Tag: storvilt

Kaliber og ammunisjon for «vanlig dødlige»

Mange ferske jegere gruer seg til første gang de skal handle både våpen og ammunisjon. Hyllene er fylt til randen og utvalget er mildt sagt bredt og variert. Det samme er alle meningene om «rett og galt» der ute. Er det rart man blir forvirret?

Under jegerprøven går man gjennom «Våpen og våpenlovgivning» i samling 2, og «Skyting med hagle og rifle» i samling 4. Man har en praktisk innføring der alle får prøve seg med både rifle og hagle, og noen får også mulighet til å prøve flere forskjellige kaliber denne dagen. Det blir vist frem ulike prosjektiler, og instruktøren forteller kort om de vanligste kalibrene for jakt, om «ekspansjon, mantla og mantra», eller hva det nå het igjen..?

SÅ ER DAGEN KOMMET: du skal kjøpe ditt første jaktvåpen, hurra! Full av forventning og forvirring entrer du butikken. Du vet du skal ha både hagle og rifle, men kan ingen ting om hverken kuler eller krutt. Alle tall, skalaer og krav til det ene og andre gjør deg igrunn litt svimmel. Nå er det avgjørende at du får god veiledning…

Hva skal du velge, og hvorfor? Endelig din tur! Stolt forteller du at du nettopp har tatt jegerprøven og at du gleder deg til å kjøpe ditt første egne jaktvåpen. Nå trenger du bare hjelp til å velge det rette for deg og ditt bruk. Mannen i butikken (for det er som oftest en mann…) tar et dypt åndedrag, før han åpner munnen og starter å prate:

Τι είδους διαμέτρημα έχετε, πρέπει πρώτα να το ξέρετε. Αν ψάχνετε για το elk δεν πρέπει ποτέ να χρησιμοποιήσετε τέτοια πυρομαχικά, που δεν επιτρέπονται.…..

Hjelp, han snakker GRESK!

Noen som kjenner seg igjen? Jeg skal være den første til å rekke opp hånden og inrømme at jeg ble kjempe forvirret og usikker første gang jeg skulle handle både våpen og tilhørende ammunisjon, og fortsatt er det mye jeg ikke kan – og masse jeg lurer på. Kanskje hadde jeg uflaks – for fyren jeg pratet med var ikke særlig sympatisk, og hadde lite forståelse for min tydelige uvitenhet. I min verden finnes det ikke dumme spørsmål, særlig når man er helt fersk i noe. Man spør jo fordi man ønsker å lære, og det er ikke sånn at vi alle er født med ski på beina og en harddisk som er ferdig programmert for å forstå denne verden av «kuler og krutt».

Derfor tok jeg turen innom MAGNE LANDRØ i Lillestrøm og pratet med Ole Gustav Huser, for å se om jeg kunne få det hele oversatt til godt norsk. Her møtte jeg i det hele tatt en ganske så trivelig gjeng, som alle hadde respekt for at jeg tross alt; fortsatt er ganske så fersk i gamet. «Vi har alle vært ferskinger en gang»!

Om jeg ble noe klokere eller ikke? LYTT DA VEL:


Download

 

Tusen takk til Magne Landrø for god hjelp!

Snikende jeger

30. september pakket jeg for telttur og dro mot Aurskog for min første snikjakt. Jeg hadde kjøpt sesongkort på rådyr hos iNatur og fått meg ettersøksavtale. Storviltprøven tok jeg uken før. Det var observert både rådyr og en del ulv i terrenget.

«De går nedover der borte og opp den skråningen…»

I det jeg kjørte inn mot skogsveien passerte jeg et jorde med masse rådyr. De kikket skeptiske på meg der de stod og gumlet i seg spirer. «Dette lover bra» tenkte jeg. Den kvelden satt jeg en stund foran bålet og kikket på filmer om utvomming av hjortevilt. Mangt skal man lære og vomming er jo en viktig del av kunnskapen, særlig når man jakter alene. Tenk så fint det hadde vært å få sett dette på jegerprøvekurset i praksis.

0500 – opp å hoppe! Terrenget var ukjent, jeg var alene og helt uerfaren, men da tenkte jeg igjen som Pippi – «det har jeg aldri gjort før, så det greier jeg helt sikkert». Før jeg dro hadde jeg lest meg opp på snikjakt og kjente meg egentlig greit forberedt, men det er en litt spesiell følelse første gang man går ut i skogen alene med jaktvåpen og skarpt. Det er noe annet enn skytebanen. Ute i terrenget ferdes jo også turgåere og andre ikke-jegere. «Hva vil de tenke om de møter på meg?». Dette burde alle jegere ha i bakhodet når de er der ute i skogen.

Etter en time traff jeg på en fotograf. Vi tok en bålkaffe og slo av en prat. Han kunne både fortelle og vise meg at det hadde passert flere rådyr der for akkurat en halvtime siden. «De går nedover der borte og opp den skråningen…» forklarte han. Her var det bare å markere på kartet! Den ettermiddagen gikk jeg tilbake til samme stedet og fant meg en god plass å ligge. Tiden gikk sakte, men plutselig var det bevegelse i det høye gresset og jeg kikket opp. Der så jeg rumpa til rådyret, ca 50m fra meg – i feil retning. Den var akkurat utenfor terrenget og dessuten var det heller ikke sikker bakgrunn. «Argh»! #Denfølelsen når noe er så nære. Jeg lå muse stille og ventet på at den skulle komme nærmere, men den visste bedre enn som så og forsvant til slutt ut av syne. Det ble pytt i panne og en kald en ved bålet den kvelden.

Søndag – ett år eldre. Jeg våknet til strålende sol, en time senere enn planlagt. Det er tross alt lov å sove lenger når man har bursdag. Igjen gikk jeg tilbake til samme område. Den dagen snek jeg meg rundt i store deler av terrenget. Forsøkte å tenkte på vær, vind, skyteretning og dyretråkk. Det er mye man skal tenke på når man går sånn, og etter en lang dag hadde jeg fått mye mosjon og frisk luft, men ingen rådyr. Allikevel var jeg strålende fornøyd med min bursdagstilværelse og hadde blitt mer kjent med terrenget.

Dessuten fikk jeg bursdagssang av gråbein den helgen – det er ikke alle forunt å sitte i teltet og høre ulven hyle.

Jeg var flere ganger på snikjakt i høst, og kommer til å forsøke på ny i år. Men, min mening når det gjelder nettopp rådyrjakten er at lagjakt er min definitive favoritt. TBC…

 

 

 

 

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén