Tag: tv2

Første fall for egen hund

Jeg står der skjelvende og hører Ronja komme mot meg i full los. Det ryker av løpet i det jeg knekker hagla, og plutselig strømmer det på med minner. Alle timene jeg har hatt i skogen i disse 3 årene som jeger raser plutselig gjennom hodet som lysbilder.

Og så, tar følelsene fullstendig av.

JAAAAAA! roper jeg, og løper Ronja i møte på fallet. Stolte tårer renner i strie strømmer nedover kinnet, og jeg roper igjen; JAAA! Jeg setter meg ned på knærne og stryker fingrene gjennom pelsen på det vakre rådyret, mens jeg roser hunden min ustanselig. Hun er tydelig stolt. Det er vi begge – stolte som påfugler.

Der og da falt alle brikkene på plass. Jeg hadde felt rådyr for min aller første jakthund, for første gang. Alle timene i skogen, all trening, alle opplevelsene til nå – ble samlet i ett intenst øyeblikk. Jeg var mildt sagt euforisk.

[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=r4IY9VBZ0CY[/embedyt]


Det er nå 3 år siden jeg tok jegerprøven, og gudene skal vite jeg har hatt mange timer i skogen siden da. Spesielt på rådyrjakt.

Min første rådyrjakt fant sted 27. September 2016. Jeg var førstegangsjeger, og var invitert med av NJFF og God Morgen Norge på TV2 – til en reportasje om nettopp rådyrjakt og den positive utviklingen av kvinnelige jegere i Norge. Den dagen kommer jeg nok aldri til å glemme. Den dagen endret nemlig livet mitt…

Klokken var vel rundt 6 da vi møttes den morgenen. Jegerne, fotografen, reporteren med den hvite lua, og jeg – en rimelig nervøs og veldig spent førstegangsjeger. Hva hadde jeg i vente?

Etter et lite intervju foran bålet var det så tid for jakt. Jeg skulle være med Anne Mette Kirkemo (fylkessekretær i Buskerud JFF) på post, og med oss hadde vi fotografen, og reporteren Knut. Det tok ikke lange tiden fra hunden ble sluppet til det ble los. Men, selv for en helt blank førstegangsjeger ble det raskt åpenbart at det var liten sannsynlighet for at losen skulle komme vår vei. Det er nemlig ingen fordel å ha med seg en fotograf som til stadighet må flytte på seg, og en skikkelig skravlesyk reporter når man sitter på post. Men, lyden av losen gav meg like fult gåsehud fra første boff. Jeg var hypnotisert!

Gjengen på post.

En ganske så spent førstegangsjeger…

Da sendingen var over og TV2 hadde forlatt skogen tok vi fatt på en ny runde, og denne gangen fikk jeg sitte alene. Jeg husker jeg satt musestille i min egen kropp og bare ventet på å høre musikk i skogen igjen, men den lyden jeg straks skulle få høre var hverken fra los eller rådyr. Det knaket plutselig i tetta bak meg, etterfulgt av en slags pesing og prusting. Det kom nærmere, og jeg satt der stiv som en statue med puls i 120. Ut av tetta, bare 7 meter fra meg braste det plutselig ut en flott elgku. Hun stoppet opp og kikket på meg, mens lyden av prustingen kom stadig nærmere.

Gåsehuden reiste seg raskt på hele kroppen – i det kongen selv steg frem bak kua. Jeg husker jeg følte meg enormt….liten, der jeg satt på en tue og kikket opp på disse majestetiske dyrene. De stod der noen sekunder og så på meg, men det var tydelig at oksen hadde klare planer for hva som skulle skje videre den dagen, og de to prustet seg straks videre innover i skogen. FOR ET ØYEBLIKK!

Selv om det ikke ble noe rådyr dro jeg allikevel hjem med sekken full av opplevelser, og på toppen av det hele skulle det vise seg at jeg også hadde truffet blink på en helt annen arena denne dagen, nemlig kjærligheten.

Den snakkesalige reporteren med den hvite lua, Knut Torgersruud Jr. – svarte JA(!) – da jeg fridde til han nå i høst.

Han sa JA, 24.10.19! Foto: privat

(Ryktene sier visst at det kommer til å bli et helt vilt bryllup….)


Det ble mange timer med rådyrjakt videre den høsten, både på smygjakt i Aurskog og som gjestejeger i Vestfold. Jeg var også på skogsfugljakt, duejakt og revejakt. Men, lyden av rådyrlos hadde hypnotisert meg fra første sekund og to år senere kom dermed Ronja Jr. inn i livet mitt, som min aller første jakthund.

Ronja, er en Basset fauve de bretagne og en drivende hund som jeg ønsket å bruke til både rådyrjakt og blodspor. Å skulle trene jakthund var nytt for meg, så her var det bare å starte i det små med dressur og trening, søke råd og erfaring – og ikke minst; komme seg ut i skogen.

1,5 år senere feller jeg rådyr for min aller første jakthund på Frosta i Trøndelag, kun 2 timer etter at Arne Jørstad hadde felt første dyret for henne.

IKKE NOK MED DET…

Uken etter fikk pulsen atter kjørt seg, da jeg meldte oss opp til blodspor- og fersksporprøven. Gjett hva –> VI GREIDE DET, og Ronja er med det nå også offentlig godkjent ettersøkshund.

Å få oppleve så mange gode resultater av all trening og samarbeid med sin firbeinte jaktvenn på en uke er rett og slett så RÅTT, at jeg knapt finner ord for det, annet enn at jeg er ekstremt takknemlig.

Sammen er vi dynamitt! 🙂

På disse 3 årene har jeg hatt en enorm reise, og ryggsekken er nå så proppet av fantastiske jakt- og naturopplevelser at jeg knapt greier å forstå alt jeg har vært så heldig å få være med på.

Livet som jeger har uten tvil vært en enorm berikelse for meg, og jeg kan knapt vente på alle opplevelsene som bare ligger der ute og venter. Om du går med en liten drøm å ta jegerprøven har jeg et klart og tydelig budskap: GJØR DET, GJØR DET, GJENNOMFØR DET!

#JAKTGLEDE

På jakt med The New York Times – ‘Just See How I Shoot.’

I vinter var jeg på rådyrjakt med The New York Times sammen med Anne-Mette Kirkemo, Line Lillebø Osfoss og informasjonssjefen i NJFF – Espen M. Farstad. Med oss på jakten hadde vi journalist Stephen Castle og ingen ringere enn en av verdens mest inflytelsesrike fotografer, Lynsey Addario.

De ønsket å lage en artikkel om den økende anndelen kvinnelige jegere i Norge og i dag kan du lese resultatet her (klikk på linken under):

‘Just See How I Shoot.’ In Norway, Women Are Joining the Hunt.

 

HOLMESTRAND, Norway — Shotgun at her side, Stine Hagtveldt Viddal stops at a bare patch of ground in this valley, which is thick with pine trees, pointing to the spot where she helped hunt and then skin a roe deer a few weeks ago. Taking out her phone, she shows a photo of herself holding the animal’s heart in the palm of her hand, then another of the meal she made from it later that day.

 

Vel, hjertet har jeg skrevet om tidligere i innlegget Et hjerte til din valentin.
Og, har du ikke smakt rådyrhjerte enda kan jeg anbefale det på det varmeste 🙂

 

 

 

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén