle solens varme farger begynner å spre seg over landskapet. Vel fremme på eggen. Jeg lever!

Frokosten nytes der, på Besseggen i soloppgang, og hver gang jeg føler jeg mangler ord for å beskrive slike opplevelser, bruker jeg kort og godt ett: EPISK!

Den stakkars enslige joggeren som kom rasende forbi satte nok hjertet i halsen da noen plutselig ropte «God morgen Norge» fra eggen der. Han regnet nok neppe med å møte folk på denne turen (det så ikke sånn ut ihvertfall). Ut over det, var det ikke folk å se på turen før siste 30 minuttene. Da hadde folk så vidt begynt å gå oppover fra Gjendesheim – i motsatt retning.

Neste gang jeg besøker Besseggen blir det med liggeunderlag og sovepose. Vil du ha Besseggen for deg selv, så vet du når du skal gå 🙂

 

 

Med vommen i hånda

Hva gjør man når viltet er felt og man står der alene i skogen? Jo, man vommer. Utvomming, som det heter – bør skje så raskt som mulig for å hindre spredning av bakterier. Før man legger ut på jakt alene bør man helst ha gjort litt research på dette så man vet hvordan man skal håndtere viltet riktig. Det er stor forskjell fra teori til praksis og dersom man er ømfintelig for lukt, blod og den indre anatomien bør man kanskje holde seg til lagjakt slik at andre kan gjøre den nødvendige jobben. Jeg synes det er viktig at den som ønsker å begynne med jakt har et realistisk bilde på hva man kan vente seg – når man står der med vommen i hånda.

Det finnes mange gode sider med detaljert beskrivelse av utvomming, så jeg skal ikke skrive i detalj her, men jeg ønsker å vise realistiske bilder, for det er jo tross alt slik det ER. Vom er vom! Hygiene og respekt for viltet synes jeg er viktig. Jeg har med meg helt vanlige rene oppvaskhansker, EKA Swingblade (med bukåpner), strips og antiback våtservietter når jeg drar på jakt nå.

     Denne bukken var avlivet av viltnemda pga. skader ved påkjørsel. Den var litt oppblåst ettersom det gikk noen timer før jeg fikk vommet den, men organene var stort sett intakte. Praksis er beste måte å lære på. Her fikk jeg god veiledning av en dyktig og erfaren fagmann.

Lytt til erfarene folk – da lærer man seg gode rutiner.

  

  

Her vommer jeg rådyret med den hensikt å lage så lite åpning som mulig for forhindre for mye rusk og rask. Skal man for eksempel overnatte ute er det greit å gjøre det sånn, også fordi man unngår for rask nedkjøling av kjøttet ved å bevare skinnet på. For en som elsker teltlivet er dette fin kunnskap.

Hjerte og lunger også ute. Har du lest mitt innlegg «Et hjerte til din valentin«?

Det finnes minst et titals måter å vomme hjortevilt på. Det vil si, det kan virke som hver og en har sin egen metode, noe som kan være litt forvirrende. I tillegg er det også spesielle krav til utvomming dersom man for eksempel skal selge kjøttet. Jeg skal ikke skrive om det her, men jeg vil anbefale Hjortefall sitt innlegg om Utvomming av hjortevilt. Som sagt, – praksis er beste vei for å lære, så dersom noen på laget feller dyr, vær gjerne frempå og spør om du kan få lov til å være med på utvommingen og den videre prosessen.

 

Lykke til 🙂

 

 

Flå rype på 1-2-3

Det finnes flere måter å flå en fugl på, men her er nå hvordan jeg gjorde det med rypene i Finnmark. Dette kan hvem som helst klare på 1-2-3.

1: Trekk fjær og skinn til siden.
2: Skjær ut brystfiletene – følg beinet
3: Tilbred!

Foto: Stine Hagtvedt Viddal

Skal du koke saus på skroget løsner du dette enkelt ved å klippe i festene og dra det lett opp. Det er også godt å bruke hjerte og krås. NAM!

Foto: Stine Hagtvedt Viddal

Det kan være greit å stå ved vasken slik at man kan skylle vekk fjær. Man trenger ikke bruke makt, dette glir lett opp:

God middag 🙂

 

 

 

Rypejakt i Finnmark

Snehvite ryper trykker mot bakken. De ligger stille og venter, usynlige. Vi er to, de er minst hundre. Undertegnede på truger legger 30 meter bak meg før en hvitkledd hare skvetter opp fra intet – pang(!). Haren nærmest geiper i det den løper forbi, godt og vel 30 meter unna. Ved enden av krattet stanser vi for å stake ut neste kurs. Det tar ikke mer enn halvminuttet før bakken letter 50 meter foran meg og tilsynelatende flyr rett i fanget på min venninne, som er på sin første rypejakt. «SKYT!» Men, den store hvite skyen har skiftet retning og seiler avgårde over det snødekte landskapet mot tryggere grunn. Det var minst 15 i dette kullet. And so the story goes on.. Vi var ute i litt over 2 timer og må ha sett godt og vel over hundre ryper til sammen. De spratt opp og suste rundt som spøkelseskladder på god avstand. 1-0 til Finnmarksrypene!

Heldigvis var vertskapet godt forberedt. Det ble både rypemiddag, storbål og SPA denne lørdagen. Makan til gjestfrihet og hyggelig selskap skal man lete lenge etter.

Hadde jeg kunnet, ville jeg flyttet til Finnmark på flekken. Jeg hadde kjøpt meg hus og sjå ved sjøen, scooter, fiskebåt og livnært meg av fiske og jakt (det er lov til å drømme sant?).

 

 

Rypa vendte tilbake

I mange år har jeg hatt lyst til å reise tilbake dit jeg «kommer fra». Nærmere bestemt Troms, der jeg ble født (Finnsnes). Mine første barndomsår bodde jeg i St. Hansbakken på Setermoen før vi flyttet sørover. Ryktet sa at det var bra med ryper nordpå i høst, så jeg satte kursen mot Senja og Altevann etter tips fra de lokale foreningene der oppe.

Det ble to dager med vakker natur og mye gåing i variert vær. På Senja så jeg faktisk ikke et eneste spor etter fugl, foruten to ravn, men – solregn, duskevær og regnbue gav fint skue til matpausen. Senja er helt enkelt majestetisk. Ved Altevann fant jeg noe spor. Håpet steg jo høyere jeg kom og da jeg var omtrent 50m fra toppen møtte jeg på to andre jegere med hund. Det tok omtrent 20 sekunder fra jeg gjorde meg til kjenne før bikja fikk opp fugl og de fyrte av to salutter med påfølgende jubel. «Sukk»… I snøføyken og ekkoet fra skuddene vendte nok de resterende rypene tilbake til tryggere topper, for det hørtes ingen flere skudd ved Altevann den dagen.

Foto: Stine Hagtvedt Viddal

Å gå sånn, alene uten hund er vel ikke den enkleste jakten har jeg innsett, men vakkert er det uansett. På turen mot Senja stoppet jeg i mørket og la meg på ryggen der en halvtimes tid for å se på det fantastiske nordlyset. Bare det, gjorde alt verdt turen.

Senja – I´ll be back!

Page 5 of 6

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén