Tag: eventyrer

Et halvt års jakteventyr

Ja, du leste riktig! Fra og med august 2019 til og med februar 2020 er jeg nemlig på mitt livs største eventyr, til nå (sånn, med unntak av det å bli mor for 9 år siden så klart). Det neste halve året skal jeg jakte og fiske meg gjennom store deler av landet, og nyte friluftslivets glade dager både til fots og på ski. Mesteparten alene, men heldigvis får jeg også følge noen uker, av verdens beste jaktkompis, turvenn og datter – Kristine (9år). Og så må jeg ikke glemme min firbente turvenn Ronja (18mndr) da så klart, min første jakthund, en Basset fauve de bretagne.

FOTO: Siv Dolmen/Dine Penger.

Dette eventyret ønsker jeg å dele – og det vil jeg gjøre løpende i sosiale medier, men jeg har også investert et godt forskudd på arv i lyd og video (uendelig stor takk til deg mamma!), for å kunne dele et litt større bilde av det hele med dere i fremtiden. Det har seg nemlig slik, at min lidenskap for jakt, fiske og friluftsliv sitter ganske så dypt inni hjeret, og dette er langt mer enn «et friår» for å leve ut 30-årskrisa. Jeg har et større budskap på lager, som jeg nå ønsker å få frem – i håp om å inspirere, og forhåpentligvis hjelpe flere der ute til å se gleden og gevinsten av et aktivt friluftsliv.

La meg forklare nærmere;

Det hele startet for nærmere 36 år siden, da en bestemt og målbevisst frøken så lyset for første gang på Finnsnes, 2. oktober 1983. Jeg er ganske sikker på at spiren til denne drømmen kom til i mine første leveår på Setermoen, for allerede som 3-åring la jeg ut på mitt første eventyr, alene, på 3-hjulssykkel nedover E6 – på jakt etter is. Det var kanskje også allerede her jeg begynte å misslike det å «gå i kø» når jeg først skulle ut på eventyr, for det ble en sabla lang kø langs hovedvegen den dagen har jeg blitt fortalt…

Vel, denne ekspedisjonen ble til slutt avbrutt av mine foreldre (som var litt blekere enn normalt den dagen), men eventyrlysten vokste videre i meg, og det samme gjorde gleden over å VÆRE i naturen.

Videre gjennom oppveksten fortsatte jeg å oppsøke naturen. Mamma og pappa var flinke til å ta oss med ut på turer, både i telt og under åpen himmel og jeg kan knapt huske en sommer der fiskestangen ikke var en forlengelse av armen. Mine to eldre søstre var ikke like bitt av fiskebasillen men, jeg var pappas faste tur- og fiskevenn, og sammen reiste vi på fisketurer rundt omkring i landet, eller dorget rundt i Oslofjorden ved enhver anledning. Når pappa ikke var hjemme, satt jeg enten pal på brygga med stangen, eller tok GH´n med 9.9 hester´n ut for å fiske, og følelsen av å ha «skaffet maten selv» lærte jeg meg tidlig å like, men – noen jegere har jeg aldri hatt i familien… Ikke kjente jeg noen som drev med jakt heller, så da jeg for tre år siden bestemte meg for å ta jegerpøven var dette et valg jeg tok helt upåvirket fra omverdenen, rett og slett fordi jeg ønsket enda en dimmensjon til det friluftslivet jeg allerede er så glad i, og for å komme enda nærmere på naturen og kunne høste av overskuddet.

Foto: privat. Ett av mange gode minner fra oppveksten, på fisketur med pappa.

Foto: privat. Bukkejakt i Farsund. Kristine vet godt at maten ikke vokser i frysedisken.

ET VENDEPUNKT I LIVET!

For meg har jakta blitt et vendepunkt i livet. Det var nærmest som å «komme hjem», om man kan si det sånn – og jeg vil gjerne utdype dette litt, for at dere skal forstå hvorfor jeg føler så sterkt for nettopp jakt, fiske og friluftsliv som jeg gjør;

For, på et tidspunkt i livet overtok vi huset til mormor og bestefar på Snarøya i Bærum, og det var her jeg skulle vokse opp. For de som kjenner til uttrykket «Blærumsjente» så kan jeg vel si at jeg ikke helt passer den beskrivelsen. Naturen har alltid ligget nærmere mitt hjerte enn interesse for pene kjoler, musefletter, eller neglelakk og shopping. Jeg var hun som alltid var møkkete, klatret i trærne, lagde kruttlappbomber og lekte krig i skogen med gutta, gjerne iført en gammel gassmaske fra 2. vk som jeg tyvlånte fra pappas samleobjekter…eller jaktet på fugler med hjemmelaget pil og bue i Mortenskogen rett ved huset.

Foto: privat. Aldri vært redd for å bli møkkete…

Åh, ja – jeg kan jo legge til at jeg er oberstdatter (stolt en som sådan), og mer enn gjerne var med å skyte på bane, eller på blink i skogen med pappa når anledningen bød seg.

Foto: privat. Jeg sa aldri nei til å være med på skytebanen med pappa.

 

Kort sagt; følte jeg meg vel aldri helt «hjemme» i miljøet der jeg vokste opp og ganske så ofte kunne jeg føle meg både litt annerledes, og ensom. Og det er her poenget bak denne lange introduksjonen ligger:

Etter jeg startet med jakt, fant jeg raskt en tilhørighet. Jeg har de siste tre årene fått flere nye (gode) venner og bekjentskaper enn tilsammen resten av livet. Miljøet jeg har møtt er spekket med fantastiske, rause og imøtekommende mennesker, som alle snakker «samme språk» som meg. JEG ELSKER DET!

Gjennom jakt er det lett å bygge vennskap. Hvorfor? Det har jeg reflektert mye over det siste året, og jeg vil forklare det slik jeg opplever det:

Når man er på jakt deler man øyeblikk og opplevelser sammen, ute i naturen. Man er tilstede, ikke på nett – men rundt bålet, i skogen, eller man hjelper hverandre med vomming, partering, rydding av poster osv. Man er et team, og man samarbeider, skaper tillitt til hverandre – og mestringsfølelse, som jo er noe vi alle har godt av å kjenne på. Man jobber for et felles mål og samtidig gleder alle seg over å se at andre lykkes. Vi heier på hverandre, og uavhengig av om man er på individuell jakt, eller lagjakt – så vil en jeger alltid dele sine opplevelser og erfaringer fra dagen, og på den måten er det lett å prate sammen. Vi bygger raskt historier, vi lytter til hverandre – og for meg er dette den ultimate oppskriften på vennskap.

Foto: privat. Fra villsvinjakta i Sverige.

Dette gjelder jo selvsagt ikke bare jakt, men for alle deler av friluftslivet, og for enhver idrett eller hobby der man måtte finne at sitt hjerte ligger nærmest, men det jeg personlig synes er spesielt fint med jakta er at jeg kan komme som akkurat den jeg er…og det er godt nok. For meg dreier det seg ikke om å være best, gå lengst, være sterkest eller mest mulig ekstrem, men om å VÆRE DER JEG ER, og DET er lett når man er ute i naturen og har tid til å nyte alle de flotte inntrykkene den har å by på, sammen – og alene.

Foto: privat. Fra elgjakta i Hedmark 2017. God stemning rundt kaffebålet.

Så, når jeg nå legger ut på tur er det ikke med mål om å være ekstrem eller oppnå store bragder som jeg kan skryte av i ettertid, men heller om å finne lykken og roen, om jeg kan si det sånn. Naturen er, og har alltid vært det stedet der jeg føler meg hjemme, akseptert og LYKKELIG – og den lykken er noe jeg unner alle å oppleve 🙂

Veien blir til mens man går seg vill…

Hvor går ferden?

Etter 10 dager på bukkejakt i Farsund sammen med min datter går nå ferden videre til reinsjakt på Snøhetta. Her blir jeg værende i 4 uker for å oppleve jakt, fiske og naturen i Dovrefjell, før jeg siden reiser nordover for elg- og rypeakt i Finnmark i to uker, også med min datter. Så, går veien sørover…og akkurat hvor, er det vær, vind og tilfeldighetene som bestemmer.

«Veien blir til mens jeg går meg vill» bruker jeg å si, men – om du bor i nærheten av Setermoen er det nok ikke usansynlig at du på et tidspunkt vil få øye på en 36år ung jente, på jakt etter nye eventyr…og kanskje en is på veien 😉

Jeg vil si som Tonje Blomseth sier så fint: FØLG DRØMMEN, IKKE STRØMMEN!

Har man en drøm, så ikke vent til det er for sent. La meg være ærlig: slike eventyr vil aldri passe inn i et A4 liv – man må helt enkelt «make it happen». Personlig har jeg tatt et halvt års permisjon fra jobb, leid ut leiligheten og avskilter bilen et halvår for å kutte kostnadene. Jeg har aldri vært lengre borte fra min datter enn 12 dager, og gruer meg som rakkern til savnet, men heldigvis får hun vært med meg på deler av eventyret. Heldigvis har jeg en fantastisk eksmann, som er verdens beste pappa for henne – og jeg vet han tar godt vare på henne mens jeg er borte. Jeg har også verdens beste kjæreste, og tre bonusjenter som jeg også kommer til å savne masse, i tillegg til resten av familien. Jeg er uendelig takknemlig for all hjelp jeg har fått og får av alle de rundt meg – som er med på å gjøre dette mulig.

Med meg på turen har jeg også fått fantastiske sponsorer;
Norges jeger- og fiskerforbund, Norges fjellstyresamband og iNatur, som alle er med på å gjøre dette gjenomførbart. Takk for at dere vil være med meg på turen!

Jeg har også noen utstyrsleverandører, og disse vil jeg presentere litt senere.

FØLG GJERNE TUREN PÅ INSTAGRAM OG FACEBOOK DET NESTE HALVÅRET.
SKITT JAKT – SKITT FISKE OG GOD TUR TIL DERE ALLE!

Orrfuglleik under stjernehimmel

En natt, en gapahuk, stjerneklar himmel og våryr storfugl. Nærmere bestemt orrhaner og orrhøner som gjør seg klare for vårens intense kamp om å få parret seg. Spillplassen ligger der, klar for majestetiske orrhaner med utspilt stjert, «boble – tjoooch lyder» og orrhønenes intense kakling.

Klokken 0314 høres tunge vingeslag og spillet kan begynne…

Til å begynne med er det for mørkt til å kunne se. Med kun mobil som videopptaker og fokus på å ligge stille er det vanskelig å fange det som utspiller seg der på myra på film, men lyden forteller at det yrer av liv allerede.

Flere fugl lander rett ved siden av gapahuken og når klokken nærmer seg 0530 har jeg sett minst 30 orrhaner der på myra som blåser seg opp og ypper seg mot hverandre i tur og orden for å imponere damene.

Dette er helt enkelt en magisk opplevelse som jeg anbefaler alle å få med seg minst en gang i livet.

LIVET ER BEST UTE!

Skru opp lyden og snurr film!

 

 

Bare det å sove under stjernehimmelen er i seg selv rekreasjon. Foto: Stine H. Viddal

«Den følelsen» – av å våkne med solen i ansiktet og fuglene som kvitrer 🙂

Luksushotell for anledningen.

 

HVORFOR SITTE INNE NÅR ALT HÅP ER UTE 😉

På tur over Finnmarksvidda

Turen som Forbes reiseguide har kåret til en av verdens fem flotteste skiturer går fra Alta (Stilla) til Karasjok (Ássebákti) og er omtrent 90km.

Dag 1:
Det er torsdag og klokken har rukket å bli halv fire i det vi spenner på oss ski og pulk. Total vekt på pulken endte på ca 55kg for to pers fra start (1 pulk). Teltet settes opp ved skumring et stykke etter Jotka og jeg fyrer opp den nye primusen min (kjøpt meg OmniFuel II – super fornøyd :). Kveldens middag er REAL Viltgryte, min favoritt.

Før jeg kryper ned i posen – sitter jeg ute på pulken en stund og ser på nordlyset som leker seg på himmelen. Jeg vet ikke hvordan man kan beskrive sånne stunder godt nok med ord, men EPISK var det ihvertfall.

Første teltnatt like ved Jotka. Jeg har ikke egnet objektiv, men fikk nå foreviget et lite glimt av stunden der ute på pulken.

Reinsdyr på beite traff vi også.

Dag 2:
Vi setter kursen mot Mollisjok og krysser Iešjávri som er Finnmarks største innsjø. Solen skinner og temperaturen stiger. Det snødekte landskapet finner frem den stille siden av meg og jeg merker plutselig at jeg er kald på tennene,- helt enkelt fordi jeg går og gliser fra øre til øre. Jeg er lykkelig 🙂 Etter en pause på Mollisjok fjellstue går vi et lite stykke videre før vi setter opp teltet. Når vi våkner dagen etter hører vi lyden av klukkende ryper bak oss, mens solen skinner på himmelen….

Dag 3:
Dagen starter med frokost og kaffe i solgropen. Jeg har aldri hatt behov for å stresse avgårde grytidlig om morningen. Om man ikke tar seg tid til å stoppe opp og nyte turen kan man like greit dra på treningsstudio spør du meg. «Man må være der man er» sier datteren min alltid. Kloke ord!

Denne delen av turen går over Hundevidda der det vist nok alltid er dårlig vær…vi så for det meste sol sol og strålende sol. Den vakreste delen av turen definitivt!

DryTech havregrøt, litt spekemat og kaffe i solgropen 🙂

Blå himmel, sol og vakkert snødekt landskap.

De siste 10km ned mot Ravnastua er lange og nye støvler har gitt skikkelige gnagsår. Vi tar inn på en av hyttene der og får tørket litt klær og plastret ankler. Den kvelden var nordlyset tilbake…

Dag 4:
Går til Ássebákti. Sokker og sko henger nå godt fast i betente gnagsår så vi får snørekjøre og sitte på med scooter de siste km. Finnmarkinger er alltid like blide og hjelpsomme 🙂 Vi tar taxi til Karasjok sentrum og buss til Alta på kvelden.

FINNMARKSVIDDA er fult oppnåelig for alle å gå. Det er ganske så flatt terreng og dersom man ikke ønsker teltliv og pulk kan man pakke lett og gå fra hytte til hytte. Bare det å oppleve nordlyset midt på vidda er verdt turen. Jeg skal definitivt tilbake og planen er å gå den gamle postruta på sommerstid med min datter, men jeg kommer definitivt tilbake med ski på beina også.

JEG ELSKER FINNMARKSVIDDA – ferdig snakka!

 

 

 

JegerNansen og fasilitetene

Finse: Store polarhelter som Nansen og Amundsen skal ha oppholdt seg her. Shackleton var her flere ganger. Han kalte området for «Antarktis i miniatyr» og brukte det som treningssted før sine store ekspedisjoner. Landskapet her er vakkert og isen på Finsevatnet er fylt med kitere. Påsken har for alvor inntatt fjellheimen og turglade nordmenn og turister velter ut av toget med full oppakning, klare for et lite stykke Norge.

På det historiske hotellet Finse 1222 skal det holdes foredrag om nettopp Fridtjof Nansen. Foredragsholder er Harald D. Jølle som har utgitt flere historiske tidsskrifter og bøker, deriblant boken Nansen. Oppdageren.

Harald forteller om polfareren, vitenskapsmannen og oppdageren, men han forteller også om JEGEREN Nansen – som var opptatt av de enkle naturopplevelsene. Han forstod ikke behovet nordmenn hadde for å reise til fjells i flokk med alle mulige fasiliteter tilgjengelige. Skulle man ut i naturen var det for å finne roen alene, eller med enkelt selskap, uten bordservering, høye hæler og myke senger. Jaget etter det glade friluftsliv gjorde folket så utslitt at de nærmest trengte ferie etter ferien. Ikke rent ulikt hvordan det er i 2017…

Nansen var etter alt å dømme en ganske ivrig jeger, men hva kom først? Var det polarferdene som bragte han til jakten eller omvendt?

Med jakten fant han mening og kanskje var det for Nansen, som for meg,- at tiden står litt stille når man er der ute med børsa og naturen. Godt kameratskap, samarbeid og lyden av naturens spennende stillhet. Nærmere naturen kommer man ikke.

Harald leser høyt fra boken et utdrag fra noen av Nansen sine fangstrapporter i årene 1911 – 1915. Tallene taler for at jakt var mer enn en bigeskjeft for den kjente oppdageren.

1911:  550 liryper, 37 fjellryper, 6 ender, 10 storfugl, 15 orrfugl og 7 diverse
Totalt 625 fugl – og 12 harer.

1914: 484 ryper, 26 skogsfugl og 27 harer.

1915: 385 ryper og 33 skogsfugl.
(Dette året beskrives som et dårlig jaktår)

I 1915 skal han også ha vært på reinsjakt i områdene rundt Nordfjella, Haugastøl og sørover. Totalt skal han ha rapportert om 23 felte reinsdyr på 3 mann. Man må vel kalle det en vellykket jakt.

Arkivbilde fra Nasjonalbibloteket: Fridtjof Nansen sammen med venner på jakttur på Hardangervidda. Her er han (til venstre) sammen med Dr Brunn(?) og Andreas Klem, hotelldirektør fra Haugastøl, ved teltet som de overnattet i.

 

Det var lysten på jakt som førte ham inn i vitenskapen og polarferdene, som skapte hans berømmelse og store gjennomslagskraft.

(Sitat: Svein Solli – forfatter av boken JEGEREN FRIDTJOF NANSEN)

 

På jakt med The New York Times – ‘Just See How I Shoot.’

I vinter var jeg på rådyrjakt med The New York Times sammen med Anne-Mette Kirkemo, Line Lillebø Osfoss og informasjonssjefen i NJFF – Espen M. Farstad. Med oss på jakten hadde vi journalist Stephen Castle og ingen ringere enn en av verdens mest inflytelsesrike fotografer, Lynsey Addario.

De ønsket å lage en artikkel om den økende anndelen kvinnelige jegere i Norge og i dag kan du lese resultatet her (klikk på linken under):

‘Just See How I Shoot.’ In Norway, Women Are Joining the Hunt.

 

HOLMESTRAND, Norway — Shotgun at her side, Stine Hagtveldt Viddal stops at a bare patch of ground in this valley, which is thick with pine trees, pointing to the spot where she helped hunt and then skin a roe deer a few weeks ago. Taking out her phone, she shows a photo of herself holding the animal’s heart in the palm of her hand, then another of the meal she made from it later that day.

 

Vel, hjertet har jeg skrevet om tidligere i innlegget Et hjerte til din valentin.
Og, har du ikke smakt rådyrhjerte enda kan jeg anbefale det på det varmeste 🙂

 

 

 

Barn og fiskelykke

Torsken er trukket og ligger der på tallerkenen. Fra barnemunn klinger de berømte ordene «Jeg hater fisk!» og man innser at slaget snart er tapt om man skal bevare middagsfreden, men man prøver en siste gang. «Du må smake» sier far,- og rekker skjeen mot minsten. Nøyaktig fem sekunder senere har mor en spiseskje med trukket torsk most sammen med saus og poteter midt i panna. Slaget er avgjort. Frem med brødskiven!

Man kan selvsagt ikke tvinge barn til å like noe, det vet jeg som mor, men jeg har stor tro på at dersom man tar med barna ut på fisketur og legger til rette for enkle og gode opplevelser så vil de se annerledes på fiskemiddagene etter hvert. Dessuten er det å ta med barn på fisketur en lett tilgjengelig og fin aktivitet som byr på flotte naturopplevelser og minner for livet.

Min datter fikk sin første makrell da hun var 3år. Det var stor stas og den ble selvsagt stekt og spist etterpå.

La de fiske – la de sveive – la de miste og kanskje viktigst av alt, la de filitere og være med å lage middag av egen fangst. De fleste barn er langt mere villig til å prøve, og til og med like mat de har vært med å lage selv.


Selv vokste jeg opp som pappa´s faste fiskevenn
og har gjennom oppveksten pådratt meg evnen til å stå time etter time, uansett vær og vind, med fiskestangen i hånden og bare være. Etter en slik økt kan jeg også risikere å være totalt blottet for stress og engstelser. Disse symptomene startet allerede ved 6-års alderen, så vær på vakt…

Dette kan nemlig være tegn på at ditt barn opplever ren fiskelykke.

 

PRAKTISK:

Man får kjøpt rimelige barnestenger på alle sportsbutikker. Ikke bruk tusenlapper på utstyr. Gjør det enkelt. En passelig teleskopstang er også lett å ta med seg. Ta med saft, kjeks og masse godt humør. Biter ikke fisken er det nok av andre ting å utforske i naturen. Trenger du inspirasjon og tips til hva du kan finne på der ute? Da vil jeg anbefale UTEBOKA (Espen Farstad og Dag Heyerdahl Larsen). Der finner du også tips om fiske med barn. En super bok for store og små.

Du kan kjøpe den her: UTEBOKA


Pssst! Visste du forresten at det er lovfestet at barn og unge under 16 år har rett til gratis fiskekort for fiske etter innlandsfisk i perioden fra 1. januar til 20. august? 

Les mer om dette her: Miljødirektoratet - Fritidsfiske

 

SKITT FISKE!

Besseggen i soloppgang

Sen ankomst på Gjendebu en fredag i september. Kakaoen smaker ekstra godt der i teltet, mens lyden av regnet som pisker mot teltduken kryper inn under huden min og setter stemningen jeg elsker så høyt. Soveposen klemmer meg godt og høstluften stryker meg på kinnet. Jeg lader!

Morgenstund med kaffe og frokost inne på hytta gir en deilig start på dagen. Sekker og telt er sendt med båten til Memurubu, regnet avtar og solen begynner å titte frem. Bukkelægret, mellom Gjendebu og Memurubu, byr på en bratt oppstigning (brattere enn Besseggen) og deretter 360 grader´s fryd for øyet helt fra start. Turen tar ca 4 timer pluss en matpause og nedstigningen langs Sjugurtind byr på både sol, regn, snø, vind og fantastiske farger. Jeg nyter!

Memurubu i sikte

Teltet settes opp, og etter vafler og middag på Memurubu kryper jeg ned i den deilige soveposen igjen, setter vekkeklokken på 03.00 og lukker øynene.

03.00: Telt og sekke pakkes ned. Jeg skrur av hodelykten et øyeblikk og kikker opp. Det er stjerneklart. Kaffen nytes der en stund før telt og utstyr settes ved kaia. Hodelykten skrus på igjen og turen kan starte. Jeg har alltid hørt at man nærmest går i kø over Besseggen, men på denne tiden av døgnet var alt dørgende stille kan jeg fortelle. Bare lyden av is og rim som knaser under føttene er å høre. Frosten har lagt et dekke av is oppover som glitrer, akkurat som den stjerneklare natten. Etter hvert lysner horisonten og alle solens varme farger begynner å spre seg over landskapet. Vel fremme på eggen. Jeg lever!

Frokosten nytes der, på Besseggen i soloppgang, og hver gang jeg føler jeg mangler ord for å beskrive slike opplevelser, bruker jeg kort og godt ett: EPISK!

Den stakkars enslige joggeren som kom rasende forbi satte nok hjertet i halsen da noen plutselig ropte «God morgen Norge» fra eggen der. Han regnet nok neppe med å møte folk på denne turen (det så ikke sånn ut ihvertfall). Ut over det, var det ikke folk å se på turen før siste 30 minuttene. Da hadde folk så vidt begynt å gå oppover fra Gjendesheim – i motsatt retning.

Neste gang jeg besøker Besseggen blir det med liggeunderlag og sovepose. Vil du ha Besseggen for deg selv, så vet du når du skal gå 🙂

 

 

Rypejakt i Finnmark

Snehvite ryper trykker mot bakken. De ligger stille og venter, usynlige. Vi er to, de er minst hundre. Undertegnede på truger legger 30 meter bak meg før en hvitkledd hare skvetter opp fra intet – pang(!). Haren nærmest geiper i det den løper forbi, godt og vel 30 meter unna. Ved enden av krattet stanser vi for å stake ut neste kurs. Det tar ikke mer enn halvminuttet før bakken letter 50 meter foran meg og tilsynelatende flyr rett i fanget på min venninne, som er på sin første rypejakt. «SKYT!» Men, den store hvite skyen har skiftet retning og seiler avgårde over det snødekte landskapet mot tryggere grunn. Det var minst 15 i dette kullet. And so the story goes on.. Vi var ute i litt over 2 timer og må ha sett godt og vel over hundre ryper til sammen. De spratt opp og suste rundt som spøkelseskladder på god avstand. 1-0 til Finnmarksrypene!

Heldigvis var vertskapet godt forberedt. Det ble både rypemiddag, storbål og SPA denne lørdagen. Makan til gjestfrihet og hyggelig selskap skal man lete lenge etter.

Hadde jeg kunnet, ville jeg flyttet til Finnmark på flekken. Jeg hadde kjøpt meg hus og sjå ved sjøen, scooter, fiskebåt og livnært meg av fiske og jakt (det er lov til å drømme sant?).

 

 

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén