Month: oktober 2017

Havets gull i Finnmark

Kjært barn har mange navn; Kongekrabbe, kamtsjatkakrabbe, russerkrabbe eller min favoritt «havets gull». Noen vil kanskje også kalle den monsterkrabbe. Uansett – jeg vil definitivt tenke meg om to ganger før jeg vasser i Varangerfjorden etter denne opplevelsen.

Vi fikk være med som krabbefiskere for en dag, med selveste kaptein Rushfeldt. «Tobben», som er en god kompis av min kjæreste er profesjonell fisker, jeger og kort sagt en sjukt bra finnmarking. Sammen med sin kjære Maud bor de i vakre og værdhare Krampenes – et lite stykke norsk eventyrland med noe sånt som 51 innbyggere. Et magisk sted!

Det tankes før ferden.

Etter å ha fylt drivstoff putret vi sakte, men sikkert utover Varangerfjorden mens nisene hoppet og lekte rundt båten. Flere dager med mye vind og uvær hadde preget fjorden, men heldigvis var det begynt å roe seg nå og Knut dro på seg det ene plagget som for alvor hadde fylt bagen hans denne ferien, nemlig fult oljehyre. Fremme ved markøren begynte vi sakte å dra inn første teine i rekka og den skuffet ikke. På 1-2-3 var teinen åpnet på dekk og rundt 30 digre kongekrabber krøp nå rundt og skulle sorteres. En krabbe kan veie opp til 10kg, men vekt opp til 8kg og et ryggskjold på maksimum 23cm er mer vanlig 8 (kilde: wikipedia). En voksen krabbe deler lett en hardfrossen fisk i to, så her gjaldt det å passe på fingrene sine.

Knut og Tobben inspiserer fangsten.

Krabbene var nå ferdig sortert og teinen ble klargjort før vi startet å trekke neste. Orden på dekk! Denne gangen var det min tur til å åpne skattekisten og fangsten var like stor. For meg er kongekrabbe en av de klare favorittene fra havets bunn og de er mild sagt imponerende med sin tyngde og størrelse. Følelsen av å stå med en 5kg´s diger krabbe i henda gjorde meg helt enkelt sulten… Dette er tungt arbeid for de som til vanlig gjør denne jobben alene, gjerne i urolig sjø og kulde, dag inn og dag ut. Styrke, god holdning i rygg, varm kaffe og energipåfyll er viktig for en krabbefisker. Så, selv om vi neppe kunne kalle oss utlærte krabbefiskere etter denne ene dagen hadde vi ihvertfall fått et lite innblikk i hvordan det kan være – og etter alle teinene var trukket og satt ut på ny vendte vi båten hjemover der vi avsluttet dagen med et fantastisk måltid av fersk, nykokt kongekrabbe før vi reiste sørover igjen. Krampenes – vi kommer tilbake!

Makan til saftig og godt kjøtt skal man lete lenge etter. Kongekrabbe er definitivt en av mine favoritter fra havets bunn.

Finnmark leverer!

Avslutningssvis har jeg satt sammen en aldri så liten videosnutt fra denne dagen, der jeg også forsøkte sende med go-pro ned med teina (det ble fort mørkt og kameraet løsnet fra plasseringen, men litt bilder ble det jo). Facinerende skapninger! Tusen takk for oss Maud og Tobben. Dere er fantastiske!

Foredragskveld: Jenter og jakt

Heisann.

2. november blir det jaktkveld på Litteraturhuset i Oslo og temaet for kvelden er «Jenter og jakt». Du er selvsagt like velkommen uansett kjønn og alder. En av kveldens foredragsholdere er undertegnede og jeg håper å se så mange jaktglade mennesker som mulig der denne kvelden.

Her kan du gå inn å bestille billetter: Foredragskveld: Jenter og jakt

Inkludert i prisen er inngangsbillett til Camp Villmark 2018, samt en aldri så liten «goodiebag» når du kommer i døra.

VELKOMMEN!

Jakt, Prada og Lada

«Pakketilbud – nå KUN 69 000,-«

Banneren med den vellykkede, barske jegeren som holdt et digert kulegevær, med en demper og et kikkertsikte selv Kim Jong-un ville misunnet lyste mot meg på skjermen. Jeg var fersk jeger og satt og spurte google om hva slags utstyr jeg skulle kjøpe, men få svar passet inn i min økonomi som alenemor. Var det allikevel mulig å komme seg ut på jakt? Ja!

Mote og merkevare er like aktuelt når man prater om jaktvåpen som om fashion forøvrig. «Noen kjøper Porche og Prada og andre Fretex og Lada». Men, det er ikke prislappen på våpengarderoben som avgjør om man blir en god jeger eller ikke. Lav pris er ikke nødvendigvis synonymt med dårlig kvalitet og grisepris gir deg ingen ekstra superferdigheter som jeger. Det er fortsatt du som må trekke av og vite hvor kula går! Jeg sier ikke at jeg ikke ønsker meg «Porche», for eksklusive kikkertsikter med latterlig god optikk gir nemlig mange fordeler som er «nice to have», men jeg har helt enkelt ikke råd. Dåg er jeg like mye jeger som enhver barsking på blinkende reklamebannere og kanskje også mer representativ for hva som er normalen.

Min første jaktsessong lånte jeg både rifle og hagle. I år var jeg så heldig å arve min svigerfars gamle Mauser. Dette gav meg mulighet til å legge litt mer i optikk, men fortsatt hadde jeg ikke råd til noe superdyrt så jeg endte med å kjøpe brukt på finn.no, et Zeiss Victory variopoint 1,5-6×42 som jeg er kjempe fornøyd med. Hagle kjøpte jeg også brukt, en demohagle fra lerduebanen i området. Den fikk jeg for 3000,- inkl. 5 timer med instruktør. Et kupp i mine øyne og den går faktisk «rett frem» den også.

Enn så lenge er det ingen som har ledd av utstyret mitt og jeg nyter både stor jaktglede og gode råvarer. Med tiden vil jeg sikkert kjøpe nyere utstyr jeg også, om jeg får råd, men mitt budskap med innlegget er som følger:

Det er fult mulig å være en lykkelig jeger på lavbudsjett også.

Et lite tips: Hagle er mindre kostbart enn rifle og småviltjakt er mer tilgjengelig og rimeligere enn storvilt, men minst like givende. I tillegg krever det mindre plass.

SKITT JAKT!

Matnyttig kurs på Jakt og Fiskesenteret

Det er fredag kveld og jeg har akkurat ankommet Jakt og Fiskesenteret på Flå. I peisstua står skjærsliper Asbjørn Lundsvoll (www.godkniven.no), klar til å holde kveldens foredrag i knivsliping. Asbjørn forteller levende og engasjert om Rockwell (HRC), karbider, karbon, varme og kanskje viktigst av alt – nedkjøling! Denne mannen kan virkelig kunsten å lære bort, så vel som sitt fag. Uttrykket «den skarpeste kniven i skuffen» får en helt ny mening denne kvelden og jeg innser fort at knivene mine fortjener langt mer kjærlighet enn hva de har fått til nå.

«Så, hva er egentlig en skarp kniv?» spør jeg.

«Hva skal du bruke den til?»….er kortfattet det svaret jeg får.

Det er langt mer enn «skarphet» som avgjør om en kniv har de rette egenskapene for ditt bruk. I tillegg er korrekt utstyr til, og utførelse av vedlikehold avgjørende. Man blir altså ikke Hellstrøm av å kjøpe dyre japanske kniver, men om du tar godt vare på slakteknivene dine vil du garantert få en enklere jobb når du skal gjøre opp vilt fremover…


Lørdag morgen:
Nyslipte kniver ligger klare på slakteriet. Det samme gjør 5 dåhjort. Sammen med 12 andre deltakere skal jeg nå gjennom et to dagers kurs i slakting og utvomming av hjortevilt. Mannen som holder kurset heter Eivind Lurås. Han er fagkonsulent ved Jakt og Fiskesenteret og er i tillegg dedikert jeger med mye(!) erfaring.

TBT: Før jeg dro ut på min første snikjakt tenkte jeg "Hva gjør jeg hvis jeg feller et rådyr?". Jeg så på videoer om utvomming, flåing og partering på youtube. Jeg er sikker på at jeg ville greid meg da også, men den tryggheten man får i å lære av noen som virkelig kan det, den er utrolig verdifull og nyttig.

Eivind veileder oss gjennom utvomming og flåing «ute i felt» denne dagen. Vi går gjennom ulike situasjoner og får hele tiden instrukser og svar på «hvordan og hvorfor». Innen dagen er omme har vi vel alle gjort en eller flere klassisk feil, men det fine er at vi har lært desto mer. 5 dåhjort er nå ferdig flådd og flyttes over til ren sone på grovkjøkkenet.

Søndag – 12 døgngrader senere: Skotrekk, frakk og hette er på. Vi starter med grovpartering. For en som er synes anatomi er facinerende er hele denne reisen fra a-å utrolig lærerik. I tillegg er det på nettopp dette punktet i prosessen vi begynner å gjenkjenne viltet som den «maten» man ellers ser i kjøttdisken.

Grovpartering ferdig – over til finparteringen og pirkearbeidet. Indrefilet, ytrefilet, entrecõte, bog, flatbiff, osv. Vi renskjærer og står på, mens Eivind hele tiden peker og forklarer hva vi skal gjøre. Jobben gjør vi selv – en deilig følelse!

Finalen: Kjøttdeigen kvernes, før alt vakumpakkes og merkes. Det ville være uhørt å ikke kjøpe med noen kg nå… Vel hjemme denne kvelden entrer dermed 7kg hjortekjøtt kjøleskapet mitt. Nå er det bare modning og tolmod igjen før maten er servert. GJETT OM JEG GLEDER MEG!

For en jeger mener jeg det er essensielt å tilegne seg kunnskap om hvordan viltets reise fra naturen til kjøleskapet går til. Denne lærdommen får du uten tvil best når du står der med en kvass slakterkniv og tar fatt på arbeidet selv, med kyndig veiledning.

Jakt slik jeg erfarer det nå, er ikke en hobby, men en lidenskap som hele meg roper etter å lære mer om. Det er en herlig kombinasjon av naturopplevelser, spenning, kunnskap, fantastiske råvarer og et godt jegermiljø.

Mange av deltakerene på kurset var jegere med flere års erfaring. De ønsket helt enkelt å friske opp kunnskapen og bli enda bedre på å utnytte råvarene. Denne holdningen digger jeg(!) og jeg vil definitivt anbefale en hver å melde seg på kurs, eller oppsøke kyndig veiledning privat for å oppnå best mulig resultat av jakta – jevnlig.

TAKK FOR KUNNSKAPEN OG PÅ GJENSYN.

Startskudd i Hedmark

Skogens konge turer gjennom landskapet med sitt majestetiske gevir og tunge kilo. Alle er i posisjon og venter spent – JAKTSTART!

Jeg befinner meg i Hedmarks dype skoger, på vei til min første elgjakt. Der venter den mest imøtekommende og gjestmilde gjengen jeg har truffet på lenge. Gamle rykter om at elgjakt er forbundet med gubbekultur kan gå og legge seg! Når jeg ankommer blir jeg møtt av Ranghild Ensrud som viser meg rundt på hytta, før jeg hilser på resten av laget og blir invitert inn til middag. I kveld serveres varmrøkt laks, selvfisket av Rolf – naturligvis. Nam! Her skal jeg gjeste i to dager og lære mer om hva som kreves for å kunne jakte på Norges største pattedyr – elgen.

God stemning ved kaffebålet.

Morningen gryr på Jugerud og over vannet ligger morgendisen lett. Frokostbordet er dekket og kaffekjelen klar. Det samme er laget: Thorbjørn, Ragnhild, Johnny, Rune, Rune K., Marianne, Per Erik, Øivind og Rolf – har jaktet sammen i mange år og her er tradisjoner, gode historier og latter i hvert et hjørne. Det er umulig å ikke bli smittet av den herlige steminingen. Jaktleder Thorbjørn Lysfoss kjører briefing før vi drar avgårde. På veien får jeg tips og råd som kan komme godt med ved skuddsjangs. «Lytt til erfarne jegere» sier jeg bare. Vi parkerer og lukker dører så stille som vi kan. Hysj!

Nå lister vi oss gjennom skog og myr og etter en stund er postrekken klar. Hundeførerne begynner gå, med bandhund pga. ulv i området. Jeg lytter spent til stillheten og jaktradioen. Solen skinner, alle sanser er skjerpet og utsikten er upåklagelig. Så lenge man har varme klær og tålmodighet er postjakt balsam for sjelen. Det knaker i skogen og jeg stirrer ut mot andre siden av myra…hva var det?

På vei til post. (Foto: privat)

 

Plutselig jomer startskuddet!

Pulsen gjør et hopp og adrenalinet pumper. Så blir det helt stille, før det lyder beskjedent over jaktradioen: «Ja, da har storoksen falt…». Dermed blir Rune (Kvarnstøm) først ut med fall denne uken, på posten rett ovenfor meg. Vi blir sittende noen minutter til og avvente ku og kalv som skal ha løpt videre, men når skogen stilner igjen avslutter vi alle og finner veien til Rune´s post. Den er enorm der den ligger. Vakker! Nå starter jobben for alvor. Det skal vommes, før elgen kan transporteres ut med «jernhest» (elgtrekker), deretter skal den fraktes til slakteri for partering og modning. Et så stort dyr krever sitt. Dette er skikkelig lagarbeid og alle bidrar med like stor iver. Opplevelsen av å få følge råvarene til bords er en helt spesiell følelse som vanskelig kan beskrives med ord. Det er vi alle enige i.

Rune og en skikkelig tøff, stolt Bajas (Foto: Stine Hagtvedt)

Dagens okse ble felt av Rune Kvarnstøm. Øivind hjeleper til med utvomming. (Foto: Stine Hagtvedt)

Jaktleder Thorbjørn Lysfoss trekker elgen gjennom myr og skog. Jernhest må til når man skal frakte nærmere 300kg ut. (Foto: Stine Hagtvedt)

 

Dagen er på hell og tilbake på Jugerud står jeg på kjøkkenet og skyller av elghjertet som jeg har vært så heldig å få. Dette skal jeg lage viltgryte på senere i uken. Stemningen er på topp og ved middagsbordet sitter jeg full av takknemmelighet for alt jeg har fått oppleve denne dagen.

Elgjakt er ikke bare for de «gamle». Har du et ønske om å jakte elg, må du først og fremst søke – og det er ikke like tunggrudd som jeg først hadde inntrykk av. Det man derimot bør være klar over er hvor mye arbeid som ligger bak denne jakten, særlig etter man har felt en stor okse. Her kreves litt redskaper og selvsagt godkjent ettersøkshund. En voksen elgokse kan veie over 300kg – det krever også sin plass. Ikke så rart at dette er forbundet med årlig tradisjon som gjerne går i arv. Et elglag er liksom en stor familie som en gang i året samles like mye for det sosiale, som for jakta. Ut av det hele kommer fantastiske råvarer som de alle vet å utnytte godt.

Kort oppsummert: Elgjakt er like tilgjengelig for alle, men det krever litt mer planlegging og er for den tolmodige jegeren. Prisen er heller ikke spesielt avskrekkende, så alt i alt – tommel opp!

Grovpartering på gang. Her gjelder det å være varsom for å ikke ødelegge filetene. (Foto: Stine Hagtvedt)

Grovpartering i full gang. Flere lag har hatt en vellykket jaktstart denne dagen. (Foto: Stine Hagtvedt)

Et så stort dyr krever plass. Alle bidrar med å flå og partere. (Foto: Stine Hagtvedt)

Det er flere lag som har hatt jakthellet med seg. (Foto: Stine Hagtvedt)

 

En stor takk til hele laget som tok så godt imot meg. Dagen etter ble noen stille timer på post for meg, før jeg avsluttet turen ved kaffebålet. Dere har virkelig vist meg sann jaktglede og jeg håper å få komme på besøk igjen ved en senere anledning.

SKITT JAKT JUGERUD!

Stegg har tatt stand

Nå står han stiv som en pinne mens snuten trekker inn den velkjente duften av fugl. Dette er jobben hans – og i dag er jeg så heldig å få være med Stegg på «kontoret».

Det er en helt vanlig onsdag i Krampenes. Varangerfjorden gjør seg høy og mørk og utover kvelden slår bølger og sjøskum nærmere og nærmere sjåen. Når vi går inn i huset denne kvelden er det med makt vi lukker døren. Vær og vind – hindrer det de ivrige jegerne i Finnmark i å komme seg ut på jakt mon tro?

Torsdag 09.10 banker det på døra. Det er Mia som kommer på frokost. Mia Karine (Mækele Johansen) er en ivrig jeger fra Krampenes. Denne morningen har hun pakket bilen og er klar for rypejakt, men hun tar seg allikevel tid til en uformell jaktprat. Både stort, smått og rovvilt er like aktuelt. Hun er selvstendig med stor S(!) og er ikke redd for hverken vær, vind, vomming eller slakting. Jegerprøven tok hun i sin tid på skolen og siden den gang har hun vært med på både blandede jaktlag og rene kvinnelag ifb. med elgjakta (som straks står for tur). I dag er det to «kvinnelag» i distriktet, men døren står også åpen for gutta om de vil være med. Her hjelper alle hverandre ved behov, uavhengig av kjønn. Mia beskriver jaktmiljøet i distriktet som godt og har ikke noe inntrykk av at jakt er spesiesielt forbeholdt gutta. Her er alle like velkommene.

Nå drar Mia på jakt. Ute regner det sidelengs og blåser stiv kuling.
Finnmark lever!

Mia Karine Mækelæ Johansen er glad i både jakt, fiske og friluftsliv og lar seg definitivt ikke stoppe av vær og vind.

Fredag: været er vilt og vått i det vi legger ut på støkkjakt…

Det tar ikke lange tiden før vi går opp noen kull, men dårlig vær gjør rypa sky og den flykter på langt hold. Etter noen timer i skikkelig myr og «ris» stopper vi opp for å planlegge veien videre, og helt etter boka letter et kull mens vi står der og skravler. Typis, men heldigvis er vi raske. Hagla opp – rype ned!

Lørdag: Stegg har tatt stand!

Nå står han stiv som en pinne mens snuten trekker inn den velkjente duften av fugl. Dette er jobben hans – og i dag er jeg så heldig å få være med Stegg på «kontoret». Solen gløtter gjennom skylaget i det jeg nærmer meg og plutselig, knappe 5 meter foran meg letter de, mye nærmere enn jeg trodde. PANG! Rypa faller og Stegg apporterer stolt til sin eier, Rune. For et godt team!

Dagen fortsetter gjennom det høstkledde landskapet og plutselig er det stand igjen. Skuddet går og Stegg apporterer på ny. Med to jegere er dagskvota nå full og vi setter kursen tilbake til bilen. Min første opplevelse av fuglejakt med hund var fantastisk. Støkkjakt er GØY, men det er søren meg jakt med hund også! Jeg blir mer enn gjerne med Stegg på kontoret igjen.

Lørdagen lir mot kveld og vi ser ut over Varangerfjorden, mette og trette etter en fantastisk rypemiddag. Sjøen roer seg nå. I morgen fortsetter jakten – på havets gull..

Stegg på «kontoret».

SKITT JAKT!

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén