Tag: elgjakt

Et halvt års jakteventyr

Ja, du leste riktig! Fra og med august 2019 til og med februar 2020 er jeg nemlig på mitt livs største eventyr, til nå (sånn, med unntak av det å bli mor for 9 år siden så klart). Det neste halve året skal jeg jakte og fiske meg gjennom store deler av landet, og nyte friluftslivets glade dager både til fots og på ski. Mesteparten alene, men heldigvis får jeg også følge noen uker, av verdens beste jaktkompis, turvenn og datter – Kristine (9år). Og så må jeg ikke glemme min firbente turvenn Ronja (18mndr) da så klart, min første jakthund, en Basset fauve de bretagne.

FOTO: Siv Dolmen/Dine Penger.

Dette eventyret ønsker jeg å dele – og det vil jeg gjøre løpende i sosiale medier, men jeg har også investert et godt forskudd på arv i lyd og video (uendelig stor takk til deg mamma!), for å kunne dele et litt større bilde av det hele med dere i fremtiden. Det har seg nemlig slik, at min lidenskap for jakt, fiske og friluftsliv sitter ganske så dypt inni hjeret, og dette er langt mer enn «et friår» for å leve ut 30-årskrisa. Jeg har et større budskap på lager, som jeg nå ønsker å få frem – i håp om å inspirere, og forhåpentligvis hjelpe flere der ute til å se gleden og gevinsten av et aktivt friluftsliv.

La meg forklare nærmere;

Det hele startet for nærmere 36 år siden, da en bestemt og målbevisst frøken så lyset for første gang på Finnsnes, 2. oktober 1983. Jeg er ganske sikker på at spiren til denne drømmen kom til i mine første leveår på Setermoen, for allerede som 3-åring la jeg ut på mitt første eventyr, alene, på 3-hjulssykkel nedover E6 – på jakt etter is. Det var kanskje også allerede her jeg begynte å misslike det å «gå i kø» når jeg først skulle ut på eventyr, for det ble en sabla lang kø langs hovedvegen den dagen har jeg blitt fortalt…

Vel, denne ekspedisjonen ble til slutt avbrutt av mine foreldre (som var litt blekere enn normalt den dagen), men eventyrlysten vokste videre i meg, og det samme gjorde gleden over å VÆRE i naturen.

Videre gjennom oppveksten fortsatte jeg å oppsøke naturen. Mamma og pappa var flinke til å ta oss med ut på turer, både i telt og under åpen himmel og jeg kan knapt huske en sommer der fiskestangen ikke var en forlengelse av armen. Mine to eldre søstre var ikke like bitt av fiskebasillen men, jeg var pappas faste tur- og fiskevenn, og sammen reiste vi på fisketurer rundt omkring i landet, eller dorget rundt i Oslofjorden ved enhver anledning. Når pappa ikke var hjemme, satt jeg enten pal på brygga med stangen, eller tok GH´n med 9.9 hester´n ut for å fiske, og følelsen av å ha «skaffet maten selv» lærte jeg meg tidlig å like, men – noen jegere har jeg aldri hatt i familien… Ikke kjente jeg noen som drev med jakt heller, så da jeg for tre år siden bestemte meg for å ta jegerpøven var dette et valg jeg tok helt upåvirket fra omverdenen, rett og slett fordi jeg ønsket enda en dimmensjon til det friluftslivet jeg allerede er så glad i, og for å komme enda nærmere på naturen og kunne høste av overskuddet.

Foto: privat. Ett av mange gode minner fra oppveksten, på fisketur med pappa.

Foto: privat. Bukkejakt i Farsund. Kristine vet godt at maten ikke vokser i frysedisken.

ET VENDEPUNKT I LIVET!

For meg har jakta blitt et vendepunkt i livet. Det var nærmest som å «komme hjem», om man kan si det sånn – og jeg vil gjerne utdype dette litt, for at dere skal forstå hvorfor jeg føler så sterkt for nettopp jakt, fiske og friluftsliv som jeg gjør;

For, på et tidspunkt i livet overtok vi huset til mormor og bestefar på Snarøya i Bærum, og det var her jeg skulle vokse opp. For de som kjenner til uttrykket «Blærumsjente» så kan jeg vel si at jeg ikke helt passer den beskrivelsen. Naturen har alltid ligget nærmere mitt hjerte enn interesse for pene kjoler, musefletter, eller neglelakk og shopping. Jeg var hun som alltid var møkkete, klatret i trærne, lagde kruttlappbomber og lekte krig i skogen med gutta, gjerne iført en gammel gassmaske fra 2. vk som jeg tyvlånte fra pappas samleobjekter…eller jaktet på fugler med hjemmelaget pil og bue i Mortenskogen rett ved huset.

Foto: privat. Aldri vært redd for å bli møkkete…

Åh, ja – jeg kan jo legge til at jeg er oberstdatter (stolt en som sådan), og mer enn gjerne var med å skyte på bane, eller på blink i skogen med pappa når anledningen bød seg.

Foto: privat. Jeg sa aldri nei til å være med på skytebanen med pappa.

 

Kort sagt; følte jeg meg vel aldri helt «hjemme» i miljøet der jeg vokste opp og ganske så ofte kunne jeg føle meg både litt annerledes, og ensom. Og det er her poenget bak denne lange introduksjonen ligger:

Etter jeg startet med jakt, fant jeg raskt en tilhørighet. Jeg har de siste tre årene fått flere nye (gode) venner og bekjentskaper enn tilsammen resten av livet. Miljøet jeg har møtt er spekket med fantastiske, rause og imøtekommende mennesker, som alle snakker «samme språk» som meg. JEG ELSKER DET!

Gjennom jakt er det lett å bygge vennskap. Hvorfor? Det har jeg reflektert mye over det siste året, og jeg vil forklare det slik jeg opplever det:

Når man er på jakt deler man øyeblikk og opplevelser sammen, ute i naturen. Man er tilstede, ikke på nett – men rundt bålet, i skogen, eller man hjelper hverandre med vomming, partering, rydding av poster osv. Man er et team, og man samarbeider, skaper tillitt til hverandre – og mestringsfølelse, som jo er noe vi alle har godt av å kjenne på. Man jobber for et felles mål og samtidig gleder alle seg over å se at andre lykkes. Vi heier på hverandre, og uavhengig av om man er på individuell jakt, eller lagjakt – så vil en jeger alltid dele sine opplevelser og erfaringer fra dagen, og på den måten er det lett å prate sammen. Vi bygger raskt historier, vi lytter til hverandre – og for meg er dette den ultimate oppskriften på vennskap.

Foto: privat. Fra villsvinjakta i Sverige.

Dette gjelder jo selvsagt ikke bare jakt, men for alle deler av friluftslivet, og for enhver idrett eller hobby der man måtte finne at sitt hjerte ligger nærmest, men det jeg personlig synes er spesielt fint med jakta er at jeg kan komme som akkurat den jeg er…og det er godt nok. For meg dreier det seg ikke om å være best, gå lengst, være sterkest eller mest mulig ekstrem, men om å VÆRE DER JEG ER, og DET er lett når man er ute i naturen og har tid til å nyte alle de flotte inntrykkene den har å by på, sammen – og alene.

Foto: privat. Fra elgjakta i Hedmark 2017. God stemning rundt kaffebålet.

Så, når jeg nå legger ut på tur er det ikke med mål om å være ekstrem eller oppnå store bragder som jeg kan skryte av i ettertid, men heller om å finne lykken og roen, om jeg kan si det sånn. Naturen er, og har alltid vært det stedet der jeg føler meg hjemme, akseptert og LYKKELIG – og den lykken er noe jeg unner alle å oppleve 🙂

Veien blir til mens man går seg vill…

Hvor går ferden?

Etter 10 dager på bukkejakt i Farsund sammen med min datter går nå ferden videre til reinsjakt på Snøhetta. Her blir jeg værende i 4 uker for å oppleve jakt, fiske og naturen i Dovrefjell, før jeg siden reiser nordover for elg- og rypeakt i Finnmark i to uker, også med min datter. Så, går veien sørover…og akkurat hvor, er det vær, vind og tilfeldighetene som bestemmer.

«Veien blir til mens jeg går meg vill» bruker jeg å si, men – om du bor i nærheten av Setermoen er det nok ikke usansynlig at du på et tidspunkt vil få øye på en 36år ung jente, på jakt etter nye eventyr…og kanskje en is på veien 😉

Jeg vil si som Tonje Blomseth sier så fint: FØLG DRØMMEN, IKKE STRØMMEN!

Har man en drøm, så ikke vent til det er for sent. La meg være ærlig: slike eventyr vil aldri passe inn i et A4 liv – man må helt enkelt «make it happen». Personlig har jeg tatt et halvt års permisjon fra jobb, leid ut leiligheten og avskilter bilen et halvår for å kutte kostnadene. Jeg har aldri vært lengre borte fra min datter enn 12 dager, og gruer meg som rakkern til savnet, men heldigvis får hun vært med meg på deler av eventyret. Heldigvis har jeg en fantastisk eksmann, som er verdens beste pappa for henne – og jeg vet han tar godt vare på henne mens jeg er borte. Jeg har også verdens beste kjæreste, og tre bonusjenter som jeg også kommer til å savne masse, i tillegg til resten av familien. Jeg er uendelig takknemlig for all hjelp jeg har fått og får av alle de rundt meg – som er med på å gjøre dette mulig.

Med meg på turen har jeg også fått fantastiske sponsorer;
Norges jeger- og fiskerforbund, Norges fjellstyresamband og iNatur, som alle er med på å gjøre dette gjenomførbart. Takk for at dere vil være med meg på turen!

Jeg har også noen utstyrsleverandører, og disse vil jeg presentere litt senere.

FØLG GJERNE TUREN PÅ INSTAGRAM OG FACEBOOK DET NESTE HALVÅRET.
SKITT JAKT – SKITT FISKE OG GOD TUR TIL DERE ALLE!

På hjortebanen med Eirik Andreassen

Jeg har tatt turen til Hjortebanen på Løvenskiold. Der møter jeg Eirik Andreassen som er instruktør på både rifle, hagle og jegerprøven. Vi tar en prat rundt viktigheten rundt trening, krav til oppskyting og hvordan DU som storviltjeger kan utfordre deg selv og bli en tryggere jeger, med best mulig forutsetninger for å håndtere ulike skuddsituasjoner på storviltjakt.

OBS: Dette opptaket er gjort på en skytebane og omgivelsene er deretter, så ikke sett på fult volum 🙂 Benytter samtidig anledningen til å presisere hvor viktig det er med godt hørselvern!


Download

ENJOY!

Hjortejakt på Nordmøre

Det er fredag kveld 1.desember og 2 kolli spesialbagasje merket «Firearms» glir bortover på bagasjebåndet. Mauser´n i ett, sluttstykke og ammunisjon i det andre. Køen i sikkerhetskontrollen er kort og jeg har hele 2 timer å bruke på Oslo lufthavn før avreise mot Molde. Sulten gnager. På Humle & Malt serverer de burger av rensdyrkarbonader med utsikt utover rullebanen, men allerede ved første tygg går det opp for meg at man fort blir kresen når man er godt vant med viltkjøtt. Jeg skyller ned en tynn viltsmak med en dobbel americano før jeg tusler sakte mot gaten.

Laget! (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

5 timer senere sitter jeg i en sofa på Nordmøre, nærmere bestemt i Betna, en liten grend i Halsa kommune. Johnny har akkurat servert biffsnadder av elg, med tilbehør etter min smak. Nå snakker vi! Her har jeg fått husrom og skal være med som gjest på hjortejakt hele helgen. Johnny Henden, er jegerprøveintruktør hos Halsa JFF og ivrig jeger. Det første jeg må gjøre er å lese gjennom jaktlagets sikkerhetsregler og rutiner. Jeg signerer på at alt er lest og forstått. Bevisstgjøring av ansvar og sikkerhet – jeg liker det! Vi kaster ikke bort tiden. Det er fullmåne og vi legger ut for å kikke etter dyr med termisk kikkert. I natt skal vi bare observere litt og det er utrolig facinerende å se hvordan hjorten flokker seg sammen – så nære, men allikevel helt umulig å se i mørket for det blotte øyet. Dagen har vært lang og nå venter søvnen.

Sånn ser det ut gjennom termisk kikkert. (Foto: ukjent)

Det planlegges på jegersk vis. Legg merke til fottøyet. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Robert (v), Ranvei (h) og Topsy er klare. Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

(Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Lørdag: laget er samlet og klart. Det planlegges og struktureres på «jegersk vis» med kart og terrengbeskrivelser (les: gresk for ikke-jegere). På vei mot post ser jeg mange spor. «I dag bli det fall!» jubler jeg inni meg. Drivrekka er klar og går på. Det meldes om lovende tegn og lyder, men etter en stund avsluttes første driv uten fall. Vi omposisjonerer og gjør oss klare for ny tur, denne gangen skal jeg være med å jage. Å finne bekledning som passer for både postering og driv i såpass bratt terreng er en kunst jeg ikke mestrer enda…for her ble 3 lag gjennomvått rimelig fort. Varmt! Til å begynne med er det lite å se, men etter en times tid tar det seg opp. Jeg går på flere ferske spor nå og melder fra over radioen – de må være nære nå.

Det smeller gjennom skogen!

Hjortekalven har falt, ikke langt unna. Alle følger spent med, men etter en stund fortsetter drivrekka. Jeg er nesten fremme ved postene, bare 50m unna og slenger kulegeværet på skulderen i det noe knirker i snøen like bak meg. Jeg snur meg og stirrer rett inn i de store, mørke øynene til et forskremt rådyr på 2m hold. Det bråsnur og forsvinner inn i tetta og ut i intet. Vel, det har nesten blitt en tradisjon å få tette møter med andre dyr enn de som skal felles når jeg er på jakt. Fine opplevelser, det også! Med snødekket skogbunn er det ikke vanskelig å se hvor hjorten har falt. En lykkelig skytter står og vommer, før vi alle trekker ned til bålplassen for å avslutte dagens vellykkede jakt.

Kalven trekkes ut at skogen av skytter Eirik Asphol Stivold. (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Litt påfyll av energi. Passe svett etter driv! (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Dagens glade skytter er Eirik Asphol Stivold (v). Johnny Henden (h) og underdtegnede poserer for lokalavisen. (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Denne kvelden serveres indre- og ytrefilet av både hjort og rådyr til middag. NAM!

Søndagen kommer brått på. Måneskinnsnatten ble brukt til det fulle, men uten fall. Hjorten hadde nemlig bestemt seg for å stå på annen manns grunn og klynge seg sammen helt til morgengry. Vel, nå er ny runde med driv på gang og været gir alt ifra haglbyger, pissregn, solgløtt og snø. Nå sitter jeg musestille på post og lytter, observerer, håper. Det er grønt lys for både elg og hjort i dag, kalv. Men, det er altså så dørgende stille i skogen at jeg kan høre barnålene falle på mosen.

Noen dager på post, eller for å si det på en annen måte, de fleste dager på post, er  jeg lykkelig for at nettopp «ute» er der jeg finner min ro. En som kun jakter for å få skyte selv prioriterer neppe postjakt. Dette er lagarbeid, det er tiden alene med skogen, men også det sosiale. Det er spenningen i hver minste bevegelse og lyd. Når som helst kan det smelle.

….jeg skvetter til! Nytt skudd. I ekkoet som følger ser jeg elgkua løpe over kollen på andre siden av myra. Kalven ligger igjen ved posten nedenfor meg. To dager, to fall. Størrelsen på elgkalven overasker meg. Den er liten i forhold til de østpå nå om året. Fin er den!

Elgkua vommes av skytter Børge Henden (h).

Molde flyplass, 3 timer senere: Jeg setter meg ned med en kald øl og tenker over helgen. Halsa var flott. Jeg har møtt glade og imøtekommende folk og fått nye perspektiv. Det er fine jaktfolk som bor der i Halsa. De ønsker å bevare jaktgleden for alle, ikke bare for høystbydende og derfor inviterer de ofte med seg gjestejegere som ønsker å oppleve hjortejakt, men som ikke har mulighet til å skaffe det selv.

En annen ting som jeg la spesielt godt merke til dennne helgen var at jakt ikke bare var for jegere, men også for familie og venner. Her var alle som ønsket med på å drive. Noen uten jegerprøven, noen i ferd med å ta den. Poenget er jo at – man må ikke være jeger eller bære våpen for å være med på jakt. Det er så mye mer enn bare det. I tigerstaden vokser de fleste barn opp uten noen naturlig tilnærming til jakt og vilt. Mat, det kjøper man i butikken og dyr ser man som regel på besøksgård.

Her på Nordmøre er familien velkommen med på jakt og barna vet godt hvor kjøttet i fryser´n kommer fra. De var nemlig med og skaffet det!

Tusen takk til Johnny og Merete for gjestfriheten og til laget for den varme mottakelsen. Vi sees igjen til neste år!

En oppfordring på tampen: Både Johnny, og flere på jaktlaget i Betna har nå i førjulstiden en tradisjon der de gir bort en kasse med viltkjøtt til noen som trenger det. Kanskje noen som har det tøft økonomisk, eller som av andre årsaker ikke har muligheten til å lage de store julemiddagene. Viltkjøtt er dyrt å kjøpe og det er ikke alle forunt å nyte et viltmåltid. Så, har du fryseren full så kanskje du har noe å dele ut du også?

Tusen takk for meg! (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

GOD JUL!

Startskudd i Hedmark

Skogens konge turer gjennom landskapet med sitt majestetiske gevir og tunge kilo. Alle er i posisjon og venter spent – JAKTSTART!

Jeg befinner meg i Hedmarks dype skoger, på vei til min første elgjakt. Der venter den mest imøtekommende og gjestmilde gjengen jeg har truffet på lenge. Gamle rykter om at elgjakt er forbundet med gubbekultur kan gå og legge seg! Når jeg ankommer blir jeg møtt av Ranghild Ensrud som viser meg rundt på hytta, før jeg hilser på resten av laget og blir invitert inn til middag. I kveld serveres varmrøkt laks, selvfisket av Rolf – naturligvis. Nam! Her skal jeg gjeste i to dager og lære mer om hva som kreves for å kunne jakte på Norges største pattedyr – elgen.

God stemning ved kaffebålet.

Morningen gryr på Jugerud og over vannet ligger morgendisen lett. Frokostbordet er dekket og kaffekjelen klar. Det samme er laget: Thorbjørn, Ragnhild, Johnny, Rune, Rune K., Marianne, Per Erik, Øivind og Rolf – har jaktet sammen i mange år og her er tradisjoner, gode historier og latter i hvert et hjørne. Det er umulig å ikke bli smittet av den herlige steminingen. Jaktleder Thorbjørn Lysfoss kjører briefing før vi drar avgårde. På veien får jeg tips og råd som kan komme godt med ved skuddsjangs. «Lytt til erfarne jegere» sier jeg bare. Vi parkerer og lukker dører så stille som vi kan. Hysj!

Nå lister vi oss gjennom skog og myr og etter en stund er postrekken klar. Hundeførerne begynner gå, med bandhund pga. ulv i området. Jeg lytter spent til stillheten og jaktradioen. Solen skinner, alle sanser er skjerpet og utsikten er upåklagelig. Så lenge man har varme klær og tålmodighet er postjakt balsam for sjelen. Det knaker i skogen og jeg stirrer ut mot andre siden av myra…hva var det?

På vei til post. (Foto: privat)

 

Plutselig jomer startskuddet!

Pulsen gjør et hopp og adrenalinet pumper. Så blir det helt stille, før det lyder beskjedent over jaktradioen: «Ja, da har storoksen falt…». Dermed blir Rune (Kvarnstøm) først ut med fall denne uken, på posten rett ovenfor meg. Vi blir sittende noen minutter til og avvente ku og kalv som skal ha løpt videre, men når skogen stilner igjen avslutter vi alle og finner veien til Rune´s post. Den er enorm der den ligger. Vakker! Nå starter jobben for alvor. Det skal vommes, før elgen kan transporteres ut med «jernhest» (elgtrekker), deretter skal den fraktes til slakteri for partering og modning. Et så stort dyr krever sitt. Dette er skikkelig lagarbeid og alle bidrar med like stor iver. Opplevelsen av å få følge råvarene til bords er en helt spesiell følelse som vanskelig kan beskrives med ord. Det er vi alle enige i.

Rune og en skikkelig tøff, stolt Bajas (Foto: Stine Hagtvedt)

Dagens okse ble felt av Rune Kvarnstøm. Øivind hjeleper til med utvomming. (Foto: Stine Hagtvedt)

Jaktleder Thorbjørn Lysfoss trekker elgen gjennom myr og skog. Jernhest må til når man skal frakte nærmere 300kg ut. (Foto: Stine Hagtvedt)

 

Dagen er på hell og tilbake på Jugerud står jeg på kjøkkenet og skyller av elghjertet som jeg har vært så heldig å få. Dette skal jeg lage viltgryte på senere i uken. Stemningen er på topp og ved middagsbordet sitter jeg full av takknemmelighet for alt jeg har fått oppleve denne dagen.

Elgjakt er ikke bare for de «gamle». Har du et ønske om å jakte elg, må du først og fremst søke – og det er ikke like tunggrudd som jeg først hadde inntrykk av. Det man derimot bør være klar over er hvor mye arbeid som ligger bak denne jakten, særlig etter man har felt en stor okse. Her kreves litt redskaper og selvsagt godkjent ettersøkshund. En voksen elgokse kan veie over 300kg – det krever også sin plass. Ikke så rart at dette er forbundet med årlig tradisjon som gjerne går i arv. Et elglag er liksom en stor familie som en gang i året samles like mye for det sosiale, som for jakta. Ut av det hele kommer fantastiske råvarer som de alle vet å utnytte godt.

Kort oppsummert: Elgjakt er like tilgjengelig for alle, men det krever litt mer planlegging og er for den tolmodige jegeren. Prisen er heller ikke spesielt avskrekkende, så alt i alt – tommel opp!

Grovpartering på gang. Her gjelder det å være varsom for å ikke ødelegge filetene. (Foto: Stine Hagtvedt)

Grovpartering i full gang. Flere lag har hatt en vellykket jaktstart denne dagen. (Foto: Stine Hagtvedt)

Et så stort dyr krever plass. Alle bidrar med å flå og partere. (Foto: Stine Hagtvedt)

Det er flere lag som har hatt jakthellet med seg. (Foto: Stine Hagtvedt)

 

En stor takk til hele laget som tok så godt imot meg. Dagen etter ble noen stille timer på post for meg, før jeg avsluttet turen ved kaffebålet. Dere har virkelig vist meg sann jaktglede og jeg håper å få komme på besøk igjen ved en senere anledning.

SKITT JAKT JUGERUD!

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén