Tag: campvillmark (Page 1 of 2)

Gåsejakt i Vestfold

Sommeren er på hell og bladene daler ned på panseret. Jeg er i Tønsberg i Vestfold, der jeg har blitt invitert med som gjestejeger. I kveld skal det jaktes grågås!

Dette er relativt krevende jakt, av ulike grunner. Jakt på gjess og ender krever nemlig korte haglehold, blant annet pga. fjærdrakta, men også for å kunne se hvilken art det er.

Greier DU å skille grågåsa fra hvitkinngåsa i flokken som passerer, og vet du konsekvensene ved å felle feil gås?

Flere biler parkerer foran meg langs jordet og ut kommer en gjeng med glade, grønnkledde jegere i ymse kamuflasjedrakter. I motsetning til hjortevilt har nemlig fuglene godt fargesyn, så her gjelder det å gå i ett med omgivelsene. Et stort lass med lokkegjess blir trillet ut på åkeren, og et varselskilt henges opp ut mot veien som passerer oss: «Jakt pågår».

(Foto: privat – ingen gjenbruk uten tillatelse)

Det er ikke første gang laget her har meg seg jegere på opplæringsjakt. «Gåsejakt er dessverre ikke så enkelt å arrangere alene, så vi synes det er fint å kunne ta med noen ferske jegere i blant», får jeg høre – og dette stemmer forsåvidt godt med egne erfaringer. For, om du skal jakte gås kreves det en del forarbeide og gjerne litt utstyr – til en ikke så rent liten sum heller (relativt så klart). Utstyret krever også en del oppbevaringsplass.

Bare denne kvelden plasseres det ut om lag 40 lokkegjess, og her har laget valgt å kjøpe så naturtro lokkefugl som mulig. Gåsa er nemlig ikke lettlurt, så det kan lønne seg å bruke «kvalitetsgås» for å ikke bli tatt på fersken. I tillegg til lokkefugl brukes også lokkelyder. Disse kan du bl.a. finne i appen til NJFF (lokking på gås bør brukes sammen med lokkefugl, ikke alene).

(Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse)

MEN, før du i det hele tatt kan starte må du jo ha et sted å jakte. Da trenger du selvsagt grunneiers tillatelse, og for å finne aktuelle plasser gjelder det å kjenne trekkrutene til gåsa. De slår seg nemlig ikke ned på vilkårlige åkere, så her bør du faktisk investere tid i observering i forkant. Det sier seg da kanskje selv, at det ikke er «bare bare» for en ivrig jeger fra by´n å finne hotspot for gåsejakt sånn uten videre…

Vel, her i Tønsberg har de gjort grundig forarbeide, og alle begynner å bli klare. Selv grunneieren har akkurat vært innom og hilst på. Lokkefuglene er nøysommelig plassert og vi legger oss til rette. Både hansker, caps og maske er på – nå er det bare å vente.

Brått høres en den umiskjennelige lyden av gås. Først to, og så – kort tid etter, kommer en hel skokk flyvende over oss. «Hold ansiktet ned!» hvisker Robert. De første to er såkalte «speidere». Det høres kanskje flåsete ut, men saken er den at gåsa er ganske så skeptisk, og smart. Påtagende ofte er det nemlig slik at det først kommer noen få enslige gjess for å sonderer terrenget, og dersom disse finner grunn til misstanke vil de ikke lande på jordet. Resultatet er at de tar med seg hele flokken videre til tryggere grunn (og det er ikke det jordet du sitter på, så her gjelder det å holde seg godt skjult). Speiderne flyr en runde over åkeren, før de snur mot vinden – og går inn for landing, RETT mot oss. Nå gjelder det bare å få de nærme nok, og selvsagt passe på sikker skyteretning. «NÅ!» roper Robert – og vi spretter opp og løsner skudd. Gås ned!

Robert forter seg tilbake i det flere gås kommer inn mot jordet (Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse)

Robert løper ut og henter den, og i det samme ser vi resten av flokken snu i ytterkanten av åkeren. Han hiver seg ned og skjuler ansiktet igjen. Forsiktig kikker jeg mellom gresset og ut mot åkeren. Her kommer de! PANG! Tre nye faller…

Ut over kvelden løsner det – og det blir flere gås! (Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse).

Ny flokk kommer kort tid etter, men støkkes og flyr videre. Den neste timen er det stille, og det virker en stund som om gåsa har lagt seg for kvelden. Men, så(!) løsner det plutselig. Flere mindre flokker kommer vår vei, og innen kvelden er omme er det totalt felt 21 gås, på 8 jegere.

Lokkefugene samles inn, og vi trekker tilbake til bilene. I bagasjerommet mitt ligger nå 7 gjess. Blandt de – mine 2 første. Jeg er nemlig så heldig at jeg får noen ekstra fra de andre. Nå gleder jeg meg til å komme hjem å ta fatt på arbeidet!

Lokkegås samles inn. (Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse)

Vel hjemme på kjøkkenbordet blir gåsa flådd. Pga. litt lite plass, er det kun brystfiletene jeg tar ut – disse vakumerer jeg, og legger i kjøleskapet til modning. 40 døgngrader.

14stk fileter klare til vakumering og modning. (Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse)

10 dager senere lager jeg mitt første måltid av grågås. En noe egen vir på en oppskrift jeg fant på Apretif.no: Tom´s farserte gåsebryst. Resultatet? Jeg hadde faktisk ikke ventet at gås skulle være SÅ mørt og smakfult, men dette er rett og slett HIMMELSK! Neste på listen nå er speket gåsebryst – og så, må jeg vente en hel sessong igjen før jeg forhåpentligvis kan fylle fryseren med mer av denne fantastiske råvaren.

Kvernet bryst, lever og hjerte (Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse)

Kjøttet ble både saftig og utrolig smakfult! (Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse)

HVA SYNES JEG OM GÅSEJAKT? Lyden, listen, laget, spenningen og ikke minst smaken(!) – gjør at gåsejakt så absolutt vil forbli på min årlige «jaktliste».

HVORDAN KOMME DEG PÅ GÅSEJAKT? Vel, her er det flere veier å gå – avhengig av hvilken situasjon du er i. Bor du som meg, i tettbebygd område uten tilgang til «gåsejorder» i nærheten – kan det lønne seg å ta kontakt med lokallaget ditt (NJFF.NO) og se om de tilbyr opplæringsjakt på gås. Ønsker du, og event. fler å gå sammen og ordne alt selv, trengs så klart grunneiers tillatelse + utstyr – og tid til research. Et annet tips er selvsagt å bruke eks. facebook, der man kan finne flere grupper innen de ulike jaktkategoriene. Meld interesse – og vær frempå!

HUSK at du som jeger selv må ta initiativ! Jobb aktivt for å utvide nettverket ditt, både i SoMe, på skytebanen og i samtale med andre jegere. Ikke sitt hjemme og vent på invitasjoner, men vis at du er interessert og ivrig. Vær konkret på hva du ønsker, og spør direkte om og når du kan være med. Det er et hav av fantastiske medjegere og engasjerte folk i de ulike lokallagene omkring som mer enn gjerne vil dele av sin kunnskap og hjelpe deg ut på jakt – om du bare jobber for det!

SKITT JAKT!

Jaktbekledning for jenter/ kvinner

Hei alle sammen.

Jeg jobber med en sak om jaktbekledning for jenter/kvinner. I Skandinavia er utvalget mildt sagt sparsomt i butikk. Det er et litt større utvalg på nett, men mange ønsker naturlig nok å prøve før de kjøper, eller foretrekker å handle i butikk av flere grunner.

Nå vil jeg vite hva vi kvinnelige jegere tenker om denne saken og jeg trenger DIN HJELP.

I dette skjemaet har jeg samlet noen få, enkle spørsmål og til slutt en mulighet for fritekstsvar, der dere kan skrive egne tanker og meninger rundt emnet. Undersøkelsen er anonym.

Her er link til skjemaet: Jaktbekledning for jenter / kvinner

Del gjerne i sosiale medier eller tips folk du kjenner.

Statistikk og svar fra undersøkelsen vil jeg ta med meg videre i en utvidet sak, sammen med svar fra undersøkelser mot produsenter av jaktklær samt butikker / kjeder, så jo flere svar jo bedre!

Tusen takk for hjelpen!

Hjortejakt på Nordmøre

Det er fredag kveld 1.desember og 2 kolli spesialbagasje merket «Firearms» glir bortover på bagasjebåndet. Mauser´n i ett, sluttstykke og ammunisjon i det andre. Køen i sikkerhetskontrollen er kort og jeg har hele 2 timer å bruke på Oslo lufthavn før avreise mot Molde. Sulten gnager. På Humle & Malt serverer de burger av rensdyrkarbonader med utsikt utover rullebanen, men allerede ved første tygg går det opp for meg at man fort blir kresen når man er godt vant med viltkjøtt. Jeg skyller ned en tynn viltsmak med en dobbel americano før jeg tusler sakte mot gaten.

Laget! (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

5 timer senere sitter jeg i en sofa på Nordmøre, nærmere bestemt i Betna, en liten grend i Halsa kommune. Johnny har akkurat servert biffsnadder av elg, med tilbehør etter min smak. Nå snakker vi! Her har jeg fått husrom og skal være med som gjest på hjortejakt hele helgen. Johnny Henden, er jegerprøveintruktør hos Halsa JFF og ivrig jeger. Det første jeg må gjøre er å lese gjennom jaktlagets sikkerhetsregler og rutiner. Jeg signerer på at alt er lest og forstått. Bevisstgjøring av ansvar og sikkerhet – jeg liker det! Vi kaster ikke bort tiden. Det er fullmåne og vi legger ut for å kikke etter dyr med termisk kikkert. I natt skal vi bare observere litt og det er utrolig facinerende å se hvordan hjorten flokker seg sammen – så nære, men allikevel helt umulig å se i mørket for det blotte øyet. Dagen har vært lang og nå venter søvnen.

Sånn ser det ut gjennom termisk kikkert. (Foto: ukjent)

Det planlegges på jegersk vis. Legg merke til fottøyet. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Robert (v), Ranvei (h) og Topsy er klare. Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

(Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Lørdag: laget er samlet og klart. Det planlegges og struktureres på «jegersk vis» med kart og terrengbeskrivelser (les: gresk for ikke-jegere). På vei mot post ser jeg mange spor. «I dag bli det fall!» jubler jeg inni meg. Drivrekka er klar og går på. Det meldes om lovende tegn og lyder, men etter en stund avsluttes første driv uten fall. Vi omposisjonerer og gjør oss klare for ny tur, denne gangen skal jeg være med å jage. Å finne bekledning som passer for både postering og driv i såpass bratt terreng er en kunst jeg ikke mestrer enda…for her ble 3 lag gjennomvått rimelig fort. Varmt! Til å begynne med er det lite å se, men etter en times tid tar det seg opp. Jeg går på flere ferske spor nå og melder fra over radioen – de må være nære nå.

Det smeller gjennom skogen!

Hjortekalven har falt, ikke langt unna. Alle følger spent med, men etter en stund fortsetter drivrekka. Jeg er nesten fremme ved postene, bare 50m unna og slenger kulegeværet på skulderen i det noe knirker i snøen like bak meg. Jeg snur meg og stirrer rett inn i de store, mørke øynene til et forskremt rådyr på 2m hold. Det bråsnur og forsvinner inn i tetta og ut i intet. Vel, det har nesten blitt en tradisjon å få tette møter med andre dyr enn de som skal felles når jeg er på jakt. Fine opplevelser, det også! Med snødekket skogbunn er det ikke vanskelig å se hvor hjorten har falt. En lykkelig skytter står og vommer, før vi alle trekker ned til bålplassen for å avslutte dagens vellykkede jakt.

Kalven trekkes ut at skogen av skytter Eirik Asphol Stivold. (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Litt påfyll av energi. Passe svett etter driv! (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Dagens glade skytter er Eirik Asphol Stivold (v). Johnny Henden (h) og underdtegnede poserer for lokalavisen. (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Denne kvelden serveres indre- og ytrefilet av både hjort og rådyr til middag. NAM!

Søndagen kommer brått på. Måneskinnsnatten ble brukt til det fulle, men uten fall. Hjorten hadde nemlig bestemt seg for å stå på annen manns grunn og klynge seg sammen helt til morgengry. Vel, nå er ny runde med driv på gang og været gir alt ifra haglbyger, pissregn, solgløtt og snø. Nå sitter jeg musestille på post og lytter, observerer, håper. Det er grønt lys for både elg og hjort i dag, kalv. Men, det er altså så dørgende stille i skogen at jeg kan høre barnålene falle på mosen.

Noen dager på post, eller for å si det på en annen måte, de fleste dager på post, er  jeg lykkelig for at nettopp «ute» er der jeg finner min ro. En som kun jakter for å få skyte selv prioriterer neppe postjakt. Dette er lagarbeid, det er tiden alene med skogen, men også det sosiale. Det er spenningen i hver minste bevegelse og lyd. Når som helst kan det smelle.

….jeg skvetter til! Nytt skudd. I ekkoet som følger ser jeg elgkua løpe over kollen på andre siden av myra. Kalven ligger igjen ved posten nedenfor meg. To dager, to fall. Størrelsen på elgkalven overasker meg. Den er liten i forhold til de østpå nå om året. Fin er den!

Elgkua vommes av skytter Børge Henden (h).

Molde flyplass, 3 timer senere: Jeg setter meg ned med en kald øl og tenker over helgen. Halsa var flott. Jeg har møtt glade og imøtekommende folk og fått nye perspektiv. Det er fine jaktfolk som bor der i Halsa. De ønsker å bevare jaktgleden for alle, ikke bare for høystbydende og derfor inviterer de ofte med seg gjestejegere som ønsker å oppleve hjortejakt, men som ikke har mulighet til å skaffe det selv.

En annen ting som jeg la spesielt godt merke til dennne helgen var at jakt ikke bare var for jegere, men også for familie og venner. Her var alle som ønsket med på å drive. Noen uten jegerprøven, noen i ferd med å ta den. Poenget er jo at – man må ikke være jeger eller bære våpen for å være med på jakt. Det er så mye mer enn bare det. I tigerstaden vokser de fleste barn opp uten noen naturlig tilnærming til jakt og vilt. Mat, det kjøper man i butikken og dyr ser man som regel på besøksgård.

Her på Nordmøre er familien velkommen med på jakt og barna vet godt hvor kjøttet i fryser´n kommer fra. De var nemlig med og skaffet det!

Tusen takk til Johnny og Merete for gjestfriheten og til laget for den varme mottakelsen. Vi sees igjen til neste år!

En oppfordring på tampen: Både Johnny, og flere på jaktlaget i Betna har nå i førjulstiden en tradisjon der de gir bort en kasse med viltkjøtt til noen som trenger det. Kanskje noen som har det tøft økonomisk, eller som av andre årsaker ikke har muligheten til å lage de store julemiddagene. Viltkjøtt er dyrt å kjøpe og det er ikke alle forunt å nyte et viltmåltid. Så, har du fryseren full så kanskje du har noe å dele ut du også?

Tusen takk for meg! (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

GOD JUL!

Foredragskveld: Jenter og jakt

Heisann.

2. november blir det jaktkveld på Litteraturhuset i Oslo og temaet for kvelden er «Jenter og jakt». Du er selvsagt like velkommen uansett kjønn og alder. En av kveldens foredragsholdere er undertegnede og jeg håper å se så mange jaktglade mennesker som mulig der denne kvelden.

Her kan du gå inn å bestille billetter: Foredragskveld: Jenter og jakt

Inkludert i prisen er inngangsbillett til Camp Villmark 2018, samt en aldri så liten «goodiebag» når du kommer i døra.

VELKOMMEN!

Startskudd i Hedmark

Skogens konge turer gjennom landskapet med sitt majestetiske gevir og tunge kilo. Alle er i posisjon og venter spent – JAKTSTART!

Jeg befinner meg i Hedmarks dype skoger, på vei til min første elgjakt. Der venter den mest imøtekommende og gjestmilde gjengen jeg har truffet på lenge. Gamle rykter om at elgjakt er forbundet med gubbekultur kan gå og legge seg! Når jeg ankommer blir jeg møtt av Ranghild Ensrud som viser meg rundt på hytta, før jeg hilser på resten av laget og blir invitert inn til middag. I kveld serveres varmrøkt laks, selvfisket av Rolf – naturligvis. Nam! Her skal jeg gjeste i to dager og lære mer om hva som kreves for å kunne jakte på Norges største pattedyr – elgen.

God stemning ved kaffebålet.

Morningen gryr på Jugerud og over vannet ligger morgendisen lett. Frokostbordet er dekket og kaffekjelen klar. Det samme er laget: Thorbjørn, Ragnhild, Johnny, Rune, Rune K., Marianne, Per Erik, Øivind og Rolf – har jaktet sammen i mange år og her er tradisjoner, gode historier og latter i hvert et hjørne. Det er umulig å ikke bli smittet av den herlige steminingen. Jaktleder Thorbjørn Lysfoss kjører briefing før vi drar avgårde. På veien får jeg tips og råd som kan komme godt med ved skuddsjangs. «Lytt til erfarne jegere» sier jeg bare. Vi parkerer og lukker dører så stille som vi kan. Hysj!

Nå lister vi oss gjennom skog og myr og etter en stund er postrekken klar. Hundeførerne begynner gå, med bandhund pga. ulv i området. Jeg lytter spent til stillheten og jaktradioen. Solen skinner, alle sanser er skjerpet og utsikten er upåklagelig. Så lenge man har varme klær og tålmodighet er postjakt balsam for sjelen. Det knaker i skogen og jeg stirrer ut mot andre siden av myra…hva var det?

På vei til post. (Foto: privat)

 

Plutselig jomer startskuddet!

Pulsen gjør et hopp og adrenalinet pumper. Så blir det helt stille, før det lyder beskjedent over jaktradioen: «Ja, da har storoksen falt…». Dermed blir Rune (Kvarnstøm) først ut med fall denne uken, på posten rett ovenfor meg. Vi blir sittende noen minutter til og avvente ku og kalv som skal ha løpt videre, men når skogen stilner igjen avslutter vi alle og finner veien til Rune´s post. Den er enorm der den ligger. Vakker! Nå starter jobben for alvor. Det skal vommes, før elgen kan transporteres ut med «jernhest» (elgtrekker), deretter skal den fraktes til slakteri for partering og modning. Et så stort dyr krever sitt. Dette er skikkelig lagarbeid og alle bidrar med like stor iver. Opplevelsen av å få følge råvarene til bords er en helt spesiell følelse som vanskelig kan beskrives med ord. Det er vi alle enige i.

Rune og en skikkelig tøff, stolt Bajas (Foto: Stine Hagtvedt)

Dagens okse ble felt av Rune Kvarnstøm. Øivind hjeleper til med utvomming. (Foto: Stine Hagtvedt)

Jaktleder Thorbjørn Lysfoss trekker elgen gjennom myr og skog. Jernhest må til når man skal frakte nærmere 300kg ut. (Foto: Stine Hagtvedt)

 

Dagen er på hell og tilbake på Jugerud står jeg på kjøkkenet og skyller av elghjertet som jeg har vært så heldig å få. Dette skal jeg lage viltgryte på senere i uken. Stemningen er på topp og ved middagsbordet sitter jeg full av takknemmelighet for alt jeg har fått oppleve denne dagen.

Elgjakt er ikke bare for de «gamle». Har du et ønske om å jakte elg, må du først og fremst søke – og det er ikke like tunggrudd som jeg først hadde inntrykk av. Det man derimot bør være klar over er hvor mye arbeid som ligger bak denne jakten, særlig etter man har felt en stor okse. Her kreves litt redskaper og selvsagt godkjent ettersøkshund. En voksen elgokse kan veie over 300kg – det krever også sin plass. Ikke så rart at dette er forbundet med årlig tradisjon som gjerne går i arv. Et elglag er liksom en stor familie som en gang i året samles like mye for det sosiale, som for jakta. Ut av det hele kommer fantastiske råvarer som de alle vet å utnytte godt.

Kort oppsummert: Elgjakt er like tilgjengelig for alle, men det krever litt mer planlegging og er for den tolmodige jegeren. Prisen er heller ikke spesielt avskrekkende, så alt i alt – tommel opp!

Grovpartering på gang. Her gjelder det å være varsom for å ikke ødelegge filetene. (Foto: Stine Hagtvedt)

Grovpartering i full gang. Flere lag har hatt en vellykket jaktstart denne dagen. (Foto: Stine Hagtvedt)

Et så stort dyr krever plass. Alle bidrar med å flå og partere. (Foto: Stine Hagtvedt)

Det er flere lag som har hatt jakthellet med seg. (Foto: Stine Hagtvedt)

 

En stor takk til hele laget som tok så godt imot meg. Dagen etter ble noen stille timer på post for meg, før jeg avsluttet turen ved kaffebålet. Dere har virkelig vist meg sann jaktglede og jeg håper å få komme på besøk igjen ved en senere anledning.

SKITT JAKT JUGERUD!

Stegg har tatt stand

Nå står han stiv som en pinne mens snuten trekker inn den velkjente duften av fugl. Dette er jobben hans – og i dag er jeg så heldig å få være med Stegg på «kontoret».

Det er en helt vanlig onsdag i Krampenes. Varangerfjorden gjør seg høy og mørk og utover kvelden slår bølger og sjøskum nærmere og nærmere sjåen. Når vi går inn i huset denne kvelden er det med makt vi lukker døren. Vær og vind – hindrer det de ivrige jegerne i Finnmark i å komme seg ut på jakt mon tro?

Torsdag 09.10 banker det på døra. Det er Mia som kommer på frokost. Mia Karine (Mækele Johansen) er en ivrig jeger fra Krampenes. Denne morningen har hun pakket bilen og er klar for rypejakt, men hun tar seg allikevel tid til en uformell jaktprat. Både stort, smått og rovvilt er like aktuelt. Hun er selvstendig med stor S(!) og er ikke redd for hverken vær, vind, vomming eller slakting. Jegerprøven tok hun i sin tid på skolen og siden den gang har hun vært med på både blandede jaktlag og rene kvinnelag ifb. med elgjakta (som straks står for tur). I dag er det to «kvinnelag» i distriktet, men døren står også åpen for gutta om de vil være med. Her hjelper alle hverandre ved behov, uavhengig av kjønn. Mia beskriver jaktmiljøet i distriktet som godt og har ikke noe inntrykk av at jakt er spesiesielt forbeholdt gutta. Her er alle like velkommene.

Nå drar Mia på jakt. Ute regner det sidelengs og blåser stiv kuling.
Finnmark lever!

Mia Karine Mækelæ Johansen er glad i både jakt, fiske og friluftsliv og lar seg definitivt ikke stoppe av vær og vind.

Fredag: været er vilt og vått i det vi legger ut på støkkjakt…

Det tar ikke lange tiden før vi går opp noen kull, men dårlig vær gjør rypa sky og den flykter på langt hold. Etter noen timer i skikkelig myr og «ris» stopper vi opp for å planlegge veien videre, og helt etter boka letter et kull mens vi står der og skravler. Typis, men heldigvis er vi raske. Hagla opp – rype ned!

Lørdag: Stegg har tatt stand!

Nå står han stiv som en pinne mens snuten trekker inn den velkjente duften av fugl. Dette er jobben hans – og i dag er jeg så heldig å få være med Stegg på «kontoret». Solen gløtter gjennom skylaget i det jeg nærmer meg og plutselig, knappe 5 meter foran meg letter de, mye nærmere enn jeg trodde. PANG! Rypa faller og Stegg apporterer stolt til sin eier, Rune. For et godt team!

Dagen fortsetter gjennom det høstkledde landskapet og plutselig er det stand igjen. Skuddet går og Stegg apporterer på ny. Med to jegere er dagskvota nå full og vi setter kursen tilbake til bilen. Min første opplevelse av fuglejakt med hund var fantastisk. Støkkjakt er GØY, men det er søren meg jakt med hund også! Jeg blir mer enn gjerne med Stegg på kontoret igjen.

Lørdagen lir mot kveld og vi ser ut over Varangerfjorden, mette og trette etter en fantastisk rypemiddag. Sjøen roer seg nå. I morgen fortsetter jakten – på havets gull..

Stegg på «kontoret».

SKITT JAKT!

Bukkejakt i Buskerud

Den som venter på noe godt…

Det lydløse tøyet er på, kikkerten henger rundt halsen og børsa på skuldern. Klokken er 18.30 i det vi tråkker varsomt innover i terrenget og begynner å kikke etter sportegn. Stille nå…

Ved utkanten av en åpen slette finner vi et tørket avtrykk i gjørma og etter et par timer har vi sett flere gamle feiemerker, noen med med oppsparket mose omrking. Det er altså håp.

Mørket faller på og vi går tilbake dit hvor vi fant avtrykket. I utkanten av denne sletta skal jeg sette meg før solen står opp på ny. Vi pakker sammen for kvelden og drar tilbake på hytta. Den nye kunnskapen jeg har fått under veis lagres, før jeg kryper ned i soveposen min og stiller vekkeklokken på 03.15(!).

Kullsvart bålkaffe hadde smakt sinnsykt godt nå, men det har vi ikke tid til. Lyd, lukt og bevegelser «times og tilrettelegges» som Olsenbanden ville sagt, for her skal det jaktes!

Klokken var nå blitt 04.30 og det begynte å lysne. Det tok ikke lange tiden før jeg fikk besøk. En hare holdt meg med selskap en times tid før den hoppet videre. Samtidig begynte jeg å høre rasling i buskene bak meg. Lyden av urter og løv som ble «nappet» og tygget virket nærme, veldig nærme! Nå kjente jeg pulsen stige og jeg begynte rolig å tilpasse retningen jeg satt i. På mitt høyre øre lød plutselig et «knekk» like bak meg og buskene begynte å røre på seg. Ut kom en rågeit, gylden og vakker – knappe 7 meter fra meg. Dæven så stille jeg forsøkte sitte.., men kroppen ristet som et aspeløv på innsiden. For et vakkert syn! Hun gikk rolig noen meter og luktet på gresset, før hun stoppet opp og virket til å ha fått lukten av meg. Deretter spratt hun over sletta og inn i buskene på andre siden.

Nå er det bare å sitte i ro og vente på bukken tenkte jeg. Lys våken av adrenalinet og klar som et egg satt jeg der på krakken og ventet, ventet og ventet. Bena begynte gradvis å sovne på tur og etter hvert hørtes lyden av omgivelsene som var i ferd med å våkne. Det var på tide å gi seg nå.

Jeg satte fra meg børsa og strakte meg etter sekken for å pakke sammen. Plutselig ser jeg noe komme løpende i sidesynet – der kommer reven i fult firsprang over sletta med en rådyrskank i kjeften. Jeg griper etter børsa, reiser meg rolig og venter – den stopper et sekund og skuddet går…

Reven slipper unna med skrekken, men rådyrskanken ligger igjen på bakken. Så ble det ingen fall denne gangen, men den som venter på noe godt…

DYR!

I skrivende stund sitter jeg foran vedovnen på fjellet og kikker på et enormt gevir. Vannet koker og i den store kjelen ligger skallen. Den skal renses og klargjøres. Mitt første hjortevilt ble altså en skikkelig storbukk. Et DYR!

For det var «dyr» de het fra gammelt av, villreinen, som kom hit for over 12000 år siden og som førte jegerne til det som senere ble Norge. Villreinjakt har en lang historie her i landet og med sin intense spenning, smidighet og blodslit har denne jakten gitt meg opplevelser som jeg aldri vil glemme.

Dag 1

Solen står opp. Varme klær, niste og fjellduken er med. Vi setter oss på post, tar frem kikkertene og saumfarer landskapet for rein, men alt vi ser er stein. «Har de rørt seg siden sist mon tro?»

Solen går ned uten fall denne dagen, men håpet kribler fortsatt i magen.

Dag 2 – JAKT!

Tilbake på post er landskapet atter tomt og tolmodigheten blir satt på prøve. Vi beveger oss ut terrenget mot ettermiddagen. Med falkeblikk og kikkert undersøker vi hver krik og krok. Plutselig – der står de!

Tre bukker har søkt vind på en topp, bare 2km fra oss. I kikkerten troner gevirene majestetisk i silhuett og vi begynner å smyge oss gjennom landskapet, styrt av vind og terreng.

30 meter – vi ligger i skjul bak en stein uten skuddsjangs i det de plutselig setter fart og går rett mot oss. Pulsen min raser der vi ligger og jeg tør knapt å blunke. Nærmeste bukk står nå bare 3 meter unna og pruster. Av alle naturopplevelser jeg har hatt, er dette den mest intense. Jeg føler meg helt enkelt priviligert som får oppleve noe så mektig.

Plutselig er det noe som støkker dem og de bykser noen meter bakover, men heldigvis roer de seg kjapt og tasser videre i terrenget. Nå gjelder det!

60 meter – Bakgrunnen er sikker og jeg har godt anlegg på en stein. Alle sanser er skjerpet og jeg venter på fritt dyr. En – to – tre: SKUDDET GÅR, rett der det skal. Vi holder oss rolig og avventer. Han er stor og får et oppfølgingsskudd før han FALLER.

#DENFØLELSEN av å ha felt mitt første hjortevilt var intens. Jeg kjente en enorm respekt og takknemlighet der jeg lå. Nå smilte jeg fra øre til øre og greide ikke holde igjen lykketårene. Det var helt nye følelser som dukket opp i meg, men disse kan faktisk ikke beskrives med ord – de må oppleves!

Geviret var enormt og den ene siden klart større enn den andre. Han hadde nok gått med en skade over flere år, for han gikk med hodet skikkelig på skakke. Antakelig hadde han skadet seg i kamp med en annen bukk for lenge siden.


Utvomming, flåing og grovpartering
– alt dette stod nå for tur ute i felt. Klokken rakk å bli 21:30 før vi kom oss avgårdre med to tunge sekker og et monstergevir. Vi gikk sakte, skritt for skritt og det ble etter hvert bekmørkt. Etter 3,5 timer var vi nede og begynte pakke inn i bilen, deretter bar det til Jakt og Fiskesenteret hvor vi veide og hang opp kjøttet. Da jeg endelig krøp under dynen var klokken blitt 03:00 og jeg sovnet på et blunk.

Børsa, en gammel Mauser 308 win – har jeg fått av min svigerfar. Han har vært ivrig reinsjeger på Hardangervidda i mange, mange år – så at mitt første hjortevilt med denne ble en skikkelig storbukk, det føltes faktisk litt spesielt.

VILLREINJAKT er definitivt noe for meg. Det er en krevende, intenst og HELT RÅTT! 

En stor takk til Eivind Lurås og Jakt & Fiskesenteret for finfin veiledning og masse ny lærdom. Med dette går startskuddet for mitt prosjekt «Jakten på Norge». Med meg på deler av prosjektet har jeg Norges Jeger- og Fiskerforbund. Artiklene mine skal således merkes som annonse / reklame.

«DET HAR JEG ALDRI GJORT, SÅ DET KAN JEG HELT SIKKERT!»

Dagen etter ble halve hjertet stekt til forrett, mens resten blir speket. Tungen ble kokt og jeg tror vel min datter er alene i klassen om å ha reinsdyrtunge på matpakken denne uken. NAM! Nå skal kjøttet modnes, før jeg kan finpartere det og følge det helt til bords

Skallen kokes i vognskjulet til svigers før den kan plukkes ren.

SKITT JAKT!

Foto og video: Stine Hagtvedt

Våpensøknad og utlånserklæring

Jegerprøven er bestått og nå trenger du jaktvåpen til den eller de jaktformene du skal bedrive. 

Nå som du er innført i jegerregisteret kan du sende «søknad om tillatelse til å erverve og inneha skytevåpen og våpendeler» til lensmannen eller politikammeret der du er folkeregistrert. Dette er et skjema som du kan hente på nærmeste politistasjon eller lensmannskontor. Det kan ikke lastes ned på nett, men det er mulig å bestille det tilsendt i posten flere steder. Skal du søke om flere våpen må du ha ett skjema per våpen.

Du må også huske å legge ved nødvendig dokumentasjon til søknaden. Du finner oversikt over dette på politiets nettsider: Søke om våpentillatelse.

For å få tillatelse til å inneha eller eie våpen i Norge må du oppfylle kravene som våpenloven setter til personer for å få våpenkort. Det er de samme kravene som gjelder dersom du skal låne våpen.

Skal du låne må både du og utlåner fylle ut en utlånserklæring sammen. Denne er gyldig i inntil fire uker og skal være med deg på jakt, trening og transport av våpenet, eller kort sagt – den skal alltid være med. Ved utlån av halvautomatiske våpen må låneren selv ha gyldig våpenkort for tilsvarende våpen.

Personlig lånte jeg både hagle og rifle det første året, men jeg kjøpte også våpenskap og sendte våpensøknad på begge deler ganske tidlig. Behandlingstiden på våpensøknader kan være lang i storbyene, derfor er det like greit å være tidlig ute om man vet at man uansett ønsker å kjøpe innen 12mndr. En godkjent våpentillatelse er gyldig i 12mndr fra innvilget dato og skal fremvises komplett til forhandler / selger ved kjøp, for ferdig utfylling. Husk å ta vare på den blå delen. Den vil være ditt midlertidige våpenkort frem til du får ditt nye i posten.

I år starter jeg sessongen med mine første egne jaktvåpen. Det kjennes bra. På veien har jeg dannet meg noen meninger om hva som er fornuftig pris å legge seg på når man kjøper både våpen og utstyr til jakta, men de får jeg ta i et eget innlegg.

I mellomtiden – SKITT JAKT!

Jegerjente, fortell meg din historie

I dag er hver syvende jeger kvinne og antallet øker sakte, men sikkert. I følge nye tall fra SSB har antallet kvinnelige jegere økt med 21 prosent de siste 5 årene. Jeg er stolt av å være en del av disse og har lyst til å bidra til at dette tallet øker.

At antallet kvinnelige jegere er økende er i seg selv super flott, men desverre så er det sånn at det kun er omtrent halvparten av de som tar jegerprøven som faktisk kommer seg ut på jakt. Jeg vil gjerne finne ut hvorfor det blir slik og hva som skal til for å få disse jentene hele veien fra teori til praksis.

JEGERJENTE(r) – JEG VIL HØRE DIN HISTORIE og bli bedre kjent med den norske, kvinnelige jegeren.

Ingen aldersgrense her altså. Formålet mitt er å finne ut hva vi jenter faktisk mener om jegeropplæringen, miljøet og veien fra teori til praksis, i en (enn så lenge) relativt mannsdominert verden. Dette vil jeg samle sammen og dele gjennom innlegg og artikler for å løfte fokuset og forhåpentligvis inspirere og veilede etternølere til å komme seg ut på jakt.

– Hvor lang tid tok det fra du tok prøven til du faktisk kom deg ut på jakt?

– Har du noen tanker rundt hva man kan gjøre for å øke andelen kvinnelige jegere?

– Hva er det som driver og motiverer deg til å holde på med jakt?

– Hva slags nettverk hadde du innen jakt da du tok prøven?

– Har du tatt noen kurs i etterkant, og hva er i så tilfelle din erfaring med disse?

Spørsmålene er mange…

JEG VIL HØRE DIN HISTORIE OG DINE MENINGER!

Send meg en e-post til: stine@jegerstine.no

Ha en finfin dag! 🙂

Page 1 of 2

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén