Month: februar 2017

Flå rype på 1-2-3

Det finnes flere måter å flå en fugl på, men her er nå hvordan jeg gjorde det med rypene i Finnmark. Dette kan hvem som helst klare på 1-2-3.

1: Trekk fjær og skinn til siden.
2: Skjær ut brystfiletene – følg beinet
3: Tilbred!

Foto: Stine Hagtvedt Viddal

Skal du koke saus på skroget løsner du dette enkelt ved å klippe i festene og dra det lett opp. Det er også godt å bruke hjerte og krås. NAM!

Foto: Stine Hagtvedt Viddal

Det kan være greit å stå ved vasken slik at man kan skylle vekk fjær. Man trenger ikke bruke makt, dette glir lett opp:

God middag 🙂

 

 

 

Rypejakt i Finnmark

Snehvite ryper trykker mot bakken. De ligger stille og venter, usynlige. Vi er to, de er minst hundre. Undertegnede på truger legger 30 meter bak meg før en hvitkledd hare skvetter opp fra intet – pang(!). Haren nærmest geiper i det den løper forbi, godt og vel 30 meter unna. Ved enden av krattet stanser vi for å stake ut neste kurs. Det tar ikke mer enn halvminuttet før bakken letter 50 meter foran meg og tilsynelatende flyr rett i fanget på min venninne, som er på sin første rypejakt. «SKYT!» Men, den store hvite skyen har skiftet retning og seiler avgårde over det snødekte landskapet mot tryggere grunn. Det var minst 15 i dette kullet. And so the story goes on.. Vi var ute i litt over 2 timer og må ha sett godt og vel over hundre ryper til sammen. De spratt opp og suste rundt som spøkelseskladder på god avstand. 1-0 til Finnmarksrypene!

Heldigvis var vertskapet godt forberedt. Det ble både rypemiddag, storbål og SPA denne lørdagen. Makan til gjestfrihet og hyggelig selskap skal man lete lenge etter.

Hadde jeg kunnet, ville jeg flyttet til Finnmark på flekken. Jeg hadde kjøpt meg hus og sjå ved sjøen, scooter, fiskebåt og livnært meg av fiske og jakt (det er lov til å drømme sant?).

 

 

Rypa vendte tilbake

I mange år har jeg hatt lyst til å reise tilbake dit jeg «kommer fra». Nærmere bestemt Troms, der jeg ble født (Finnsnes). Mine første barndomsår bodde jeg i St. Hansbakken på Setermoen før vi flyttet sørover. Ryktet sa at det var bra med ryper nordpå i høst, så jeg satte kursen mot Senja og Altevann etter tips fra de lokale foreningene der oppe.

Det ble to dager med vakker natur og mye gåing i variert vær. På Senja så jeg faktisk ikke et eneste spor etter fugl, foruten to ravn, men – solregn, duskevær og regnbue gav fint skue til matpausen. Senja er helt enkelt majestetisk. Ved Altevann fant jeg noe spor. Håpet steg jo høyere jeg kom og da jeg var omtrent 50m fra toppen møtte jeg på to andre jegere med hund. Det tok omtrent 20 sekunder fra jeg gjorde meg til kjenne før bikja fikk opp fugl og de fyrte av to salutter med påfølgende jubel. «Sukk»… I snøføyken og ekkoet fra skuddene vendte nok de resterende rypene tilbake til tryggere topper, for det hørtes ingen flere skudd ved Altevann den dagen.

Foto: Stine Hagtvedt Viddal

Å gå sånn, alene uten hund er vel ikke den enkleste jakten har jeg innsett, men vakkert er det uansett. På turen mot Senja stoppet jeg i mørket og la meg på ryggen der en halvtimes tid for å se på det fantastiske nordlyset. Bare det, gjorde alt verdt turen.

Senja – I´ll be back!

Et hjerte til din valentin

Nei, jeg har ikke gått helt rosa på den store valentinsdagen, men på en dag som dette der det er hjerter over alt, kom jeg til å tenke på min første middag av rådyr.

Det tok ikke mange ukene før jeg ble med som gjestejeger på rådyrjakt igjen. Denne gangen ble det utrolig spennende. Full los! Den kom nærmere og nærmere og  jeg satt der, dønn stille og klar med hagla. Plutselig var bukken der, rundt 50 meter foran meg. Den forsvant videre innover i feil retning og over en kul. Losen fortsatte, 3 – 2 – 1…PANG! Bukken falt for neste post. Gratulasjonene gikk umiddelbart over radioen. Dette var morro! Så kom spørsmålet; «Vil du vomme bukken Stine?». Om jeg ville! Denne sjangsen grep jeg med stor takknemmelighet og som en ekstra bonus oppi alt denne dagen var jeg også så heldig å få med meg rådyrhjertet hjem.

Hadde dette vært i dag skulle jeg utvilsomt servert et hjerte til min valentin, for dette var utrolig godt 🙂

#DENFØLELSEN av å ha vært med på jakten, vommet dyret, fått hjertet i hånden, tatt det med hjem og laget et fantastisk måltid av det bare timer etter bukken falt... Den følelsen, er RÅ!

 

 

Snikende jeger

30. september pakket jeg for telttur og dro mot Aurskog for min første snikjakt. Jeg hadde kjøpt sesongkort på rådyr hos iNatur og fått meg ettersøksavtale. Storviltprøven tok jeg uken før. Det var observert både rådyr og en del ulv i terrenget.

«De går nedover der borte og opp den skråningen…»

I det jeg kjørte inn mot skogsveien passerte jeg et jorde med masse rådyr. De kikket skeptiske på meg der de stod og gumlet i seg spirer. «Dette lover bra» tenkte jeg. Den kvelden satt jeg en stund foran bålet og kikket på filmer om utvomming av hjortevilt. Mangt skal man lære og vomming er jo en viktig del av kunnskapen, særlig når man jakter alene. Tenk så fint det hadde vært å få sett dette på jegerprøvekurset i praksis.

0500 – opp å hoppe! Terrenget var ukjent, jeg var alene og helt uerfaren, men da tenkte jeg igjen som Pippi – «det har jeg aldri gjort før, så det greier jeg helt sikkert». Før jeg dro hadde jeg lest meg opp på snikjakt og kjente meg egentlig greit forberedt, men det er en litt spesiell følelse første gang man går ut i skogen alene med jaktvåpen og skarpt. Det er noe annet enn skytebanen. Ute i terrenget ferdes jo også turgåere og andre ikke-jegere. «Hva vil de tenke om de møter på meg?». Dette burde alle jegere ha i bakhodet når de er der ute i skogen.

Etter en time traff jeg på en fotograf. Vi tok en bålkaffe og slo av en prat. Han kunne både fortelle og vise meg at det hadde passert flere rådyr der for akkurat en halvtime siden. «De går nedover der borte og opp den skråningen…» forklarte han. Her var det bare å markere på kartet! Den ettermiddagen gikk jeg tilbake til samme stedet og fant meg en god plass å ligge. Tiden gikk sakte, men plutselig var det bevegelse i det høye gresset og jeg kikket opp. Der så jeg rumpa til rådyret, ca 50m fra meg – i feil retning. Den var akkurat utenfor terrenget og dessuten var det heller ikke sikker bakgrunn. «Argh»! #Denfølelsen når noe er så nære. Jeg lå muse stille og ventet på at den skulle komme nærmere, men den visste bedre enn som så og forsvant til slutt ut av syne. Det ble pytt i panne og en kald en ved bålet den kvelden.

Søndag – ett år eldre. Jeg våknet til strålende sol, en time senere enn planlagt. Det er tross alt lov å sove lenger når man har bursdag. Igjen gikk jeg tilbake til samme område. Den dagen snek jeg meg rundt i store deler av terrenget. Forsøkte å tenkte på vær, vind, skyteretning og dyretråkk. Det er mye man skal tenke på når man går sånn, og etter en lang dag hadde jeg fått mye mosjon og frisk luft, men ingen rådyr. Allikevel var jeg strålende fornøyd med min bursdagstilværelse og hadde blitt mer kjent med terrenget.

Dessuten fikk jeg bursdagssang av gråbein den helgen – det er ikke alle forunt å sitte i teltet og høre ulven hyle.

Jeg var flere ganger på snikjakt i høst, og kommer til å forsøke på ny i år. Men, min mening når det gjelder nettopp rådyrjakten er at lagjakt er min definitive favoritt. TBC…

 

 

 

 

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén