Tag: jeger (Page 2 of 5)

På hjortebanen med Eirik Andreassen

Jeg har tatt turen til Hjortebanen på Løvenskiold. Der møter jeg Eirik Andreassen som er instruktør på både rifle, hagle og jegerprøven. Vi tar en prat rundt viktigheten rundt trening, krav til oppskyting og hvordan DU som storviltjeger kan utfordre deg selv og bli en tryggere jeger, med best mulig forutsetninger for å håndtere ulike skuddsituasjoner på storviltjakt.

OBS: Dette opptaket er gjort på en skytebane og omgivelsene er deretter, så ikke sett på fult volum 🙂 Benytter samtidig anledningen til å presisere hvor viktig det er med godt hørselvern!


Download

ENJOY!

Episode 1 – Espen Farstad om jakt og tidenes kvinnesatsning i NJFF

Velkommen til JegerStine´s podcast: JAKTEN PÅ NORGE

Ja, du leste riktig. Nå som vi faktisk er over en halv million(!) registrerte jegere i landet syntes jeg jaggu det var på tide med en «jaktpod» her også, så da var det bare en ting å gjøre, nemlig å kline til!

Her vil du møte spennende profiler, både kjente og ukjente – som alle har en felles lidenskap, nemlig JAKT!

I første episode møter du Espen Farstad, informasjonssjef i Norges Jeger- og Fiskerforbund. Han er mildt sagt en ivrig jeger, men hvordan startet egentlig hans interesse for jakt? Og, har han noen gode historier og tips på lur?

Vi prater jakt, og vi prater om TIDENES kvinnesatsning fra forbundets side. Et tema jeg har engasjert meg ekstra mye for siden jeg selv ble jeger.

Hjertelig velkommen til Norges første rene JAKTPODCAST!


Download

Seljakt i Nordland

Det skrives lite om seljakt i dag sammenlignet med andre jaktbare arter men, sel er en fantastisk ressurs som absolutt tåler dagens lys og mer fokus i mine øyne. Kjøttet er lite tilgjengelig, med mindre man jakter det selv eller kjenner noen som gjør det. Årsaken er nok at det er få som jakter sel i dag, til tross for en solid bestand og trygg forvaltning. Selkjøtt regnes av mange i dag som en delikatesse, men det er få som vet hvordan man tilbereder det.

«Evig eies kun et dårlig rykte» sies det, men fordommer er ofte basert på mangelfull kunnskap og gamle rykter. Med i dragsuget forsvinner også viktig kunnskap om ivaretakelsen av denne fantastisk råvaren, med mindre man tar grep og tør å prate høyt om det. Seljakt skal ikke sammenlignes med fangstens dårlige rykte fra gammelt av. Det stilles like strenge krav til sikker og human jakt som for andre arter, det er god matauk og det er dessuten viktig å opprettholde en levedyktig bestand på et nivå som gjør at den ikke er til skade for fiskerinæringen.

Fra en fersk jeger´s perspektiv – her er min opplevelse av seljakta i Nordland:

Torsdag: Solen skinner over Helgelandskysten og båten glir rolig gjennom vannet mens vi speider etter steinkobbe gjennom kikkerten, Arne, Leif-Ove og jeg. Det er sjeldent man finner sel på land. Som regel er alt man ser det lille hodet som stikker opp i havoverflaten når den skal trekke luft. Dette er en krevende jakt, med et svært lite treffpunkt (hjernen – ca 60mm ved sideskudd) som krever presisjonsskyting. Den foregår i hovedsak liggende med annlegg, fra skjær eller holmer, så det gjelder å trå varsomt på glatta og ha klær som tåler skarpe skjell og kanter.

KOBBE(!) hviskes det plutselig.

Leif-Ove snur båten og vi kjører tilbake mot en nærliggende holme. Jeg får et glimt av den gjennom kikkerten, der den ligger på et lite «fløskjær». Pulsen øker. Vi går i land på baksiden av holmen. Det er så godt som vindstille. Ulempen med at den ligger på skjær er at selen både lukter og ser svært godt, og på havet er det lite kuppert terreng og dårlig med vegetasjon å skjule seg bak. Arne og jeg kryper langs bakken, inntil det ikke er mulig å komme nærmere uten å bli oppdaget. Jeg legger meg i posisjon og sikter inn, mens Arne tar frem avstandsmåleren. 133m…Avtrekket skjer på rolig utpust. Et perfekt skudd! Nå gjelder det å komme seg ut i båten og få den om bord.

Første steinkobbe. (Foto: privat, gjenbruk kun ved tillatelse)

Seljakt krever presisjonsskyting. Avstand 133m, treffpunkt 60mm. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Vel tilbake på brygga setter vi straks i gang med arbeidet. Det er viktig å skjære vekk alt spekk fra kjøttet så raskt som mulig, for å unngå usmak. Å flå, eller å «spekke» selskinn, er også en tidkrevende jobb, særlig når man er fersk. Kort fortalt så må man først flå skinnet fra selen, deretter må man skjære vekk mest mulig av spekket uten å ødelegge hårsekkene, eller skjære hull i skinnet. Leif-Ove viser hvordan det skal gjøres, og jeg følger nøye med før jeg prøver meg. Etter endt arbeid blir det skylt, før vi legger det med skinnsiden opp (pelsen ned) og strør godt med salt over. Dette er for å trekke ut mest mulig av fuktigheten før garving. En komplett skalle skal også bli med hjem. Den skal kokes, blekes og blant annet brukes til undervisning.

Arne og Leif-Ove strekker skinnet før det skal skal saltes. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Det er mye spekk som skal skjæres bort fra skinnet. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Kjøttet renskjæres og vakumpakkes. ((Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Solen brenner i det den er på vei ned bak horisonten, og snødekte topper speiler seg i stille hav og pastell. Vi avslutter dagen med en fisketur og jeg føler meg mildt sagt priveligert som får oppleve så mye vakker natur.

Hvem trenger syden, når vi bor i verdens vakreste land?

«Født for å jakte, tvunget til å jobbe». Arne har vært aktiv i forbundet i mange år og er en erfaren og dyktig jeger. Jeg kunne virkelig ikke ha vært mer heldig med «guidene». (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Leif-Ove har vokst opp på Sør-Solvær og kjenner farvannet godt. Han er en erfaren og dyktig jeger, og sammen med Arne tror jeg lett de kunne vunnet NM i tørre vitser. Jeg har ikke ledd så mye på lenge som på denne turen. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse

Fredag: En god natts søvn følges opp med en solid frokost, før vi setter kursen mot havet og kveita. Men, denne helgen var kveita lite villig, selv om Arne vist nok hadde napp av en skikkelig sværing… Det blåser litt mer i dag, noe som er bra for fiske, men ikke så gunstig for seljakta. Stenger byttes ut med kulegevær og kikkert før vi på ny legger ut mellom holmer og skjær. Vinden løyer. Arne og jeg går i land på et skjær og legger oss på hver vår side, mens Leif-Ove kjører litt rundt for å speide.

Jakt på sjøen setter spesielle krav til sikkerhet, særlig mtp. fare for rikosjett. Den potensielle rekkevidden for en avfyrt kule setter store krav til jegeren når det gjelder å undersøke fare for å treffe andre båter som kanskje driver fiske bak skjær og holmer, hus og hytter m.m.

Leif-Ove melder om kobbe bak skjæret til høyre. Når man ligger på tang er det viktig med godt anlegg og kjekt med liggeunderlag. (Foto: Stine Hagtvedt – gjenbruk kun ved tillatelse)

«KOBBE!» hører vi over jaktradioen. Leif-Ove har oppdaget en like bakom skjæret vi har foran oss, ca 300m unna. Vi venter spent, lenge, men selen har andre planer og kommer ikke vår vei. Å bedømme avstand på sjøen er forøvrig svært vanskelig og avstandsmåler er nesten et must.

Vi flytter oss til nytt sted, en større holme. Etter få sekunder oppdager jeg 2 steinkobber i vannet, på hvert sin plass, rundt 350m unna. Vi bråstopper og kryper ned for å ikke være i silhuett. Selen dukker under og vi forter oss å løpe mot en bedre posisjon og legger oss ned på bakken. Den ene dukker opp på ny, denne gangen litt nærmere.

Ser du selen? I videoen kan du se hvor langt unna det faktisk er. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Det er umulig å vite hvor eller når den dukker opp igjen, og vi vurderer å flytte oss til et annet skjær som er litt nærmere. Men, så dukker den plutselig opp igjen – 116m! Dette er en helt annen situasjon enn dagen før. Nå er det ikke bare selen som er i bevegelse, men havet også. Lysreflekser fra vannet og selv små bølger krever sitt, og jeg har ikke lang tid på meg før den går under igjen. Det gjelder å bevare roen. Skuddet går – treff!

Gutta har fått den opp i båten. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Gutta springer til båten og kjører fort ut for å hente den. Om selen flyter eller synker, avhenger av om man treffer luftrøret eller ikke. Synker den på 200 meters dyp er det ikke særlig sansynlig å få den opp. Er det grunt nok kan man enten få fisket den opp eller dykke ned å hente den. Jeg sitter igjen på holmen og følger med, skjelven som et aspeløv. Den flyter, og de får dratt den inn til land og opp i båten. Jeg puster lettet ut! Denne gangen går det raskere å flå og spekke. Kjøttet renskjæres, vakumpakkes og fryses sammen med gårsdagens fangst og skinnet saltes.

(Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Hadde jeg kunnet, hadde jeg flyttet hit tvert! For et fantastisk sted. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Skinnet saltes for å trekke ut mest mulig fukt. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

2 sel på 2 dager, er langt mer enn jeg turte håpe på. Det er ikke slik som mange kanskje tror, at selen ligger stille i hopetall på skjær og holmer og er lett å komme inn på. Tvert imot. De er vanskelige å få øye på, har gode sanser, det er krevende forhold, og alt i alt er dette en annerledes, men veldig spennende jakt som jeg ser frem til å bli med på igjen!

Lørdagen blir det selvfiska torsk til middag. Gutta fisker sei til agn for kveiteline, men kveita har andre ting å ta seg til, og biter ikke på denne helgen. På ettermiddagen blir det nok en spennende jakt, denne gangen erstatter jeg kulegeværet med kamera, i det Arne sniker seg innpå. Hvordan det gikk, kan du se i videoen helt til slutt.

Leif-Ove og Arne setter kveiteline. Det var nok enda gytetid for kveita – og fangsten uteble. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Mat må man ha… (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Selvfisket torsk til middag. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse

Havets stovilt

For å delta på seljakt må man ha avlagt skyteprøve for storviltjegere. Man må også søke om tillatelse fra fylkeskommunen i det området man skal jakte i og passe på å holde seg oppdatert om gjenværende kvoter, og selvsagt levere fangstrapport løpende. I dag er det Fiskerimyndighetene som har det totale forvaltningsansvaret for kystsel og som årlig fastsetter kvoter, jakttider for de ulike artene og regler for gjennomføringen av jakten.

Jakttider

Havert
For havert kan det i områdene sør for Stad gis jakttillatelse i perioden 1. februar – 30. september og i områdene nord for Stad i perioden 2. januar – 15. september.

Steinkobbe
For steinkobbe kan jakttillatelse gis i perioden 2. januar – 30. april og 1. august – 30. september.

Ringsel og grønnlandssel
For ringsel og grønlandssel kan tillatelse bare gis i perioden 2. januar – 30. september.

Seljakt er definitivt noe jeg gjerne gjør igjen i fremtiden. Det er spennende, annerledes og ikke minst veldig god mat. Tusen takk til Arne og Leif-Ove for all gjestfrihet, god veiledning, overlegent godt humør, latterlig god humor, og en av de vakreste reisene jeg har hatt noen sinne. Vi sees igjen!

SKITT JAKT!

Jaktbekledning for jenter/ kvinner

Hei alle sammen.

Jeg jobber med en sak om jaktbekledning for jenter/kvinner. I Skandinavia er utvalget mildt sagt sparsomt i butikk. Det er et litt større utvalg på nett, men mange ønsker naturlig nok å prøve før de kjøper, eller foretrekker å handle i butikk av flere grunner.

Nå vil jeg vite hva vi kvinnelige jegere tenker om denne saken og jeg trenger DIN HJELP.

I dette skjemaet har jeg samlet noen få, enkle spørsmål og til slutt en mulighet for fritekstsvar, der dere kan skrive egne tanker og meninger rundt emnet. Undersøkelsen er anonym.

Her er link til skjemaet: Jaktbekledning for jenter / kvinner

Del gjerne i sosiale medier eller tips folk du kjenner.

Statistikk og svar fra undersøkelsen vil jeg ta med meg videre i en utvidet sak, sammen med svar fra undersøkelser mot produsenter av jaktklær samt butikker / kjeder, så jo flere svar jo bedre!

Tusen takk for hjelpen!

VOFF! Familieøkning

Lynne: Sta, Kjærlig, Omgjengelig, Tilpasningsdyktig, Modig, Selskapelig

De som kjenner meg flirer…. «som hund, så eier» får jeg høre. Vel, jeg kan innrømme jeg er sånn passe sta til tider, på en positiv måte. Gir sjeldent opp når jeg har bestemt meg for noe. Resten passer vel det også, for til tross for at jeg trives best i skog og fjell uten spor og lyd av andre folk – så næres jeg av det sosiale også.

Det sies også at den har et «rolig og hengivende vesen»… Vel, noen ulikheter må man jo ha for akkurat der er jeg nok mer lik en fuglehund, gira!

Basset fauve de bretagne, eller «Fauve» som den gjerne kalles, er den mest kompakte av bassetrasene. Det er en svært populær jakthund i Frankrike og den benyttes blant annet til jakt på villsvin, hjort, rådyr, rev og hare – og er dessuten en utmerket sporhund.

Nå blir rådyrene gode, turene enda triveligere og mye arbeid skal legges i en god jakthund og det som forhåpentligvis også vil bli en fremtidig godkjent ettersøkshund.

Dette blir en følgesvenn i mange, mange år som vil få plenty dressur, kurs, mosjon og kjærlighet. Familieforøkelsen vil finne sted nærmere sommeren og mens vi venter er det nok av tid til forberedelser og til å GLEDE SEG!

Et nytt liv venter…

Her er et lite prakteksemplar av rasen. Högmossens Devin, aka Jølle er 3 år og Norsk / Svensk Viltsporchampion og Norsk / Svensk Jaktchampion. Jeg har sett Jølle i action og han er mildt sagt rå(!) og dessuten veldig kosete når jobben er ferdig.

Velkommen til jaktfestival med HOOKED.no

VELKOMMEN TIL JAKTFESTIVAL MED HOOKED.no

Jeg er stolt av å være en av foredragsholderne på det som kommer til å bli en sjukt fet jakthelg, spekket med alt ifra gode foredrag, skyteshow, lokke- og slaktekurs og ikke minst live-band, DJ´s og lidenskapelige jaktinteresserte.

Billettsalget er ikke åpnet enda, men om du følger HOOKED.no på facebook kan du følge med på når de åpner for billettsalg.

 

Hjortejakt på Nordmøre

Det er fredag kveld 1.desember og 2 kolli spesialbagasje merket «Firearms» glir bortover på bagasjebåndet. Mauser´n i ett, sluttstykke og ammunisjon i det andre. Køen i sikkerhetskontrollen er kort og jeg har hele 2 timer å bruke på Oslo lufthavn før avreise mot Molde. Sulten gnager. På Humle & Malt serverer de burger av rensdyrkarbonader med utsikt utover rullebanen, men allerede ved første tygg går det opp for meg at man fort blir kresen når man er godt vant med viltkjøtt. Jeg skyller ned en tynn viltsmak med en dobbel americano før jeg tusler sakte mot gaten.

Laget! (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

5 timer senere sitter jeg i en sofa på Nordmøre, nærmere bestemt i Betna, en liten grend i Halsa kommune. Johnny har akkurat servert biffsnadder av elg, med tilbehør etter min smak. Nå snakker vi! Her har jeg fått husrom og skal være med som gjest på hjortejakt hele helgen. Johnny Henden, er jegerprøveintruktør hos Halsa JFF og ivrig jeger. Det første jeg må gjøre er å lese gjennom jaktlagets sikkerhetsregler og rutiner. Jeg signerer på at alt er lest og forstått. Bevisstgjøring av ansvar og sikkerhet – jeg liker det! Vi kaster ikke bort tiden. Det er fullmåne og vi legger ut for å kikke etter dyr med termisk kikkert. I natt skal vi bare observere litt og det er utrolig facinerende å se hvordan hjorten flokker seg sammen – så nære, men allikevel helt umulig å se i mørket for det blotte øyet. Dagen har vært lang og nå venter søvnen.

Sånn ser det ut gjennom termisk kikkert. (Foto: ukjent)

Det planlegges på jegersk vis. Legg merke til fottøyet. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Robert (v), Ranvei (h) og Topsy er klare. Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

(Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Lørdag: laget er samlet og klart. Det planlegges og struktureres på «jegersk vis» med kart og terrengbeskrivelser (les: gresk for ikke-jegere). På vei mot post ser jeg mange spor. «I dag bli det fall!» jubler jeg inni meg. Drivrekka er klar og går på. Det meldes om lovende tegn og lyder, men etter en stund avsluttes første driv uten fall. Vi omposisjonerer og gjør oss klare for ny tur, denne gangen skal jeg være med å jage. Å finne bekledning som passer for både postering og driv i såpass bratt terreng er en kunst jeg ikke mestrer enda…for her ble 3 lag gjennomvått rimelig fort. Varmt! Til å begynne med er det lite å se, men etter en times tid tar det seg opp. Jeg går på flere ferske spor nå og melder fra over radioen – de må være nære nå.

Det smeller gjennom skogen!

Hjortekalven har falt, ikke langt unna. Alle følger spent med, men etter en stund fortsetter drivrekka. Jeg er nesten fremme ved postene, bare 50m unna og slenger kulegeværet på skulderen i det noe knirker i snøen like bak meg. Jeg snur meg og stirrer rett inn i de store, mørke øynene til et forskremt rådyr på 2m hold. Det bråsnur og forsvinner inn i tetta og ut i intet. Vel, det har nesten blitt en tradisjon å få tette møter med andre dyr enn de som skal felles når jeg er på jakt. Fine opplevelser, det også! Med snødekket skogbunn er det ikke vanskelig å se hvor hjorten har falt. En lykkelig skytter står og vommer, før vi alle trekker ned til bålplassen for å avslutte dagens vellykkede jakt.

Kalven trekkes ut at skogen av skytter Eirik Asphol Stivold. (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Litt påfyll av energi. Passe svett etter driv! (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Dagens glade skytter er Eirik Asphol Stivold (v). Johnny Henden (h) og underdtegnede poserer for lokalavisen. (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Denne kvelden serveres indre- og ytrefilet av både hjort og rådyr til middag. NAM!

Søndagen kommer brått på. Måneskinnsnatten ble brukt til det fulle, men uten fall. Hjorten hadde nemlig bestemt seg for å stå på annen manns grunn og klynge seg sammen helt til morgengry. Vel, nå er ny runde med driv på gang og været gir alt ifra haglbyger, pissregn, solgløtt og snø. Nå sitter jeg musestille på post og lytter, observerer, håper. Det er grønt lys for både elg og hjort i dag, kalv. Men, det er altså så dørgende stille i skogen at jeg kan høre barnålene falle på mosen.

Noen dager på post, eller for å si det på en annen måte, de fleste dager på post, er  jeg lykkelig for at nettopp «ute» er der jeg finner min ro. En som kun jakter for å få skyte selv prioriterer neppe postjakt. Dette er lagarbeid, det er tiden alene med skogen, men også det sosiale. Det er spenningen i hver minste bevegelse og lyd. Når som helst kan det smelle.

….jeg skvetter til! Nytt skudd. I ekkoet som følger ser jeg elgkua løpe over kollen på andre siden av myra. Kalven ligger igjen ved posten nedenfor meg. To dager, to fall. Størrelsen på elgkalven overasker meg. Den er liten i forhold til de østpå nå om året. Fin er den!

Elgkua vommes av skytter Børge Henden (h).

Molde flyplass, 3 timer senere: Jeg setter meg ned med en kald øl og tenker over helgen. Halsa var flott. Jeg har møtt glade og imøtekommende folk og fått nye perspektiv. Det er fine jaktfolk som bor der i Halsa. De ønsker å bevare jaktgleden for alle, ikke bare for høystbydende og derfor inviterer de ofte med seg gjestejegere som ønsker å oppleve hjortejakt, men som ikke har mulighet til å skaffe det selv.

En annen ting som jeg la spesielt godt merke til dennne helgen var at jakt ikke bare var for jegere, men også for familie og venner. Her var alle som ønsket med på å drive. Noen uten jegerprøven, noen i ferd med å ta den. Poenget er jo at – man må ikke være jeger eller bære våpen for å være med på jakt. Det er så mye mer enn bare det. I tigerstaden vokser de fleste barn opp uten noen naturlig tilnærming til jakt og vilt. Mat, det kjøper man i butikken og dyr ser man som regel på besøksgård.

Her på Nordmøre er familien velkommen med på jakt og barna vet godt hvor kjøttet i fryser´n kommer fra. De var nemlig med og skaffet det!

Tusen takk til Johnny og Merete for gjestfriheten og til laget for den varme mottakelsen. Vi sees igjen til neste år!

En oppfordring på tampen: Både Johnny, og flere på jaktlaget i Betna har nå i førjulstiden en tradisjon der de gir bort en kasse med viltkjøtt til noen som trenger det. Kanskje noen som har det tøft økonomisk, eller som av andre årsaker ikke har muligheten til å lage de store julemiddagene. Viltkjøtt er dyrt å kjøpe og det er ikke alle forunt å nyte et viltmåltid. Så, har du fryseren full så kanskje du har noe å dele ut du også?

Tusen takk for meg! (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

GOD JUL!

Foredragskveld: Jenter og jakt

Heisann.

2. november blir det jaktkveld på Litteraturhuset i Oslo og temaet for kvelden er «Jenter og jakt». Du er selvsagt like velkommen uansett kjønn og alder. En av kveldens foredragsholdere er undertegnede og jeg håper å se så mange jaktglade mennesker som mulig der denne kvelden.

Her kan du gå inn å bestille billetter: Foredragskveld: Jenter og jakt

Inkludert i prisen er inngangsbillett til Camp Villmark 2018, samt en aldri så liten «goodiebag» når du kommer i døra.

VELKOMMEN!

Matnyttig kurs på Jakt og Fiskesenteret

Det er fredag kveld og jeg har akkurat ankommet Jakt og Fiskesenteret på Flå. I peisstua står skjærsliper Asbjørn Lundsvoll (www.godkniven.no), klar til å holde kveldens foredrag i knivsliping. Asbjørn forteller levende og engasjert om Rockwell (HRC), karbider, karbon, varme og kanskje viktigst av alt – nedkjøling! Denne mannen kan virkelig kunsten å lære bort, så vel som sitt fag. Uttrykket «den skarpeste kniven i skuffen» får en helt ny mening denne kvelden og jeg innser fort at knivene mine fortjener langt mer kjærlighet enn hva de har fått til nå.

«Så, hva er egentlig en skarp kniv?» spør jeg.

«Hva skal du bruke den til?»….er kortfattet det svaret jeg får.

Det er langt mer enn «skarphet» som avgjør om en kniv har de rette egenskapene for ditt bruk. I tillegg er korrekt utstyr til, og utførelse av vedlikehold avgjørende. Man blir altså ikke Hellstrøm av å kjøpe dyre japanske kniver, men om du tar godt vare på slakteknivene dine vil du garantert få en enklere jobb når du skal gjøre opp vilt fremover…


Lørdag morgen:
Nyslipte kniver ligger klare på slakteriet. Det samme gjør 5 dåhjort. Sammen med 12 andre deltakere skal jeg nå gjennom et to dagers kurs i slakting og utvomming av hjortevilt. Mannen som holder kurset heter Eivind Lurås. Han er fagkonsulent ved Jakt og Fiskesenteret og er i tillegg dedikert jeger med mye(!) erfaring.

TBT: Før jeg dro ut på min første snikjakt tenkte jeg "Hva gjør jeg hvis jeg feller et rådyr?". Jeg så på videoer om utvomming, flåing og partering på youtube. Jeg er sikker på at jeg ville greid meg da også, men den tryggheten man får i å lære av noen som virkelig kan det, den er utrolig verdifull og nyttig.

Eivind veileder oss gjennom utvomming og flåing «ute i felt» denne dagen. Vi går gjennom ulike situasjoner og får hele tiden instrukser og svar på «hvordan og hvorfor». Innen dagen er omme har vi vel alle gjort en eller flere klassisk feil, men det fine er at vi har lært desto mer. 5 dåhjort er nå ferdig flådd og flyttes over til ren sone på grovkjøkkenet.

Søndag – 12 døgngrader senere: Skotrekk, frakk og hette er på. Vi starter med grovpartering. For en som er synes anatomi er facinerende er hele denne reisen fra a-å utrolig lærerik. I tillegg er det på nettopp dette punktet i prosessen vi begynner å gjenkjenne viltet som den «maten» man ellers ser i kjøttdisken.

Grovpartering ferdig – over til finparteringen og pirkearbeidet. Indrefilet, ytrefilet, entrecõte, bog, flatbiff, osv. Vi renskjærer og står på, mens Eivind hele tiden peker og forklarer hva vi skal gjøre. Jobben gjør vi selv – en deilig følelse!

Finalen: Kjøttdeigen kvernes, før alt vakumpakkes og merkes. Det ville være uhørt å ikke kjøpe med noen kg nå… Vel hjemme denne kvelden entrer dermed 7kg hjortekjøtt kjøleskapet mitt. Nå er det bare modning og tolmod igjen før maten er servert. GJETT OM JEG GLEDER MEG!

For en jeger mener jeg det er essensielt å tilegne seg kunnskap om hvordan viltets reise fra naturen til kjøleskapet går til. Denne lærdommen får du uten tvil best når du står der med en kvass slakterkniv og tar fatt på arbeidet selv, med kyndig veiledning.

Jakt slik jeg erfarer det nå, er ikke en hobby, men en lidenskap som hele meg roper etter å lære mer om. Det er en herlig kombinasjon av naturopplevelser, spenning, kunnskap, fantastiske råvarer og et godt jegermiljø.

Mange av deltakerene på kurset var jegere med flere års erfaring. De ønsket helt enkelt å friske opp kunnskapen og bli enda bedre på å utnytte råvarene. Denne holdningen digger jeg(!) og jeg vil definitivt anbefale en hver å melde seg på kurs, eller oppsøke kyndig veiledning privat for å oppnå best mulig resultat av jakta – jevnlig.

TAKK FOR KUNNSKAPEN OG PÅ GJENSYN.

Startskudd i Hedmark

Skogens konge turer gjennom landskapet med sitt majestetiske gevir og tunge kilo. Alle er i posisjon og venter spent – JAKTSTART!

Jeg befinner meg i Hedmarks dype skoger, på vei til min første elgjakt. Der venter den mest imøtekommende og gjestmilde gjengen jeg har truffet på lenge. Gamle rykter om at elgjakt er forbundet med gubbekultur kan gå og legge seg! Når jeg ankommer blir jeg møtt av Ranghild Ensrud som viser meg rundt på hytta, før jeg hilser på resten av laget og blir invitert inn til middag. I kveld serveres varmrøkt laks, selvfisket av Rolf – naturligvis. Nam! Her skal jeg gjeste i to dager og lære mer om hva som kreves for å kunne jakte på Norges største pattedyr – elgen.

God stemning ved kaffebålet.

Morningen gryr på Jugerud og over vannet ligger morgendisen lett. Frokostbordet er dekket og kaffekjelen klar. Det samme er laget: Thorbjørn, Ragnhild, Johnny, Rune, Rune K., Marianne, Per Erik, Øivind og Rolf – har jaktet sammen i mange år og her er tradisjoner, gode historier og latter i hvert et hjørne. Det er umulig å ikke bli smittet av den herlige steminingen. Jaktleder Thorbjørn Lysfoss kjører briefing før vi drar avgårde. På veien får jeg tips og råd som kan komme godt med ved skuddsjangs. «Lytt til erfarne jegere» sier jeg bare. Vi parkerer og lukker dører så stille som vi kan. Hysj!

Nå lister vi oss gjennom skog og myr og etter en stund er postrekken klar. Hundeførerne begynner gå, med bandhund pga. ulv i området. Jeg lytter spent til stillheten og jaktradioen. Solen skinner, alle sanser er skjerpet og utsikten er upåklagelig. Så lenge man har varme klær og tålmodighet er postjakt balsam for sjelen. Det knaker i skogen og jeg stirrer ut mot andre siden av myra…hva var det?

På vei til post. (Foto: privat)

 

Plutselig jomer startskuddet!

Pulsen gjør et hopp og adrenalinet pumper. Så blir det helt stille, før det lyder beskjedent over jaktradioen: «Ja, da har storoksen falt…». Dermed blir Rune (Kvarnstøm) først ut med fall denne uken, på posten rett ovenfor meg. Vi blir sittende noen minutter til og avvente ku og kalv som skal ha løpt videre, men når skogen stilner igjen avslutter vi alle og finner veien til Rune´s post. Den er enorm der den ligger. Vakker! Nå starter jobben for alvor. Det skal vommes, før elgen kan transporteres ut med «jernhest» (elgtrekker), deretter skal den fraktes til slakteri for partering og modning. Et så stort dyr krever sitt. Dette er skikkelig lagarbeid og alle bidrar med like stor iver. Opplevelsen av å få følge råvarene til bords er en helt spesiell følelse som vanskelig kan beskrives med ord. Det er vi alle enige i.

Rune og en skikkelig tøff, stolt Bajas (Foto: Stine Hagtvedt)

Dagens okse ble felt av Rune Kvarnstøm. Øivind hjeleper til med utvomming. (Foto: Stine Hagtvedt)

Jaktleder Thorbjørn Lysfoss trekker elgen gjennom myr og skog. Jernhest må til når man skal frakte nærmere 300kg ut. (Foto: Stine Hagtvedt)

 

Dagen er på hell og tilbake på Jugerud står jeg på kjøkkenet og skyller av elghjertet som jeg har vært så heldig å få. Dette skal jeg lage viltgryte på senere i uken. Stemningen er på topp og ved middagsbordet sitter jeg full av takknemmelighet for alt jeg har fått oppleve denne dagen.

Elgjakt er ikke bare for de «gamle». Har du et ønske om å jakte elg, må du først og fremst søke – og det er ikke like tunggrudd som jeg først hadde inntrykk av. Det man derimot bør være klar over er hvor mye arbeid som ligger bak denne jakten, særlig etter man har felt en stor okse. Her kreves litt redskaper og selvsagt godkjent ettersøkshund. En voksen elgokse kan veie over 300kg – det krever også sin plass. Ikke så rart at dette er forbundet med årlig tradisjon som gjerne går i arv. Et elglag er liksom en stor familie som en gang i året samles like mye for det sosiale, som for jakta. Ut av det hele kommer fantastiske råvarer som de alle vet å utnytte godt.

Kort oppsummert: Elgjakt er like tilgjengelig for alle, men det krever litt mer planlegging og er for den tolmodige jegeren. Prisen er heller ikke spesielt avskrekkende, så alt i alt – tommel opp!

Grovpartering på gang. Her gjelder det å være varsom for å ikke ødelegge filetene. (Foto: Stine Hagtvedt)

Grovpartering i full gang. Flere lag har hatt en vellykket jaktstart denne dagen. (Foto: Stine Hagtvedt)

Et så stort dyr krever plass. Alle bidrar med å flå og partere. (Foto: Stine Hagtvedt)

Det er flere lag som har hatt jakthellet med seg. (Foto: Stine Hagtvedt)

 

En stor takk til hele laget som tok så godt imot meg. Dagen etter ble noen stille timer på post for meg, før jeg avsluttet turen ved kaffebålet. Dere har virkelig vist meg sann jaktglede og jeg håper å få komme på besøk igjen ved en senere anledning.

SKITT JAKT JUGERUD!

Page 2 of 5

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén