Tag: Bukkejakt

Et halvt års jakteventyr

Ja, du leste riktig! Fra og med august 2019 til og med februar 2020 er jeg nemlig på mitt livs største eventyr, til nå (sånn, med unntak av det å bli mor for 9 år siden så klart). Det neste halve året skal jeg jakte og fiske meg gjennom store deler av landet, og nyte friluftslivets glade dager både til fots og på ski. Mesteparten alene, men heldigvis får jeg også følge noen uker, av verdens beste jaktkompis, turvenn og datter – Kristine (9år). Og så må jeg ikke glemme min firbente turvenn Ronja (18mndr) da så klart, min første jakthund, en Basset fauve de bretagne.

FOTO: Siv Dolmen/Dine Penger.

Dette eventyret ønsker jeg å dele – og det vil jeg gjøre løpende i sosiale medier, men jeg har også investert et godt forskudd på arv i lyd og video (uendelig stor takk til deg mamma!), for å kunne dele et litt større bilde av det hele med dere i fremtiden. Det har seg nemlig slik, at min lidenskap for jakt, fiske og friluftsliv sitter ganske så dypt inni hjeret, og dette er langt mer enn «et friår» for å leve ut 30-årskrisa. Jeg har et større budskap på lager, som jeg nå ønsker å få frem – i håp om å inspirere, og forhåpentligvis hjelpe flere der ute til å se gleden og gevinsten av et aktivt friluftsliv.

La meg forklare nærmere;

Det hele startet for nærmere 36 år siden, da en bestemt og målbevisst frøken så lyset for første gang på Finnsnes, 2. oktober 1983. Jeg er ganske sikker på at spiren til denne drømmen kom til i mine første leveår på Setermoen, for allerede som 3-åring la jeg ut på mitt første eventyr, alene, på 3-hjulssykkel nedover E6 – på jakt etter is. Det var kanskje også allerede her jeg begynte å misslike det å «gå i kø» når jeg først skulle ut på eventyr, for det ble en sabla lang kø langs hovedvegen den dagen har jeg blitt fortalt…

Vel, denne ekspedisjonen ble til slutt avbrutt av mine foreldre (som var litt blekere enn normalt den dagen), men eventyrlysten vokste videre i meg, og det samme gjorde gleden over å VÆRE i naturen.

Videre gjennom oppveksten fortsatte jeg å oppsøke naturen. Mamma og pappa var flinke til å ta oss med ut på turer, både i telt og under åpen himmel og jeg kan knapt huske en sommer der fiskestangen ikke var en forlengelse av armen. Mine to eldre søstre var ikke like bitt av fiskebasillen men, jeg var pappas faste tur- og fiskevenn, og sammen reiste vi på fisketurer rundt omkring i landet, eller dorget rundt i Oslofjorden ved enhver anledning. Når pappa ikke var hjemme, satt jeg enten pal på brygga med stangen, eller tok GH´n med 9.9 hester´n ut for å fiske, og følelsen av å ha «skaffet maten selv» lærte jeg meg tidlig å like, men – noen jegere har jeg aldri hatt i familien… Ikke kjente jeg noen som drev med jakt heller, så da jeg for tre år siden bestemte meg for å ta jegerpøven var dette et valg jeg tok helt upåvirket fra omverdenen, rett og slett fordi jeg ønsket enda en dimmensjon til det friluftslivet jeg allerede er så glad i, og for å komme enda nærmere på naturen og kunne høste av overskuddet.

Foto: privat. Ett av mange gode minner fra oppveksten, på fisketur med pappa.

Foto: privat. Bukkejakt i Farsund. Kristine vet godt at maten ikke vokser i frysedisken.

ET VENDEPUNKT I LIVET!

For meg har jakta blitt et vendepunkt i livet. Det var nærmest som å «komme hjem», om man kan si det sånn – og jeg vil gjerne utdype dette litt, for at dere skal forstå hvorfor jeg føler så sterkt for nettopp jakt, fiske og friluftsliv som jeg gjør;

For, på et tidspunkt i livet overtok vi huset til mormor og bestefar på Snarøya i Bærum, og det var her jeg skulle vokse opp. For de som kjenner til uttrykket «Blærumsjente» så kan jeg vel si at jeg ikke helt passer den beskrivelsen. Naturen har alltid ligget nærmere mitt hjerte enn interesse for pene kjoler, musefletter, eller neglelakk og shopping. Jeg var hun som alltid var møkkete, klatret i trærne, lagde kruttlappbomber og lekte krig i skogen med gutta, gjerne iført en gammel gassmaske fra 2. vk som jeg tyvlånte fra pappas samleobjekter…eller jaktet på fugler med hjemmelaget pil og bue i Mortenskogen rett ved huset.

Foto: privat. Aldri vært redd for å bli møkkete…

Åh, ja – jeg kan jo legge til at jeg er oberstdatter (stolt en som sådan), og mer enn gjerne var med å skyte på bane, eller på blink i skogen med pappa når anledningen bød seg.

Foto: privat. Jeg sa aldri nei til å være med på skytebanen med pappa.

 

Kort sagt; følte jeg meg vel aldri helt «hjemme» i miljøet der jeg vokste opp og ganske så ofte kunne jeg føle meg både litt annerledes, og ensom. Og det er her poenget bak denne lange introduksjonen ligger:

Etter jeg startet med jakt, fant jeg raskt en tilhørighet. Jeg har de siste tre årene fått flere nye (gode) venner og bekjentskaper enn tilsammen resten av livet. Miljøet jeg har møtt er spekket med fantastiske, rause og imøtekommende mennesker, som alle snakker «samme språk» som meg. JEG ELSKER DET!

Gjennom jakt er det lett å bygge vennskap. Hvorfor? Det har jeg reflektert mye over det siste året, og jeg vil forklare det slik jeg opplever det:

Når man er på jakt deler man øyeblikk og opplevelser sammen, ute i naturen. Man er tilstede, ikke på nett – men rundt bålet, i skogen, eller man hjelper hverandre med vomming, partering, rydding av poster osv. Man er et team, og man samarbeider, skaper tillitt til hverandre – og mestringsfølelse, som jo er noe vi alle har godt av å kjenne på. Man jobber for et felles mål og samtidig gleder alle seg over å se at andre lykkes. Vi heier på hverandre, og uavhengig av om man er på individuell jakt, eller lagjakt – så vil en jeger alltid dele sine opplevelser og erfaringer fra dagen, og på den måten er det lett å prate sammen. Vi bygger raskt historier, vi lytter til hverandre – og for meg er dette den ultimate oppskriften på vennskap.

Foto: privat. Fra villsvinjakta i Sverige.

Dette gjelder jo selvsagt ikke bare jakt, men for alle deler av friluftslivet, og for enhver idrett eller hobby der man måtte finne at sitt hjerte ligger nærmest, men det jeg personlig synes er spesielt fint med jakta er at jeg kan komme som akkurat den jeg er…og det er godt nok. For meg dreier det seg ikke om å være best, gå lengst, være sterkest eller mest mulig ekstrem, men om å VÆRE DER JEG ER, og DET er lett når man er ute i naturen og har tid til å nyte alle de flotte inntrykkene den har å by på, sammen – og alene.

Foto: privat. Fra elgjakta i Hedmark 2017. God stemning rundt kaffebålet.

Så, når jeg nå legger ut på tur er det ikke med mål om å være ekstrem eller oppnå store bragder som jeg kan skryte av i ettertid, men heller om å finne lykken og roen, om jeg kan si det sånn. Naturen er, og har alltid vært det stedet der jeg føler meg hjemme, akseptert og LYKKELIG – og den lykken er noe jeg unner alle å oppleve 🙂

Veien blir til mens man går seg vill…

Hvor går ferden?

Etter 10 dager på bukkejakt i Farsund sammen med min datter går nå ferden videre til reinsjakt på Snøhetta. Her blir jeg værende i 4 uker for å oppleve jakt, fiske og naturen i Dovrefjell, før jeg siden reiser nordover for elg- og rypeakt i Finnmark i to uker, også med min datter. Så, går veien sørover…og akkurat hvor, er det vær, vind og tilfeldighetene som bestemmer.

«Veien blir til mens jeg går meg vill» bruker jeg å si, men – om du bor i nærheten av Setermoen er det nok ikke usansynlig at du på et tidspunkt vil få øye på en 36år ung jente, på jakt etter nye eventyr…og kanskje en is på veien 😉

Jeg vil si som Tonje Blomseth sier så fint: FØLG DRØMMEN, IKKE STRØMMEN!

Har man en drøm, så ikke vent til det er for sent. La meg være ærlig: slike eventyr vil aldri passe inn i et A4 liv – man må helt enkelt «make it happen». Personlig har jeg tatt et halvt års permisjon fra jobb, leid ut leiligheten og avskilter bilen et halvår for å kutte kostnadene. Jeg har aldri vært lengre borte fra min datter enn 12 dager, og gruer meg som rakkern til savnet, men heldigvis får hun vært med meg på deler av eventyret. Heldigvis har jeg en fantastisk eksmann, som er verdens beste pappa for henne – og jeg vet han tar godt vare på henne mens jeg er borte. Jeg har også verdens beste kjæreste, og tre bonusjenter som jeg også kommer til å savne masse, i tillegg til resten av familien. Jeg er uendelig takknemlig for all hjelp jeg har fått og får av alle de rundt meg – som er med på å gjøre dette mulig.

Med meg på turen har jeg også fått fantastiske sponsorer;
Norges jeger- og fiskerforbund, Norges fjellstyresamband og iNatur, som alle er med på å gjøre dette gjenomførbart. Takk for at dere vil være med meg på turen!

Jeg har også noen utstyrsleverandører, og disse vil jeg presentere litt senere.

FØLG GJERNE TUREN PÅ INSTAGRAM OG FACEBOOK DET NESTE HALVÅRET.
SKITT JAKT – SKITT FISKE OG GOD TUR TIL DERE ALLE!

Lokkejakt på rev og bukk med Tor Ola Dehli

Tor Ola Dehli er mannen som innførte lokkejakt på rev til Norge. Han holder jevnlig kurs og foredrag, driver nettbutikken STORFANGST.NO og lever av jakt og fiske.

Det er få som kan skilte med å ha innført en helt ny jaktmetode, men det kan altså Tor Ola. Etter et møte med svenske Ulf Lindroth ble han så facinert av lokkejakt på rev, at han tok det hele med seg til Norge. I Nord Amerika har de drevet med dette siden tidenes morgen, men i Norden ble ikke dette praktisert før Lindroth og Dehli kom på banen. I dag er dette en spennende og morsom jaktmetode som mange utøver, og den kan være riktig så effektiv, så lenge man gjør det riktig(!).

For, hvordan lokker man egentlig på rev? Hvilke typer lokk bruker man, og når? Hvor lenge og hvor frekvent? Bruker man tenner, og hvor langt inn på fløyta blåser man? Hvordan skal man plassere seg ift. vinden?

Tor Ola demonstrerer lokking på rev med «Trøndermusa».

Et godt utvalg av ulike lokker. Hør flere i podden.

BUKKEJAKT: Det er ikke bare rev Tor Ola lokker på. Han lokker naturligvis også på bukk, og uansett om du skal lokke på det ene, andre, eller både og – denne episoden bør du ikke gå glipp av!

Jeg garanterer en lærerik og underholdende episode, med flere eksempler på ulike lokkelyder, teknikk og viktige tips som kan spare deg for mange nybegynnerfeil.

Og – det aller viktigste budskapet for lokkejakt på rev er:

IKKE LOKK PÅ REV UNDER DÅRLIGE FORHOLD!

…hvorfor får du høre i podden.

Fra landlig idyll på Gran i Hadeland, her er Tor Ola Dehli om lokkejakt på rev og bukk (ps: sjekk min instagram for video):


Download

Bildekred header og episode: NJFF

Bukkejakt i Buskerud

Den som venter på noe godt…

Det lydløse tøyet er på, kikkerten henger rundt halsen og børsa på skuldern. Klokken er 18.30 i det vi tråkker varsomt innover i terrenget og begynner å kikke etter sportegn. Stille nå…

Ved utkanten av en åpen slette finner vi et tørket avtrykk i gjørma og etter et par timer har vi sett flere gamle feiemerker, noen med med oppsparket mose omrking. Det er altså håp.

Mørket faller på og vi går tilbake dit hvor vi fant avtrykket. I utkanten av denne sletta skal jeg sette meg før solen står opp på ny. Vi pakker sammen for kvelden og drar tilbake på hytta. Den nye kunnskapen jeg har fått under veis lagres, før jeg kryper ned i soveposen min og stiller vekkeklokken på 03.15(!).

Kullsvart bålkaffe hadde smakt sinnsykt godt nå, men det har vi ikke tid til. Lyd, lukt og bevegelser «times og tilrettelegges» som Olsenbanden ville sagt, for her skal det jaktes!

Klokken var nå blitt 04.30 og det begynte å lysne. Det tok ikke lange tiden før jeg fikk besøk. En hare holdt meg med selskap en times tid før den hoppet videre. Samtidig begynte jeg å høre rasling i buskene bak meg. Lyden av urter og løv som ble «nappet» og tygget virket nærme, veldig nærme! Nå kjente jeg pulsen stige og jeg begynte rolig å tilpasse retningen jeg satt i. På mitt høyre øre lød plutselig et «knekk» like bak meg og buskene begynte å røre på seg. Ut kom en rågeit, gylden og vakker – knappe 7 meter fra meg. Dæven så stille jeg forsøkte sitte.., men kroppen ristet som et aspeløv på innsiden. For et vakkert syn! Hun gikk rolig noen meter og luktet på gresset, før hun stoppet opp og virket til å ha fått lukten av meg. Deretter spratt hun over sletta og inn i buskene på andre siden.

Nå er det bare å sitte i ro og vente på bukken tenkte jeg. Lys våken av adrenalinet og klar som et egg satt jeg der på krakken og ventet, ventet og ventet. Bena begynte gradvis å sovne på tur og etter hvert hørtes lyden av omgivelsene som var i ferd med å våkne. Det var på tide å gi seg nå.

Jeg satte fra meg børsa og strakte meg etter sekken for å pakke sammen. Plutselig ser jeg noe komme løpende i sidesynet – der kommer reven i fult firsprang over sletta med en rådyrskank i kjeften. Jeg griper etter børsa, reiser meg rolig og venter – den stopper et sekund og skuddet går…

Reven slipper unna med skrekken, men rådyrskanken ligger igjen på bakken. Så ble det ingen fall denne gangen, men den som venter på noe godt…

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén