Tag: liveterbestute

Et halvt års jakteventyr

Ja, du leste riktig! Fra og med august 2019 til og med februar 2020 er jeg nemlig på mitt livs største eventyr, til nå (sånn, med unntak av det å bli mor for 9 år siden så klart). Det neste halve året skal jeg jakte og fiske meg gjennom store deler av landet, og nyte friluftslivets glade dager både til fots og på ski. Mesteparten alene, men heldigvis får jeg også følge noen uker, av verdens beste jaktkompis, turvenn og datter – Kristine (9år). Og så må jeg ikke glemme min firbente turvenn Ronja (18mndr) da så klart, min første jakthund, en Basset fauve de bretagne.

FOTO: Siv Dolmen/Dine Penger.

Dette eventyret ønsker jeg å dele – og det vil jeg gjøre løpende i sosiale medier, men jeg har også investert et godt forskudd på arv i lyd og video (uendelig stor takk til deg mamma!), for å kunne dele et litt større bilde av det hele med dere i fremtiden. Det har seg nemlig slik, at min lidenskap for jakt, fiske og friluftsliv sitter ganske så dypt inni hjeret, og dette er langt mer enn «et friår» for å leve ut 30-årskrisa. Jeg har et større budskap på lager, som jeg nå ønsker å få frem – i håp om å inspirere, og forhåpentligvis hjelpe flere der ute til å se gleden og gevinsten av et aktivt friluftsliv.

La meg forklare nærmere;

Det hele startet for nærmere 36 år siden, da en bestemt og målbevisst frøken så lyset for første gang på Finnsnes, 2. oktober 1983. Jeg er ganske sikker på at spiren til denne drømmen kom til i mine første leveår på Setermoen, for allerede som 3-åring la jeg ut på mitt første eventyr, alene, på 3-hjulssykkel nedover E6 – på jakt etter is. Det var kanskje også allerede her jeg begynte å misslike det å «gå i kø» når jeg først skulle ut på eventyr, for det ble en sabla lang kø langs hovedvegen den dagen har jeg blitt fortalt…

Vel, denne ekspedisjonen ble til slutt avbrutt av mine foreldre (som var litt blekere enn normalt den dagen), men eventyrlysten vokste videre i meg, og det samme gjorde gleden over å VÆRE i naturen.

Videre gjennom oppveksten fortsatte jeg å oppsøke naturen. Mamma og pappa var flinke til å ta oss med ut på turer, både i telt og under åpen himmel og jeg kan knapt huske en sommer der fiskestangen ikke var en forlengelse av armen. Mine to eldre søstre var ikke like bitt av fiskebasillen men, jeg var pappas faste tur- og fiskevenn, og sammen reiste vi på fisketurer rundt omkring i landet, eller dorget rundt i Oslofjorden ved enhver anledning. Når pappa ikke var hjemme, satt jeg enten pal på brygga med stangen, eller tok GH´n med 9.9 hester´n ut for å fiske, og følelsen av å ha «skaffet maten selv» lærte jeg meg tidlig å like, men – noen jegere har jeg aldri hatt i familien… Ikke kjente jeg noen som drev med jakt heller, så da jeg for tre år siden bestemte meg for å ta jegerpøven var dette et valg jeg tok helt upåvirket fra omverdenen, rett og slett fordi jeg ønsket enda en dimmensjon til det friluftslivet jeg allerede er så glad i, og for å komme enda nærmere på naturen og kunne høste av overskuddet.

Foto: privat. Ett av mange gode minner fra oppveksten, på fisketur med pappa.

Foto: privat. Bukkejakt i Farsund. Kristine vet godt at maten ikke vokser i frysedisken.

ET VENDEPUNKT I LIVET!

For meg har jakta blitt et vendepunkt i livet. Det var nærmest som å «komme hjem», om man kan si det sånn – og jeg vil gjerne utdype dette litt, for at dere skal forstå hvorfor jeg føler så sterkt for nettopp jakt, fiske og friluftsliv som jeg gjør;

For, på et tidspunkt i livet overtok vi huset til mormor og bestefar på Snarøya i Bærum, og det var her jeg skulle vokse opp. For de som kjenner til uttrykket «Blærumsjente» så kan jeg vel si at jeg ikke helt passer den beskrivelsen. Naturen har alltid ligget nærmere mitt hjerte enn interesse for pene kjoler, musefletter, eller neglelakk og shopping. Jeg var hun som alltid var møkkete, klatret i trærne, lagde kruttlappbomber og lekte krig i skogen med gutta, gjerne iført en gammel gassmaske fra 2. vk som jeg tyvlånte fra pappas samleobjekter…eller jaktet på fugler med hjemmelaget pil og bue i Mortenskogen rett ved huset.

Foto: privat. Aldri vært redd for å bli møkkete…

Åh, ja – jeg kan jo legge til at jeg er oberstdatter (stolt en som sådan), og mer enn gjerne var med å skyte på bane, eller på blink i skogen med pappa når anledningen bød seg.

Foto: privat. Jeg sa aldri nei til å være med på skytebanen med pappa.

 

Kort sagt; følte jeg meg vel aldri helt «hjemme» i miljøet der jeg vokste opp og ganske så ofte kunne jeg føle meg både litt annerledes, og ensom. Og det er her poenget bak denne lange introduksjonen ligger:

Etter jeg startet med jakt, fant jeg raskt en tilhørighet. Jeg har de siste tre årene fått flere nye (gode) venner og bekjentskaper enn tilsammen resten av livet. Miljøet jeg har møtt er spekket med fantastiske, rause og imøtekommende mennesker, som alle snakker «samme språk» som meg. JEG ELSKER DET!

Gjennom jakt er det lett å bygge vennskap. Hvorfor? Det har jeg reflektert mye over det siste året, og jeg vil forklare det slik jeg opplever det:

Når man er på jakt deler man øyeblikk og opplevelser sammen, ute i naturen. Man er tilstede, ikke på nett – men rundt bålet, i skogen, eller man hjelper hverandre med vomming, partering, rydding av poster osv. Man er et team, og man samarbeider, skaper tillitt til hverandre – og mestringsfølelse, som jo er noe vi alle har godt av å kjenne på. Man jobber for et felles mål og samtidig gleder alle seg over å se at andre lykkes. Vi heier på hverandre, og uavhengig av om man er på individuell jakt, eller lagjakt – så vil en jeger alltid dele sine opplevelser og erfaringer fra dagen, og på den måten er det lett å prate sammen. Vi bygger raskt historier, vi lytter til hverandre – og for meg er dette den ultimate oppskriften på vennskap.

Foto: privat. Fra villsvinjakta i Sverige.

Dette gjelder jo selvsagt ikke bare jakt, men for alle deler av friluftslivet, og for enhver idrett eller hobby der man måtte finne at sitt hjerte ligger nærmest, men det jeg personlig synes er spesielt fint med jakta er at jeg kan komme som akkurat den jeg er…og det er godt nok. For meg dreier det seg ikke om å være best, gå lengst, være sterkest eller mest mulig ekstrem, men om å VÆRE DER JEG ER, og DET er lett når man er ute i naturen og har tid til å nyte alle de flotte inntrykkene den har å by på, sammen – og alene.

Foto: privat. Fra elgjakta i Hedmark 2017. God stemning rundt kaffebålet.

Så, når jeg nå legger ut på tur er det ikke med mål om å være ekstrem eller oppnå store bragder som jeg kan skryte av i ettertid, men heller om å finne lykken og roen, om jeg kan si det sånn. Naturen er, og har alltid vært det stedet der jeg føler meg hjemme, akseptert og LYKKELIG – og den lykken er noe jeg unner alle å oppleve 🙂

Veien blir til mens man går seg vill…

Hvor går ferden?

Etter 10 dager på bukkejakt i Farsund sammen med min datter går nå ferden videre til reinsjakt på Snøhetta. Her blir jeg værende i 4 uker for å oppleve jakt, fiske og naturen i Dovrefjell, før jeg siden reiser nordover for elg- og rypeakt i Finnmark i to uker, også med min datter. Så, går veien sørover…og akkurat hvor, er det vær, vind og tilfeldighetene som bestemmer.

«Veien blir til mens jeg går meg vill» bruker jeg å si, men – om du bor i nærheten av Setermoen er det nok ikke usansynlig at du på et tidspunkt vil få øye på en 36år ung jente, på jakt etter nye eventyr…og kanskje en is på veien 😉

Jeg vil si som Tonje Blomseth sier så fint: FØLG DRØMMEN, IKKE STRØMMEN!

Har man en drøm, så ikke vent til det er for sent. La meg være ærlig: slike eventyr vil aldri passe inn i et A4 liv – man må helt enkelt «make it happen». Personlig har jeg tatt et halvt års permisjon fra jobb, leid ut leiligheten og avskilter bilen et halvår for å kutte kostnadene. Jeg har aldri vært lengre borte fra min datter enn 12 dager, og gruer meg som rakkern til savnet, men heldigvis får hun vært med meg på deler av eventyret. Heldigvis har jeg en fantastisk eksmann, som er verdens beste pappa for henne – og jeg vet han tar godt vare på henne mens jeg er borte. Jeg har også verdens beste kjæreste, og tre bonusjenter som jeg også kommer til å savne masse, i tillegg til resten av familien. Jeg er uendelig takknemlig for all hjelp jeg har fått og får av alle de rundt meg – som er med på å gjøre dette mulig.

Med meg på turen har jeg også fått fantastiske sponsorer;
Norges jeger- og fiskerforbund, Norges fjellstyresamband og iNatur, som alle er med på å gjøre dette gjenomførbart. Takk for at dere vil være med meg på turen!

Jeg har også noen utstyrsleverandører, og disse vil jeg presentere litt senere.

FØLG GJERNE TUREN PÅ INSTAGRAM OG FACEBOOK DET NESTE HALVÅRET.
SKITT JAKT – SKITT FISKE OG GOD TUR TIL DERE ALLE!

Startskudd i Hedmark

Skogens konge turer gjennom landskapet med sitt majestetiske gevir og tunge kilo. Alle er i posisjon og venter spent – JAKTSTART!

Jeg befinner meg i Hedmarks dype skoger, på vei til min første elgjakt. Der venter den mest imøtekommende og gjestmilde gjengen jeg har truffet på lenge. Gamle rykter om at elgjakt er forbundet med gubbekultur kan gå og legge seg! Når jeg ankommer blir jeg møtt av Ranghild Ensrud som viser meg rundt på hytta, før jeg hilser på resten av laget og blir invitert inn til middag. I kveld serveres varmrøkt laks, selvfisket av Rolf – naturligvis. Nam! Her skal jeg gjeste i to dager og lære mer om hva som kreves for å kunne jakte på Norges største pattedyr – elgen.

God stemning ved kaffebålet.

Morningen gryr på Jugerud og over vannet ligger morgendisen lett. Frokostbordet er dekket og kaffekjelen klar. Det samme er laget: Thorbjørn, Ragnhild, Johnny, Rune, Rune K., Marianne, Per Erik, Øivind og Rolf – har jaktet sammen i mange år og her er tradisjoner, gode historier og latter i hvert et hjørne. Det er umulig å ikke bli smittet av den herlige steminingen. Jaktleder Thorbjørn Lysfoss kjører briefing før vi drar avgårde. På veien får jeg tips og råd som kan komme godt med ved skuddsjangs. «Lytt til erfarne jegere» sier jeg bare. Vi parkerer og lukker dører så stille som vi kan. Hysj!

Nå lister vi oss gjennom skog og myr og etter en stund er postrekken klar. Hundeførerne begynner gå, med bandhund pga. ulv i området. Jeg lytter spent til stillheten og jaktradioen. Solen skinner, alle sanser er skjerpet og utsikten er upåklagelig. Så lenge man har varme klær og tålmodighet er postjakt balsam for sjelen. Det knaker i skogen og jeg stirrer ut mot andre siden av myra…hva var det?

På vei til post. (Foto: privat)

 

Plutselig jomer startskuddet!

Pulsen gjør et hopp og adrenalinet pumper. Så blir det helt stille, før det lyder beskjedent over jaktradioen: «Ja, da har storoksen falt…». Dermed blir Rune (Kvarnstøm) først ut med fall denne uken, på posten rett ovenfor meg. Vi blir sittende noen minutter til og avvente ku og kalv som skal ha løpt videre, men når skogen stilner igjen avslutter vi alle og finner veien til Rune´s post. Den er enorm der den ligger. Vakker! Nå starter jobben for alvor. Det skal vommes, før elgen kan transporteres ut med «jernhest» (elgtrekker), deretter skal den fraktes til slakteri for partering og modning. Et så stort dyr krever sitt. Dette er skikkelig lagarbeid og alle bidrar med like stor iver. Opplevelsen av å få følge råvarene til bords er en helt spesiell følelse som vanskelig kan beskrives med ord. Det er vi alle enige i.

Rune og en skikkelig tøff, stolt Bajas (Foto: Stine Hagtvedt)

Dagens okse ble felt av Rune Kvarnstøm. Øivind hjeleper til med utvomming. (Foto: Stine Hagtvedt)

Jaktleder Thorbjørn Lysfoss trekker elgen gjennom myr og skog. Jernhest må til når man skal frakte nærmere 300kg ut. (Foto: Stine Hagtvedt)

 

Dagen er på hell og tilbake på Jugerud står jeg på kjøkkenet og skyller av elghjertet som jeg har vært så heldig å få. Dette skal jeg lage viltgryte på senere i uken. Stemningen er på topp og ved middagsbordet sitter jeg full av takknemmelighet for alt jeg har fått oppleve denne dagen.

Elgjakt er ikke bare for de «gamle». Har du et ønske om å jakte elg, må du først og fremst søke – og det er ikke like tunggrudd som jeg først hadde inntrykk av. Det man derimot bør være klar over er hvor mye arbeid som ligger bak denne jakten, særlig etter man har felt en stor okse. Her kreves litt redskaper og selvsagt godkjent ettersøkshund. En voksen elgokse kan veie over 300kg – det krever også sin plass. Ikke så rart at dette er forbundet med årlig tradisjon som gjerne går i arv. Et elglag er liksom en stor familie som en gang i året samles like mye for det sosiale, som for jakta. Ut av det hele kommer fantastiske råvarer som de alle vet å utnytte godt.

Kort oppsummert: Elgjakt er like tilgjengelig for alle, men det krever litt mer planlegging og er for den tolmodige jegeren. Prisen er heller ikke spesielt avskrekkende, så alt i alt – tommel opp!

Grovpartering på gang. Her gjelder det å være varsom for å ikke ødelegge filetene. (Foto: Stine Hagtvedt)

Grovpartering i full gang. Flere lag har hatt en vellykket jaktstart denne dagen. (Foto: Stine Hagtvedt)

Et så stort dyr krever plass. Alle bidrar med å flå og partere. (Foto: Stine Hagtvedt)

Det er flere lag som har hatt jakthellet med seg. (Foto: Stine Hagtvedt)

 

En stor takk til hele laget som tok så godt imot meg. Dagen etter ble noen stille timer på post for meg, før jeg avsluttet turen ved kaffebålet. Dere har virkelig vist meg sann jaktglede og jeg håper å få komme på besøk igjen ved en senere anledning.

SKITT JAKT JUGERUD!

DYR!

I skrivende stund sitter jeg foran vedovnen på fjellet og kikker på et enormt gevir. Vannet koker og i den store kjelen ligger skallen. Den skal renses og klargjøres. Mitt første hjortevilt ble altså en skikkelig storbukk. Et DYR!

For det var «dyr» de het fra gammelt av, villreinen, som kom hit for over 12000 år siden og som førte jegerne til det som senere ble Norge. Villreinjakt har en lang historie her i landet og med sin intense spenning, smidighet og blodslit har denne jakten gitt meg opplevelser som jeg aldri vil glemme.

Dag 1

Solen står opp. Varme klær, niste og fjellduken er med. Vi setter oss på post, tar frem kikkertene og saumfarer landskapet for rein, men alt vi ser er stein. «Har de rørt seg siden sist mon tro?»

Solen går ned uten fall denne dagen, men håpet kribler fortsatt i magen.

Dag 2 – JAKT!

Tilbake på post er landskapet atter tomt og tolmodigheten blir satt på prøve. Vi beveger oss ut terrenget mot ettermiddagen. Med falkeblikk og kikkert undersøker vi hver krik og krok. Plutselig – der står de!

Tre bukker har søkt vind på en topp, bare 2km fra oss. I kikkerten troner gevirene majestetisk i silhuett og vi begynner å smyge oss gjennom landskapet, styrt av vind og terreng.

30 meter – vi ligger i skjul bak en stein uten skuddsjangs i det de plutselig setter fart og går rett mot oss. Pulsen min raser der vi ligger og jeg tør knapt å blunke. Nærmeste bukk står nå bare 3 meter unna og pruster. Av alle naturopplevelser jeg har hatt, er dette den mest intense. Jeg føler meg helt enkelt priviligert som får oppleve noe så mektig.

Plutselig er det noe som støkker dem og de bykser noen meter bakover, men heldigvis roer de seg kjapt og tasser videre i terrenget. Nå gjelder det!

60 meter – Bakgrunnen er sikker og jeg har godt anlegg på en stein. Alle sanser er skjerpet og jeg venter på fritt dyr. En – to – tre: SKUDDET GÅR, rett der det skal. Vi holder oss rolig og avventer. Han er stor og får et oppfølgingsskudd før han FALLER.

#DENFØLELSEN av å ha felt mitt første hjortevilt var intens. Jeg kjente en enorm respekt og takknemlighet der jeg lå. Nå smilte jeg fra øre til øre og greide ikke holde igjen lykketårene. Det var helt nye følelser som dukket opp i meg, men disse kan faktisk ikke beskrives med ord – de må oppleves!

Geviret var enormt og den ene siden klart større enn den andre. Han hadde nok gått med en skade over flere år, for han gikk med hodet skikkelig på skakke. Antakelig hadde han skadet seg i kamp med en annen bukk for lenge siden.


Utvomming, flåing og grovpartering
– alt dette stod nå for tur ute i felt. Klokken rakk å bli 21:30 før vi kom oss avgårdre med to tunge sekker og et monstergevir. Vi gikk sakte, skritt for skritt og det ble etter hvert bekmørkt. Etter 3,5 timer var vi nede og begynte pakke inn i bilen, deretter bar det til Jakt og Fiskesenteret hvor vi veide og hang opp kjøttet. Da jeg endelig krøp under dynen var klokken blitt 03:00 og jeg sovnet på et blunk.

Børsa, en gammel Mauser 308 win – har jeg fått av min svigerfar. Han har vært ivrig reinsjeger på Hardangervidda i mange, mange år – så at mitt første hjortevilt med denne ble en skikkelig storbukk, det føltes faktisk litt spesielt.

VILLREINJAKT er definitivt noe for meg. Det er en krevende, intenst og HELT RÅTT! 

En stor takk til Eivind Lurås og Jakt & Fiskesenteret for finfin veiledning og masse ny lærdom. Med dette går startskuddet for mitt prosjekt «Jakten på Norge». Med meg på deler av prosjektet har jeg Norges Jeger- og Fiskerforbund. Artiklene mine skal således merkes som annonse / reklame.

«DET HAR JEG ALDRI GJORT, SÅ DET KAN JEG HELT SIKKERT!»

Dagen etter ble halve hjertet stekt til forrett, mens resten blir speket. Tungen ble kokt og jeg tror vel min datter er alene i klassen om å ha reinsdyrtunge på matpakken denne uken. NAM! Nå skal kjøttet modnes, før jeg kan finpartere det og følge det helt til bords

Skallen kokes i vognskjulet til svigers før den kan plukkes ren.

SKITT JAKT!

Foto og video: Stine Hagtvedt

#FISKESOMMER

Du vet, når fiskestangen står som en bue i fult spenn og det rykker og napper i snøret. De små fingrene dine tviholder så knokene blir hvite og du sveiver for harde livet. Forventningene er skyhøye! Den glitrer i det den nærmer seg overflaten og varsomt får du endelig trukken den helt i land. Nå er den sleip, rar og fin og det aller beste – den er din!

Min datter fikk sin første fisk, en markell, da hun var 2 1/2 år gammel. #DENFØLELSEN vil hun aldri glemme!


#DENFØLELSEN av å ha fått din aller første fisk, kan ikke beskrives. Den må oppleves!

FISKESOMMER

I helgen var min datter og jeg på FISKESOMMER i Sandvikselven. Der fikk hun øve seg på kasteteknikk med dyktige sportsfiskere fra Bærum Jeger og Fiskeforening. Engasjerte instruktører med godt humør og masse kunnskap stod klare til å lære bort litt, og enda mer – om små og store fiskegleder til alle som møtte opp. Her fikk vi også innføring i teknikk på fluefiske med sportsfisker Roar Thoresen. Dette var kjempegøy!


«Fiskesommer» arrangeres nå for 14. året på rad av NJFF og er  et arrangement der a
lle barnefamilier kan delta, uansett hvor i landet man befinner seg. Lokallagene arrangerer dette i sine nærområder og det er helt gratis å være med. De stiller med stenger, sluker, mat og drikke – så alt man må gjøre er rett og slett å møte opp. Her er det ingen konkurranse eller krav til erfaring, bare hygge.

Godt oppmøte av flinke, tolmodige instruktører fra Bærum jeger- og fiskeforening.

Hva er det som er så spesielt med fiske?

FISKE er for meg noen av de fineste barndomsminnene jeg har. Om sommeren kunne jeg stå time etter time med fiskestangen å nyte roen og den samtidige spenningen. Det handlet kun om å «være der man var», alene, med venner, eller sammen med pappa. FISKE er på en måte tid som står stille i en ellers hektisk hverdag. Man har tid til å prate, tid til å lytte og tid til å være stille – SAMMEN.

Jeg vil beskrive fiske med ett ord for barn: KINDEREGG!

Slagordet "tre ting på en gang" stemmer nemlig så godt med hvordan jeg opplevde dette selv:

1: spenning (overaskelse - man vet aldri hva som biter på kroken)
2: utfordring (teknikk)
3: god mat

Så,- om du ønsker å lære mer om en aktivitet der både du og barna dine får «tre ting på en gang», haugevis av kvalitetstid sammen og gode minner for livet, da bør du definitivt hive deg med på FISKESOMMER der du bor.

Min datter har etter hvert fått god dreis på kasteteknikk med sluk. Dypt konsentrert og veldig spent…

HVOR FINNER DU DET?
Det arrangeres over hele landet og lokallagene annonserer datoer både i sosiale medier, på nettsidene sine og i lokalaviser. Du kan enkelt søke det opp ved å google «fiskesommer» og stedsnavn der du bor, eller du kan ringe til den lokale jeger- og fiskeforeningen. Finner du det fortsatt ikke? Skriv en kommentar med hvor du holder til her, så skal jeg gjerne hjelpe deg videre.

Mamma (undertegnede) kan brukes som instruktør, bærehjelp, klatrestativ og til å løsne kroker i elven…

 

BLI MED PÅ #FISKESOMMER og inspirer flere til å oppleve #DENFØLELSEN.

 

Til slutt, et lite eventyr fra virkeligheten:
En gang «for veldig lenge siden» var jeg 7 år og fikk en skikkelig stor torsk midt i Oslofjorden. Den var 10kg og enorm! Pappa sitt stolte smil kunne strekkes rundt hele jordkloden og den kvelden gikk vi «visningsrunde» hos naboene – pappa, torsken og jeg.

GOD SOMMER OG SKITT FISKE!

På tur over Finnmarksvidda

Turen som Forbes reiseguide har kåret til en av verdens fem flotteste skiturer går fra Alta (Stilla) til Karasjok (Ássebákti) og er omtrent 90km.

Dag 1:
Det er torsdag og klokken har rukket å bli halv fire i det vi spenner på oss ski og pulk. Total vekt på pulken endte på ca 55kg for to pers fra start (1 pulk). Teltet settes opp ved skumring et stykke etter Jotka og jeg fyrer opp den nye primusen min (kjøpt meg OmniFuel II – super fornøyd :). Kveldens middag er REAL Viltgryte, min favoritt.

Før jeg kryper ned i posen – sitter jeg ute på pulken en stund og ser på nordlyset som leker seg på himmelen. Jeg vet ikke hvordan man kan beskrive sånne stunder godt nok med ord, men EPISK var det ihvertfall.

Første teltnatt like ved Jotka. Jeg har ikke egnet objektiv, men fikk nå foreviget et lite glimt av stunden der ute på pulken.

Reinsdyr på beite traff vi også.

Dag 2:
Vi setter kursen mot Mollisjok og krysser Iešjávri som er Finnmarks største innsjø. Solen skinner og temperaturen stiger. Det snødekte landskapet finner frem den stille siden av meg og jeg merker plutselig at jeg er kald på tennene,- helt enkelt fordi jeg går og gliser fra øre til øre. Jeg er lykkelig 🙂 Etter en pause på Mollisjok fjellstue går vi et lite stykke videre før vi setter opp teltet. Når vi våkner dagen etter hører vi lyden av klukkende ryper bak oss, mens solen skinner på himmelen….

Dag 3:
Dagen starter med frokost og kaffe i solgropen. Jeg har aldri hatt behov for å stresse avgårde grytidlig om morningen. Om man ikke tar seg tid til å stoppe opp og nyte turen kan man like greit dra på treningsstudio spør du meg. «Man må være der man er» sier datteren min alltid. Kloke ord!

Denne delen av turen går over Hundevidda der det vist nok alltid er dårlig vær…vi så for det meste sol sol og strålende sol. Den vakreste delen av turen definitivt!

DryTech havregrøt, litt spekemat og kaffe i solgropen 🙂

Blå himmel, sol og vakkert snødekt landskap.

De siste 10km ned mot Ravnastua er lange og nye støvler har gitt skikkelige gnagsår. Vi tar inn på en av hyttene der og får tørket litt klær og plastret ankler. Den kvelden var nordlyset tilbake…

Dag 4:
Går til Ássebákti. Sokker og sko henger nå godt fast i betente gnagsår så vi får snørekjøre og sitte på med scooter de siste km. Finnmarkinger er alltid like blide og hjelpsomme 🙂 Vi tar taxi til Karasjok sentrum og buss til Alta på kvelden.

FINNMARKSVIDDA er fult oppnåelig for alle å gå. Det er ganske så flatt terreng og dersom man ikke ønsker teltliv og pulk kan man pakke lett og gå fra hytte til hytte. Bare det å oppleve nordlyset midt på vidda er verdt turen. Jeg skal definitivt tilbake og planen er å gå den gamle postruta på sommerstid med min datter, men jeg kommer definitivt tilbake med ski på beina også.

JEG ELSKER FINNMARKSVIDDA – ferdig snakka!

 

 

 

Barn og fiskelykke

Torsken er trukket og ligger der på tallerkenen. Fra barnemunn klinger de berømte ordene «Jeg hater fisk!» og man innser at slaget snart er tapt om man skal bevare middagsfreden, men man prøver en siste gang. «Du må smake» sier far,- og rekker skjeen mot minsten. Nøyaktig fem sekunder senere har mor en spiseskje med trukket torsk most sammen med saus og poteter midt i panna. Slaget er avgjort. Frem med brødskiven!

Man kan selvsagt ikke tvinge barn til å like noe, det vet jeg som mor, men jeg har stor tro på at dersom man tar med barna ut på fisketur og legger til rette for enkle og gode opplevelser så vil de se annerledes på fiskemiddagene etter hvert. Dessuten er det å ta med barn på fisketur en lett tilgjengelig og fin aktivitet som byr på flotte naturopplevelser og minner for livet.

Min datter fikk sin første makrell da hun var 3år. Det var stor stas og den ble selvsagt stekt og spist etterpå.

La de fiske – la de sveive – la de miste og kanskje viktigst av alt, la de filitere og være med å lage middag av egen fangst. De fleste barn er langt mere villig til å prøve, og til og med like mat de har vært med å lage selv.


Selv vokste jeg opp som pappa´s faste fiskevenn
og har gjennom oppveksten pådratt meg evnen til å stå time etter time, uansett vær og vind, med fiskestangen i hånden og bare være. Etter en slik økt kan jeg også risikere å være totalt blottet for stress og engstelser. Disse symptomene startet allerede ved 6-års alderen, så vær på vakt…

Dette kan nemlig være tegn på at ditt barn opplever ren fiskelykke.

 

PRAKTISK:

Man får kjøpt rimelige barnestenger på alle sportsbutikker. Ikke bruk tusenlapper på utstyr. Gjør det enkelt. En passelig teleskopstang er også lett å ta med seg. Ta med saft, kjeks og masse godt humør. Biter ikke fisken er det nok av andre ting å utforske i naturen. Trenger du inspirasjon og tips til hva du kan finne på der ute? Da vil jeg anbefale UTEBOKA (Espen Farstad og Dag Heyerdahl Larsen). Der finner du også tips om fiske med barn. En super bok for store og små.

Du kan kjøpe den her: UTEBOKA


Pssst! Visste du forresten at det er lovfestet at barn og unge under 16 år har rett til gratis fiskekort for fiske etter innlandsfisk i perioden fra 1. januar til 20. august? 

Les mer om dette her: Miljødirektoratet - Fritidsfiske

 

SKITT FISKE!

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén